Det å fange opp og rapportere kliniske endringer på en meningsfylt måte er en essensiell del av kunnskapsbasert praksis. Men det er mange utfordringer forbundet med å få det til i en travel klinisk praksis, inkludert den ekstra tiden som kreves av terapeuter, pasienter og administrativt personell. 

Dette var bakgrunnen for at disse forskerne valgte å vurdere gjennomførbarheten av to lett administrerbare pasientspesifikke måleverktøy (eller spørreskjemaer for å måle bedring) i vanlige kliniske fysioterapipraksiser:

· Pasientspesifikk funksjonsskala (Patient-Spesific Functional Scale, PSFS) (2)
· Numerisk smerteskala (Numerical Pain Rating Scale, NPRS) (3) 

Metode
Designet var en engruppes, åpen eller ublindet, prospektiv, før- og etter-, klinisk-, deskriptiv og kvasievaluerende pilotstudie. 

Forskerne inviterte fysioterapeuter til å samle inn data om sine pasienter. Terapeutene arbeidet på poliklinikkene ved fire ulike fysioterapiskoler i tre byer på New Zealand. De ble bedt om å bruke måleverktøyene Pasientspesifikk funksjonsskala og Numerisk smerteskala på alle fortløpende pasienter med muskelskjelettsmerter over en periode på tre måneder. Data ble analysert for de 10 hyppigst forekommende tilstandene. 

Verktøyet Pasientspesifikk funksjonsskala (2) er en type egenvurderingsskjema hvor pasienten selv bestemmer hvilke funksjoner som skal vurderes. Funksjonskalaen besvares på under fire minutter og den formaliserer spørsmål som klinikere normalt spør pasientene sine om. For eksempel hvilke spesifikke problemer pasienten erfarer i sine daglige aktiviteter. Graden av bedring kan måles på en skala hvor 2-3 punkters endring anses som klinisk betydelig. Skalaen er funnet gyldig og repeterbar i kliniske settinger for flere tilstander. Blant annet for columna og underekstremitetene. Likevel trenger den, ifølge forfatterne, ytterligere testing for tilstander i overekstremitetene. Full testinstruksjon kan bestilles hos testutvikler (e-post: stratfor@mcmaster.ca). 

Numerisk smerteskala (3) er en 11-punkts skala for å gradere smerteintensitet, hvor 0 angir ingen smerte og 11 angir verst tenkelig smerte. Tidsperioden pasienten ble bedt om å svare for i denne studien var de siste 24 timene. Smerteskalaen er mye brukt og tar maksimalt 1-2 minutter å administrere. Også denne skalaen har 2-3-punkts bedring som minste verdi for å angi en klinisk betydelig endring. 

Begge måleverktøyene er godt beskrevet og tilgjengelig på nett (norsk) og i bokform (engelsk) (4,5).     

Resultat
I alt 213 pasienter hadde de 10 hyppigste tilstandene og svarte på begge skjemaer både ved behandlingsstart og –slutt. Svarprosenten var 70 % av pasientene i disse gruppene. Tilstandene med prosentvis bedring er vist i figur 1: 

Figur 1. Gjennomsnittlig endring etter behandling for de 10 hyppigste lidelsene ved poliklinikker ved fire fysioterapiskoler. Endringene var minst for nakkesmerter (40-50 %), men lå mellom 70-80 % for de fleste lidelsene. (Smerte til venstre, funksjon til høyre). 

Den gjennomsnittlige bedringen uansett lidelse var for funksjon 71 % (SD 12 %) og for smerte 75 % (SD 9 %). Det totale gjennomsnittlige antall behandlinger per pasient var 3.7 (SD 0.25).   

Diskusjon
Selv om forskerne ikke var fornøyd med en svarprosent på 70 %, mener de den viser at skalaene med letthet kan brukes i en travel klinisk fysioterapipraksis. Viktigste hinder for økt gjennomføring var at terapeutene glemte å dele ut skjema før de skrev ut pasienten. Forskerne foreslår derfor å plassere huskelapper på godt synelige steder for både terapeuter og pasienter. I tillegg foreslår de å gi bedre utdanningen av klinikere i bruk av måleverktøy, og at utdanningene gir dem verktøy som er lett administrerte, gyldige og pålitelige. 

Det lave gjennomsnittstallet på 3.7 behandlinger per pasient fant de sammenlignbart med tall fra Storbritannia, mens tall fra lignende studier i Nederland, USA og Canada er rundt 10. Forskerne tror forskjellene skyldes ulikheter mellom landene når det gjelder behandlingsfilosofi og helsesystemer.   

Konklusjon
Forfatterne mener studien indikerer at det er godt mulig å bruke både Pasientspesifikk funksjonsskala og Numerisk smerteskala i ordinær klinisk fysioterapipraksis. De mener at disse måleverktøyene kan være nyttige for å registrere endring i funksjon og smerte for pasienter med muskel- og skjelettplager som besøker fysioterapiklinikker. 

Litteratur
1. Hefford C. Lodge S, Elliott K, Abbott JH. Measuring patient-specific outcomes in musculoskeletal clinical practice: a pilot study. NZ J of Physiotherapy 2008; 36(2): 41-8.
2. Pasientspesifikk funksjonsskala (Patient-Spesific Functional Scale, PSFS). Last ned her.
3. Numerisk smerteskala (Numerical Pain Rating Scale, NPRS). Last ned her.
4. Formi (Formidlingsenheten for muskel- og skjelettlidelser): Info og skjemaer for registreringer i klinikk og forskning. Tilgjengelig på http://www.formi.no/index.php/helsepersonell/mer/plager_flest_og_koster_mest_h/
5. Finch E, Brooks D, Stratford PW, Mayo NE. Physical Rehabilitation Outcome Measures – A Guide to Enhanced Clinical Decision Making. 2. utgave. Ontario, Lippincott Williams & Wilkins, 2002.