Fag/vitenskap; privat praksis; kommunefysioterapi; manuellterapi;

I en bok om diagnostikk fra BMJ (1) skriver de velrenommerte forskerne at det er flere måter å studere den diagnostiske nytten av et fysisk tegn eller en laboratorietest på. Til hver måte er det viktig å stille en viss type spørsmål. De foreslår i alt fire spørsmål for å studere sammenhengen mellom en mulig diagnostisk test og en målutpekt skade eller lidelse. Ettersom forståelse av spørsmålene kan hjelpe klinikere å tolke den praktiske verdien av diagnostiske studier, angis spørsmålene her med et klinisk eksempel i parentes. 

Spørsmål for fase I studier: Har pasienter med den målutpekte lidelsen forskjellige testresultater fra friske personer? (Har pasienter med røket fremre korsbånd mer slark mellom sine skadede og friske knær målt med KT1000 enn friske personer?) 

Spørsmål for fase II: Har pasienter med spesielle testresultater større sannsynlighet for å ha den målutpekte lidelsen enn friske personer med andre testresultater? (Har pasienter med stor slarkforskjell mellom knærne større sannsynlighet for å ha røket fremre korsbånd enn friske personer med liten slarkforskjell mellom knærne (2)?) 

Spørsmål for fase III: Blant pasienter som det er klinisk fornuftig å mistenke den målutpekte lidelsen, skiller nivået på testresultatet de med den målutpekte lidelsen fra de uten denne lidelsen? (Blant pasienter det er fornuftig å mistenke for å ha røket korsbåndet, skiller KT1000-verdiene mellom de med røket korsbånd og de uten?) 

Spørsmål for fase IV: Går det bedre med pasienter som mistenkes for den målutpekte tilstanden og som har tatt den diagnostiske testen (på deres viktigste helseutkomme) enn samme type pasienter som ikke har tatt testen? (Går det bedre med pasienter med mistanke om korsbåndsskade som tar KT1000 testen (på funksjon og smerter) enn samme type pasienter som ikke har tatt testen?) 

Forskerne poengterer at de tre første spørsmålene kan være vanskelig å skille fra hverandre. De ser like ut, men er det ikke, fordi det overordnede rammeverket for spørsmålene og handlingene som skal besvare dem er avgjørende forskjellige. Dermed er også konklusjonene som kan trekkes ut fra svarene forskjellige. 

De to første skiller seg på ”retningen” som resultatene er analysert og tolket i. Den tredje skiller seg fra de to første når det gjelder hvordan de studerte pasientene er rekruttert. Det fjerde spørsmålet handler om hva behandlere og pasienter mest av alt vil vite: går det bedre med dem som tar testen? 

Konklusjonene som en kan og ikke kan trekke ut fra svarene på disse spørsmålene er kritisk forskjellige, ifølge forskerne. De viser flere eksempler på at pasienter og behandlere betaler en høy pris når svar på spørsmål etter fase I og fase II studier tolkes som om de besvarer et spørsmål for fase III, eller enda verre, et spørsmål for fase IV studier.  


Referanser
1. Sackett DL, Haynes RB. The architecture of diagnostic research. In: Knottnerus JA. The Evidence Base of Clinical Diagnosis. BMJ Books, 2002.
2. Wiertsema SH, van Hooff HJ, Migchelsen LA, Steultjens MP. Reliability of the KT1000 arthrometer and the Lachman test in patients with an ACL rupture. Knee 2008;15(2): 107-10.