Fag/vitenskap

Av Ann Kristin K. Hanssen
akh@fysio.no

– Overskriften på fysioterapeuten.no 9. mars reflekterer for det første ikke sammendraget som er skrevet, og for det andre ikke konklusjonen i orginalartikkelen, sier Kristiansen. Han arbeider til daglig som manuellterapeut ved Hans & Olaf Fysioterapi og underviser ved Høgskolen i Oslo.

Han viser til at det er helt vesentlig å påpeke i et sammendrag som dette hva forfatterne skriver i sin avslutning: ”However, a pragmatic combination of soft tissue and joint mobilisation techniques, in addition to therapeutic exerciese may be more effective than an exercise program alone...”

– Dette gjenspeiler hva både manuellterapeuter og fysioterapeuter gjør eller forhåpentligvis bør gjøre i sin behandling av skulderpasienter, sier Kristiansen. 

- Svak definisjon
Han påpeker også det er et problem både ved denne studien - og generelt - at definisjonen av manuellterapi (MT) er vid og svak. Hva én terapeut eller forsker anser som adekvat manuellterapibehandling, vil være helt annerledes for en annen.
- Det gjør det egentlig helt meningsløst å argumentere for at MT ikke er mer effektivt mot skulderplager enn noe annet, både når intervensjonsgruppene ikke har blitt skikkelig subklassifisert, og når MT-behandlingen er fullstendig ulik fra studie til studie og kliniker til kliniker.

- Dersom man tar en hvilken som helst gruppe med regionsspesifikke symptomer som nakke, skulder eller kne, og gir alle ”MT behandling”, ”elektrobehandling” eller ”hva som helst behandling”, vil effekten alltid være tilnærmet null fordi man ikke klarer å gi en spesifikk intervensjon til en spesifikk klinisk subgruppe. Dermed blir også forskningen meningsløs for bruk i klinisk praksis, sier Svein Erik Kristiansen.