Fysioterapeautene på Radiumhospitalet
Fysioterapeautene på Radiumhospitalet

Fysioterapeutene på Radiumhospitalet jobber med det kreften ikke har tatt

En pasient har en fot som er operert på bak fram. En annen er uhelbredelig syk, men gjennomfører likevel gangtrening med stor entusiasme. Bli med inn i hverdagen til fysioterapeutene på Radiumhospitalet.

Publisert Sist oppdatert

Vi småløper etter fysioterapeutene opp og ned i lange sykehuskorridorer på vei til pasientrommet til Guste.

Hun er 13 år og måtte amputere store deler av det ene beinet etter benkreft (sarkom). Ankelleddet ble nytt kneledd, og foten ble festet på bak frem. Guste har gjennomgått 18 cellegiftkurer, og fysioterapeutene har vært med siden første dag.

Ofte er de også med under selve operasjonen. Da samarbeider de med ortopedene blant annet om hvordan musklene skal festes på nytt for å gi best mulig funksjon.

– Vi må jobbe med det som er igjen etter at kreften er tatt bort. Det betyr alltid skreddersøm for å tilpasse aktiviteten. I tillegg jobber vi tett på andre profesjoner, sier Merethe Lia Johansen (43).

12 fysioterapeuter – 9.000 pasientbehandlinger

Den tidligere langrennsløperen trodde hun skulle jobbe med toppidrett. Men så havnet hun på Radiumhospitalet i turnus. Nå – 17 år senere – er hun fortsatt der.

– Fordi jeg har verdens beste jobb. Variasjonene i hverdagen er store. Her kan du være en hel karriere og oppleve at du har utfordringer og vekst som fysioterapeut hele tiden, sier Johansen.

De andre fysioterapeutene rundt bordet nikker. Gro Sophie Jacobsen Haugen (62) er eldst. Hun har jobbet på Radiumhospitalet i 21 år. Signe Ludvigsen (33) har vært der i ni. Ingrid Handegard (29) har vært der siden hun var ferdig i turnus.

Bak fra venstre: Simon Nyløkken (student), Mari Svendsen (student), Marie Alfer (turnuskandidat), Ingrid Handegard (spesialfysioterapeut), Anette Engh (spesialfysioterapeut), Sigrid Danielsen Mengshoel (fysioterapeut), Emelie Wittusen (fysioterapeut Pusterommet), Tonje Storløkken (fysioterapeut). Foran fra venstre: Gro Sophie Jacobsen Haugen (NFF-spesialist i onkologisk fysioterapi), Anne Gjertine Heli-Haugestøl (seksjonsleder), Signe Ludvigsen (spesialfysioterapeut).

Seksjonsleder Anne Gjertine Heli-Haugestøl (41) sitter lett fremoverlent og lytter. Hun har til sammen tolv fysioterapeuter, to ergoterapeuter, to studenter og én turnuskandidat «å passe på». De behandler over 9.000 pasienter årlig og bistår ved seks sengeposter og på poliklinikker.

– Det sier seg selv at pasientspennet er stort. Vi behandler både de som er alvorlig syke og har gjennomgått stor kreftkirurgi, samt postoperative pasienter som har et kurativt siktemål og blir friske, sier hun.m

Slik jobber de med Guste

Det får Guste erfare. Etter å ha vist frem sjiraffen hun har på rommet - og fått en gjennomgang av hva som skal skje - bærer det opp til treningsrommet. Guste, som før sykdommen ikke likte så godt å trene, har trent med fysioterapeutene siden hun våknet opp etter operasjonen. Nå er treningsiveren stor.

Økten starter med å gå i en treningstrapp. Opp og ned. Uten krykker og med en eller begge hender på gelenderet. Ved hver ende av trappen må hun klare seg selv i noen sekunder. Det gjorde hun ikke for kort tid siden.

Guste på trening med fysioterapeutene.

Etter trappetrening er det trampolinen som står for tur. Deretter styrketrening og til slutt krabbeøvelser med ulike hindre på gulvet.

Stativet med intravenøst er en del av det fysioterapeutene må ta hensyn til. Helt til en sykepleier kommer. Guste kan klare seg uten intravenøst en del av treningsøkten.

– Du klarer ti til, gjør du ikke? sier Johansen.

Tempoet er en toppdrettsutøver verdig. Både for de to fysioterapeutene og Guste.

– Kom igjen, dette kan du. Du trenger ikke krykkene dine nå. Du får ikke hjelp av meg, vet du....

Merete Lia Johansen og Signe Ludvigsen er på siden, over, bak – ja, overalt rundt den lille kroppen. Guste får hjelp hvis hun mister balansen. Får støtte når hun klarer mer enn forventet. Blir heiet på.

Humor og mestring

Smilene sitter løst. Fysioterapeutene utfordrer og heier på Guste. Støtter henne når hun må. Lar henne stå alene når hun kan. Foten som står bak frem, får ekstra oppmerksomhet. Med den skal Guste sparke, og hun sparker så hardt at en av fysioterapeutene får ballen rett i kroppen. Da står jubelen i taket.

– Vi representerer mestring og det friske, sier Johansen.

Guste står støtt ved siden av henne og smiler. I nesten én time har hun blitt pushet av de to fysioterapeutene. Opp og ned treningstrappen. Hopping på trampoline. Krabbing over balanseballer. Dytting av noen trekanter på gulvet. Styrketrening for armer og rygg.

– Vi er egentlig fysioterapeuter som ikke gidder å hjelpe deg, sier Johansen med et glimt i øyet. Guste må plukke opp krykkene selv.

Så er timen over. Guste skal tilbake til rommet sitt. Fysioterapeutene fyker videre. Vi henger på og bytter team.

Er tett på pasientene

Til Rom A702. Der ligger Britt Holmeide foreløpig stille i sengen. Inntil nylig som en pleiepasient, men takket være fysioterapeutene har hun kommet seg på beina.

– De pusher meg på ulike måter og har alltid gode ideer og nye påfunn. Det er morsomt, og jeg merker at jeg blir sterkere. I tillegg har det stor mental verdi, sier Holmeide.

Hun har hatt uhelbredelig kreft i to måneder. Hun vet hun skal dø, kanskje om ikke så lenge. Hun har store nevrologiske utfall grunnet hjernekreften, men blir likevel med på - for henne - utfordrende øvelser. Som å trå over en strikk på gulvet, tråkke på en balansematte som ligger i gangbanen, slippe en hånd fra rekkverket, kaste ball med ektefellen.

Spesialfysioterapeut Ingrid Handegard (29) begynte på Radiumhospitalet i turnus. Det ga henne, sier hun, kvalifisert innsikt i hva hun sa ja til, da hun fikk tilbud om fast jobb.

– Denne jobben er nok ikke for alle. Til tider er det tøft. Vi jobber tett sammen med palliativt team, leger, sykepleiere, ergoterapeuter og andre for å gi pasientene et så godt liv som mulig, den tiden pasienten har igjen, sier Handegard.

Fortløpende debriefing

Til tross for tunge og utfordrende dager synes fysioterapeutene på Radiumhospitalet at de har verdens beste jobb. De deler gleder og sorger, har fortløpende debrifing. Flere av dem har jobbet her i mange år.

De poengterer det gode arbeidsmiljøet og hverdagsgledene som hovedårsaken til at de blir. Det trumfer tøffe pasientcaser.

For selv når det ser som mørkest ut, har de et mantra:

– Vi gir aldri opp. Vi kommer tilbake i morgen, selv om det ikke fungerte i dag. Og vi finner glede i de små ting, som å kunne hjelpe en pasient til å bli sterk nok til å gå i bursdag til barnebarnet.

Les også:

Hvordan muskulatur brytes ned av kreft

Meningsinnlegg: Bør vi ta i bruk strukturert fysioterapeutisk trening av kreftpasienter som en del av pakkeforløpet i behandling av kreft?

Faggruppeleder i NFF om pakkeforløp for kreft: – Helsedirektoratet har glemt fysioterapeutene

Powered by Labrador CMS