Karin Magnusson, fysioterapeut - og nå professor.
Foto: Simen Gald
Fysioterapeut Karin Magnusson bedømt professorkompetent ved Folkehelseinstituttet
Vi har tatt en prat med den unge professoren!
OSLO: Magnusson er utdannet fysioterapeut, og har tross sin
unge alder (37) allerede rukket å bli en erfaren forsker innen spesielt
registerdata. Hun har sin fysioterapeututdanning fra Nederland og Sverige, mens forskerkarrieren har foregått i
Norge og Sverige.
Magnusson disputerte for sin doktorgrad i 2015 og har gjennom årenes løp publisert en rekke
vitenskapelige artikler i store internasjonale tidsskrift.
Hun er for tiden forsker ved Folkehelseinstituttet og Lunds
Universitet i Sverige, og har flere års erfaring fra bruk av nordiske
registerdata i forskning innen kroniske og smittsomme sykdommer. Hun har det
siste året ledet en rekke studier i Beredskapsregisteret for Covid-19, og har
vært sentral i å danne et kunnskapsgrunnlag for å sikre bærekraftige
helsetjenester under pandemien.
Fysioterapeuten har i forbindelse med opprykket intervjuet Karin Magnusson:
-Hvorfor ble du forsker?
- Jeg ble forsker fordi jeg synes det
er gøy å fordype meg i egentlig hvilken som helst problemstilling. Jeg liker å
komme til bunns i det jeg lurer på, og trives aller best når jeg kan høre på
musikk og samtidig skrive koder for analyser av registerdata. Men så synes jeg
også det er spennende å sammenfatte det vi finner og gi tallene et liv gjennom
å fortelle en historie som appellerer til leseren. Også er det vel ingen
hemmelighet at jeg var skikkelig dårlig på det praktiske i fysioterapifaget.
-Hva har vært de mest spennende studiene du har bidratt i?
- Det må være covid-forskningen vi har
gjort ved FHI ved bruk av Beredskapsregisteret for COVID-19 (Beredt C19). Vi
får inn data fra helsetjenestene og fra mange andre kilder, for hele Norges
befolkning daglig, noe som er helt unikt i verdenssammenheng. Det har vært en
ære å få lov til å jobbe med disse dataene, og veldig gøy å lede studier som
har hatt en umiddelbar og stor samfunnsrelevans. Veldig spennende også å få
jobbe med en gjeng med svært dyktige analytikere og kodere.
-Hva betyr en professortittel for deg?
- For meg betyr det mest av alt at
kompetansen min anerkjennes som å være på det øverste forskernivået. Jeg tror
også at mine synspunkter kan få en større faglig tyngde i konkrete spørsmål
relatert til forskningen, men også i spørsmål om implikasjoner av forskningen.
Også blir det nok litt lettere til at jeg både får og tar lederansvar i
forskningsprosesser. Men ellers tror jeg ikke at så mye endrer seg.
-Har du noen gang vært inne på tanken å vende tilbake til
klinikken?
- Nei, og jeg tror heller ikke det
hadde vært noen suksess. Jeg synes det er utfordrende å møte pasienter fordi
jeg er vant til å stille mange spørsmål og tenker høyt. En slik fysioterapeut
kan nok bli oppfattet som vinglete og ustø. Jeg er også helt utrent på å gjøre
klinisk undersøkelse, og totalt sett ville jeg nok fremstå som lite
tillitsvekkende i klinikken.
-Hva vil du si til fysioterapeuter der ute som ønsker å
forsøke «forskerveien»?
- Jeg vil si at forskeryrket er
givende, men at det kan være en nokså krevende vei dit fordi det ikke finnes så
mange faste forskerstillinger. Man må jobbe hardt for å skaffe finansiering, og
man stiller sterkere dersom man har vært litt ute i verden og besøkt anerkjente
forskningsmiljøer. For eksempel vil en internasjonal postdoc-periode telle
positivt når faste forskere ansettes. Dette er jo ikke nødvendigvis så forenlig
med familieliv. Likevel er forskertilværelsen allerede i starten veldig
fleksibel. Man styrer tida si selv, og det tror jeg mange setter pris på.
-Noe annet du vil si til Fysioterapeutens lesere?
- Dersom noen ønsker å gjøre
epidemiologiske studier og/eller bruke registerdata i forskningen sin og
trenger støtte i dette, ta gjerne kontakt! Jeg håper at fysioterapeuter kan
bidra i arbeidet med å skaffe et kunnskapsgrunnlag som er nødvendig for å bygge
mer bærekraftige helsetjenester i fremtiden. Jeg tror også at vår kunnskap om
fysisk aktivitet som verktøy i helsefremmende arbeid er nyttig på ulike nivåer
i samfunnet. Her tror jeg vi mangler mye forskning, og jeg ønsker å bidra til å
tette kunnskapshull sammen med både fysioterapeuter og forskere fra andre
yrkesgrupper.