Når smerten kommer er det for sent

Skrevet av Bjarne Vad Nilsen, fysioterapeut, trener og mosjonist gjennom over 40 år (med noen skader som kan forklares, andre ikke).  

I det siste har det kommet to artikler (1,2) der den siste nå er beskrevet i norsk presse. Den postulerer et paradigmeskifte om én enkelt treningsøkt som årsaken til en belastningsskade. En løper fikk vondt etter å ha løpt en lengre langtur enn normalt, derfor må det ha vært denne økten som forårsaket skaden. Enkel og intuitiv forklaring. Men jeg mener det er en logisk feilslutning. 

Det gir liten mening å isolere én økt som “årsaken” til en belastningsskade. Det er like meningsløst som å peke på den siste dråpen, og si at den alene fylte hele begeret. I virkeligheten handler belastningsskader om det som skjer før symptomet, i ukene og månedene før skaden oppstår. 

Skaden skjer i stillhet

Det store problemet med overbelastningsskader er at de ofte utvikler seg uten smerte. Vev tilpasser seg belastning, men hvis belastningen overstiger tilpasningstempoet, begynner en langsom patologisk nedbrytning med negativ balanse. Kollagen nedbrytes, celler stresses, små ødemer bygges opp, men kroppen sier ikke ifra. Den kompenserer, alt for lenge. 

Det betyr at en struktur, en sene, en knokkel, en fascia kan være “skadet” lenge før løperen merker noe som helst. Når smerten først oppstår, er det fordi kompensasjonssystemene er overbelastet, og det ikke lenger er marginer igjen. 

Fravær av smerte er ikke fravær av skade

Studien viser at én enkelt økning i distanse (≥10 % HRR) øker risikoen for skade. En økning >10 % sammenlignet med den lengste økten de siste 30 dagene ga signifikant økt skaderisiko: 10–30 % økning, HRR = 1.64, 30–100 %, HRR = 1.52, og 100 % (dvs. dobling), HRR = 2.28. Blant de 1065 overbelastningsskadene med plutselig debut rapporterte 39,6 % at de hadde hatt problemer i en hvilken som helst anatomisk region de siste 28 dagene før skaden. Hva med at skade et sted fører til avlastning som kan gi en ny skade et annet sted. Hvis man kun ser på samme anatomiske område som skaden, rapporterte 11,1 % problemer siste 28 dager og 6,9 % siste 7 dager før skaden. 

Studien måler ikke intensitet, den måler ikke vevstoleranse eller restitusjonsstatus. Den fanger ikke opp akkumulert mikrotrauma eller underliggende sårbarhet. Studien bruker selvrapporterte smerter fra Garmin-brukere som indikator på om det har vært problemer i forkant. De finner at svært få (11%) har hatt smerter i det aktuelle området i ukene før skaden og konkluderer dermed med at skaden oppstår akutt i én økt. Men dette mener jeg er en metodologisk og logisk kortslutning. 

At smerten debuterer i én økt, betyr ikke at skaden oppstår der. Den kan ha utviklet seg i det stille over flere uker, uten at løperen har kjent noe. Det er først når belastningen blir for stor, eller toleransevinduet for lite, at den symptomgivende terskelen krysses. Det Frandsen et al. faktisk måler, er tidspunktet for symptomdebut, ikke skadeårsaken. 

Belastningsskader er ikke hendelser – de er prosesser

Den akutte forklaringen henger ikke sammen med det vi vet fra vevsbiologi og klinikk. Belastningsskader oppstår når summen av mekanisk stress over tid overstiger vevets kapasitet for reparasjon og remodellering. Dette skjer gradvis, dessverre ofte uten symptomer. 

Tenk på en tretthetsfraktur: Benet kan akkumulere ganske mange mikroskader før det gir smerte. Det samme gjelder for f.eks. akillessenebetennelser, plantarfascitt og patellartendinopatier, de oppstår sjelden som resultat av én overbelastning, men av mange små. En økt kan utløse symptomer, men årsaken ligger i historikken. 

Problemet: Smerten kommer for sent

Det virkelig utfordrende er at smerte oppstår først etter at skadeprosessen er godt i gang. Det betyr at vi ofte oppdager skaden først når begeret er fullt der én siste økt får det til å renne over. Dette skaper to problemer, vi undervurderer belastningshistorikken og vi overtolker betydningen av siste treningsøkt. 

I praksis fører dette til feilslutninger. Løperen tror 20 km-økten forårsaket skaden, og kutter derfor ned på distanse, men fortsetter med samme ukentlige frekvens og intensitet. Forfattere av studiene fokuserer på hvordan løperen løp den ene økten, i stedet for å kartlegge og foreta en grundig analyse av belastningsmønstre og restitusjonsvaner de siste 6-8 ukene. 

Vi trenger bedre varslingssystemer

Det finnes ikke noe godt smertemessig barometer for subkliniske vevsendringer. Derfor trenger vi bedre, tidligere og mer sensitive måter å “måle om begeret er i ferd med å fylles”, lenge før det renner over. 

Dette kan inkludere:

 - Detaljert og individualisert treningsplanlegging

 - Endringer i løpsøkonomi eller teknikk (asymmetrier, stivhet, endret frekvens)

 - HRV, søvn, hvile, fatigue, stress, eller restitusjonsindekser

 - Subjektive tidlige tegn: "tung i beina", “uvanlig støl”, eller redusert motivasjon

 - Klinisk testing for vevstoleranse og funksjon 

Slike mål kan hjelpe oss med å tømme begeret før det er fullt i stedet for å vente til det renner over. Men selv med nøyaktig monitorering og vurdering er dette ofte ikke nok. Så løsningen på skadeproblematikken er langt fra løst. 

Smerten er ikke en start – den er slutten på en ubemerket prosess

Vi bør ikke innføre en akuttmodell for belastningsskader. Frandsen-studien viser at smerten kommer plutselig, men det betyr ikke at skaden gjør det. Noe som betyr at vi må utvikle verktøy, forståelse og praksis som gjør oss i stand til å fange opp belastningsrisiko før smerten oppstår. Det krever trolig både massiv erfaring og mye kunnskap. 10% økning eller belastningsstyring er noe alle trenere er mer eller mindre bevisste på. Så kunnskap om drastisk økning av løpsmengde er ikke ny. Vi må vi fortsette å unngå slike treningstabber via planlegging, men at dette er et paradigmeskifte og ny kunnskap, er å ta hardt i. 

Smerten er et dårlig varslingssystem. Den sier ikke fra når du begynner å slite på vevet, den sier fra når det er for sent. Vi bør ikke lete etter én økt å skylde på, men heller begynne å forstå hva som skjer når kroppen tier for lenge. 

Skal vi forebygge skader, må vi lytte før smerten kommer. 

Litteratur

1. Frandsen, J.S.B., Simonsen, N.S., Hulme, A., Jacobsen, J.S., Nielsen, R.-Ø. (2024). A Paradigm Shift in Understanding Overuse Running-Related Injuries: Findings From the Garmin-RUNSAFE Study Point to a Sudden Not Gradual Onset. Jospt open, volume 3, nr. 1, 85-92. https://www.jospt.org/doi/10.2519/josptopen.2024.0075 

2. Frandsen, J.S.B. (2025).How much running is too much? Identifying high-risk running sessions in a 5200-person cohort study. Br J Sports Med 2025;0:1–8. doi:10.1136/bjsports-2024-109380.  https://bjsm.bmj.com/content/early/2025/07/07/bjsports-2024-109380.long

Les også: Skader blant løpere: En enkeltøkt kan være utløsende skadeårsak, ifølge ny studie