Hoppende glad for å ha drømmejobb i Longyearbyen.
Hoppende glad for å ha drømmejobb i Longyearbyen.

Jobben min

Fikk drømmejobben i Longyearbyen

Under spalten "Jobben min" møter du fysioterapeuter i ulike yrker som selv forteller om sin hverdag. Møt Kristin Furu Grøtting.

Publisert

Kristin Furu Grøtting er manuellterapeut ved Longyearbyen sykehus, et såkalt beredskapssykehus underlagt akuttmedisinsk avdelingen ved Universitetssykehuset i Nord-Norge. Sykehuset er det eneste i sitt slag i Norge.

Sykehuset har i alt åtte senger. Innleggelsene begrenser seg vanligvis til observasjoner og eller stabilisering av pasientene før de skrives ut eller overføres til fastlandet.

Grøtting drømte om Svalbard lenge før hun fikk drømmejobben. Her gir hun deg en sniktitt inn i hverdagen.

«De som har kjent meg leeenge påstår jeg alltid har snakket om Svalbard. Jeg var her første gang sommeren/høsten 1986 på ferie, og hadde noen tilbudt meg jobb hadde jeg bedt dem sende flyttelasset med en gang.

Etter endt videreutdanning/spesialisering i manuellterapi og tilsammen 10 år i Hammerfest og Tromsø, ønsket jeg meg lenger nord da stillingen i Longyearbyen ble ledig. Og jeg fikk den! Jeg kaller Svalbard vakkerlandet - og det er kanskje den vakreste og mest spektakulære delen Norge - og verden - kan by på!

Jeg er per i dag den eneste fysioterapeuten på øya som jobber kurativt. Jeg er en del av helsestasjonen og har for eksempel informasjonsgrupper sammen med helsesøster/jordmor for ferske foreldre.

Flertallet av de som bor her er friske, arbeidsføre voksne, og de utgjør hovedtyngden av mine kunder. 

Svalbard har norsk suverenitet og er således norsk, men kan ikke sammenlignes med en norsk kommune da det er en rekke lover som ikke gjelder her. For eksempel gjelder ikke loven om sosiale tjenester, og tilbudet til befolkningen (som består av drøyt 50 nasjonaliteter med fremdeles flest nordmenn) er begrenset sammenlignet med en hvilken som helst norsk kommune.

Alle som bor her må klare seg økonomisk og praktisk. Har du behov for hjelp utover det akutte, finnes den ikke. Vi har ikke omsorgstjenester som for eksempel sykehjem eller avlastningsplasser.

Da jeg begynte i stillingen, var jeg også en del av bedriftshelsetjenesten. I dag er fremdeles BHT et tilbud sykehuset gir eksterne bedrifter. BHT har egen fysioterapeut som kun jobber forebyggende utadrettet sammen med bedriftssykepleier og lege.

Tidligere hadde jeg en tydeligere definert rolle inn i skolehelsetjenesten med oppfølging av enkeltbarn. Fordi vi ikke er egen kommune - og en rekke lover ikke gjelder - er ting endret og sykehuset skal ikke lenger utføre det som på fastlandet er kommunale tjenester.  

Det kanskje mest utfordrende i jobben er at jeg helst skal kunne mye om det meste, for å kunne hjelpe flest mulig best. 

Jeg har heldigvis lang og variert erfaring - og har mange gode kolleger rundtomkring som jeg kan konsultere per telefon. Den store variasjonen ved å få alt-mellom-himmel-og-jord inn på kontoret er også en berikelse og faglig stimulering til å holde seg oppdatert. Jeg må!

Det er også en utfordring å "ta unna" og unngå lange ventelister. Før påske hopet det seg litt opp og jeg hadde 14 dagers ventetid. Da ble enkelte veldig utålmodige.

Longyearbyen er - med sine snaue 2400 innbyggere - en liten by. Nesten alle kjenner alle. Det kan være en utfordring, men jeg tenker det har flere fordeler enn ulemper. Siden jeg flyttet hit, har innbyggertallet blitt doblet.  

På spørsmål om jeg anbefaler min jobb til andre er svaret ubetinget JA. MEN - du bør ha fartstid og erfaring, og være vant til å jobbe selvstendig. Jeg samarbeider godt med doktorkolleger, men skulle gjerne hatt en egen fagkollega i hverdagen. Det hadde jeg i en periode, da sykehuset hadde to fysioterapistillinger.

Naturen og omgivelsene er brutalt RÅ - og er i tillegg til alle de fantastiske menneskene som bor her god grunn til å bli. Så nei - stillingen min blir nok ikke ledig med det første.

Powered by Labrador CMS