Fagfellevurdert

Illustrasjonsfoto
Illustrasjonsfoto

Varig deltakelse i fysisk aktivitet blant ungdommer med funksjonsnedsettelse. En intervjustudie

Vitenskapelig artikkel

Berit Gjessing, fysioterapeut og PhD.-stipendiat, Beitostølen Helsesportsenter. berit.gjessing@bhss.no.

Reidun Jahnsen, forskningsleder, Beitostølen Helsesportsenter. Professor, Universitetet i Oslo, Forskningssenter for habiliterings- og rehabiliteringstjenester, CHARM.

Denne vitenskapelige artikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 31.august 2021 . Studien er godkjent av Norsk samfunnsvitenskapelige datatjeneste (NSD), med saksnummer 1990. Ingen interessekonflikter oppgitt.

Sammendrag

Mål: Undersøke hvilke faktorer som bidrar til varig fysisk aktivitet for ungdommer med funksjonsnedsettelse.

Metode: Tjuefire ungdommer (13 menn), i alderen 15-25 år med nedsatt funksjonsevne og med ulike erfaringer med fysisk aktivitet, deltok i fem fokusgruppeintervjuer. Intervjuene ble tatt opp på lydbånd, transkribert og analysert ved hjelp av tematisk innholdsanalyse.

Funn: Ungdom med funksjonsnedsettelse fremhevet lignende faktorer for varig deltakelse i fysisk aktivitet som deres jevnaldrende uten funksjonsnedsettelse, deriblant sosial støtte, indre motivasjon og mestringsfølelse. De jaktet etter "den gode følelsen". Deltakerne med funksjonsnedsettelse kunne imidlertid ha utfordringer med å føle seg annerledes og med å finne passende arenaer for innlæring av nye ferdigheter.

Konklusjon: Sosial støtte, indre motivasjon og aktivitetsmestring var faktorer som bidro til varig deltakelse i fysisk aktivitet for ungdommer med funksjonsnedsettelse. På grunn av individuelle forskjeller er det viktig at fysioterapeuter iverksetter tiltak på individuell basis for å utnytte og styrke ferdighetene ungdommene innehar.

Nøkkelord: Fysisk aktivitet, ungdom, funksjonsnedsettelse.

Abstract

Remaining active. Persistent participation in physical activity among adolescents with disabilities. An interview study

Objective: To explore which factors contribute to persistent physical activity for youth with physical disability.

Method: Twenty-four adolescents (13 males), aged 15-25 years with disability and with various experiences of physical activity, participated in five focus group interviews. The interviews were audio-taped, transcribed and analyzed using thematic content analysis.

Findings: Youth with disability point out similar factors for persistent participation in physical activity as peers without disability, such as social support, intrinsic motivation and feeling of mastery. They were searching for “the feeling of flow”. However, the participants with disability had challenges with feeling different and finding appropriate arenas for learning new skills.

Conclusion: Social support, intrinsic motivation and mastery were factors that contribute to persistent physical activity for youth with disability. Because of individual differences, it is important that physiotherapists individualize the interventions in order to explore and strengthen the skills that adolescents with disability possess.

Key-words: Physical activity, youth, disability.

Kort sagt

· Det er flere likheter enn ulikheter når det gjelder faktorer for vedvarende fysisk aktivitet for personer med og uten funksjonsnedsettelser.

· Viktige faktorer for vedvarende fysisk aktivitet er sosial deltakelse, indre motivasjon og mestringsfølelse.

· Fysioterapeuter og andre fagpersoner bør fokusere på individuelle tilpasninger for økt mestringsglede i fysisk aktivitet.

Introduksjon

Det finnes en betydelig mengde kunnskap om helsemessige fordeler ved å være fysisk aktiv (1). Fysisk aktivitet fører til bedre fysisk form, redusert smerte og tretthet, bedre livskvalitet og redusert risiko for å utvikle sekundære helseproblemer (2-4). Til tross for disse fordelene oppnår ikke folk flest den anbefalte mengden fysisk aktivitet (4-6).

Mennesker med fysisk funksjonsnedsettelse er mindre fysisk aktive enn jevnaldrende uten funksjonsnedsettelse (6, 7). Ungdomsidretten er preget av frafall, og denne negative trenden har enda større konsekvenser for ungdommer med fysisk funksjonsnedsettelse som er mindre aktive fra før (8).

Ungdommer med fysisk funksjonsnedsettelse påpeker at en av de viktigste faktorene for deltakelse i fysisk aktivitet er indre motivasjon (9). Indre motivasjon innebærer å gjøre noe fordi man finner det interessant eller morsomt i seg selv, i motsetning til ytre motivasjon, hvor man gjør noe for å oppnå et ønsket resultat, for eksempel en belønning (10). Det er lite kunnskap om hva som bidrar til å utvikle og bevare aktivitetsglede og indre motivasjon. Studier som viser reduksjon i fysisk aktivitet blant ungdommer uten funksjonsnedsettelse har også undersøkt faktorer som fører til denne reduksjonen (5, 6, 11). Imidlertid er det lite kunnskap om ungdommer med fysisk funksjonsnedsettelse deler de samme utfordringene når det gjelder å holde seg fysisk aktive, eller om de møter andre og/eller flere utfordringer.

Et økende antall studier understreker viktigheten av fysioterapi rettet mot økt deltakelse i aktiviteter i pasientenes nærmiljø (12-14). Palisano m.fl. (12) har publisert en artikkel som beskriver en deltakelsesbasert intervensjonsmodell for barn med fysisk funksjonsnedsettelse. De påpeker at aktiviteter i naturlige omgivelser og situasjoner fremmer utvikling av ferdigheter som optimaliserer deltakelse. Ifølge forfatterne innebærer optimal deltakelse dynamisk interaksjon mellom individet, familien og omgivelsene.

Ny kunnskap, særlig om tilpasset fysisk aktivitet (15), vil være viktig for fagpersoner som jobber med ungdommer som trenger hjelp til å opprettholde aktivitet og deltakelse. Forskning har vist at en intensiv periode med tilpasset fysisk aktivitet i en rehabiliteringskontekst kan bidra til fortsatt deltakelse i fysisk aktivitet i nærmiljøet ett år etterpå (16). Derfor er forskningsspørsmålet i denne studien: Hvilke faktorer bidrar til varig deltakelse i fysisk aktivitet blant ungdommer med fysisk funksjonsnedsettelse?

Vår forståelse av begrepene aktivitet og deltakelse er i samsvar med Internasjonal Klassifikasjon av Funksjon, Funksjonshemming og Helse (ICF), henholdsvis, utførelse av oppgaver og involvering i en livssituasjon (17).

Metode

For å søke mer kunnskap om ungdommers erfaringer med hvilke faktorer som skal til for å forbli fysisk aktiv, gjennomførte vi fokusgruppeintervjuer med ungdommer med fysisk funksjonsnedsettelse. Dette er en god metode for å identifisere menneskers opplevelser (18). Deltakerne deler og diskuterer ulike erfaringer og synspunkter om et emne som er bestemt av en moderator, og som gjerne fører til andre og mer utfyllende svar enn individuelle intervjuer. I denne studien ble ungdommer med forskjellige erfaringer med fysisk aktivitet samlet i fokusgrupper. En moderator ledet gruppene og introduserte utvalgte emner, mens en med-moderator gjorde notater.

Deltakere

Fem fokusgrupper bestående av 24 deltakere; 11 kvinner og 13 menn mellom 15 og 26 år, (gjennomsnittlig 20 år) ble gjennomført med fire til seks ungdommer i hver gruppe (Tabell 1). Tre firedeler av deltakerne bodde i en norsk by. Inklusjonskriterier var ønske om å delta og evne til å forstå og svare på spørsmål.

Deltakerne hadde forskjellige fysiske funksjonsnedsettelser, som cerebral parese, ryggmargsbrokk, muskeldystrofi, cystisk fibrose, revmatoid artritt, amputasjon og andre sjeldnere diagnoser. De hadde ulike erfaringer med fysisk aktivitet. Ti av dem gikk uten hjelpemidler, fire brukte hjelpemidler til å gå, åtte brukte manuell rullestol, mens to brukte elektrisk rullestol (Tabell 1).

Prosedyrer

Deltakerne ble rekruttert fra både spesialisthelsetjeneste og kommunehelsetjeneste. Én gruppe ved Valnesfjord Helsesportsenter og to grupper ved Beitostølen Helsesportsenter ble rekruttert under rehabiliteringsopphold for ungdom, og intervjuene ble gjennomført i samme periode. Deltakere fra treningssenteret Turbo i Bergen ble delt inn i to grupper, en med ganske mye aktivitetserfaring og en med mindre aktivitetserfaring. Disse to fokusgruppene ble gjennomført ved treningssenteret.

Før fokusgruppeintervjuene ga alle deltakerne skriftlig informert samtykke. I tillegg hadde deltakeren som var 15 år foreldrenes skriftlige samtykke. Studien ble vurdert til å være «ikke meldepliktig» av Regional etisk komité for medisinsk og helsefaglig forskning (saksnr. 1990). Den ble godkjent av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (saksnr. 32513).

Fokusgruppene varte i ca. 1½ time og ble moderert og tilrettelagt av førsteforfatter (B.G.). Det ble brukt en semistrukturert intervjuguide. Vi definerte ikke begrepet «fysisk aktivitet», så hver ungdom snakket ut fra sin egen forståelse av begrepet. Deltakerne ble spurt om følgende temaer:

1. Deres forhold til begrepet «fysisk aktivitet».

2. Deres erfaringer med fysisk aktivitet, inkludert endringer i aktivitetsnivå.

3. Deres grunner for å delta eller ikke delta i fysisk aktivitet.

4. Hvordan kan det legges til rette for varig deltakelse i fysisk aktivitet?

I alle fokusgruppene tok én eller noen få deltakere en dominerende rolle, mens andre var mer passive. Likevel bidro alle deltakerne med å dele sine erfaringer og tanker da moderatoren ba om det.

Det ble gjort lydopptak av fokusgruppesesjonene. En med-moderator noterte viktige innspill fra deltakerne, inkludert ikke-verbal kommunikasjon som ikke kom fram i lydfilene.

Analyse

Opptakene ble transkribert ordrett av førsteforfatter (B.G.). De transkriberte intervjuene ble analysert ved hjelp av tematisk innholdsanalyse. Viktige faktorer for å forbli fysisk aktive gjennom ungdomsårene ble kodet og delt inn i egnede undergrupper. Under analyseprosessen diskuterte medlemmer av forskerteamet titler og innhold i de forskjellige undergruppene, for å sikre flere perspektiver. Under analysen fant vi det viktig å beholde den enkelte deltakers uttalelser og vise mangfoldet av ungdommenes erfaringer og meninger.

Funn

Alle deltakerne hadde erfaringer med fysisk aktivitet, og de fleste av dem hadde vært involvert i organisert idrett i barndommen. Noen av dem var betydelig mindre aktive på tidspunktet for fokusgruppeintervjuet, mens andre hadde begynt å være mer aktive igjen etter en periode med liten eller ingen aktivitet.

Sosial støtte var den viktigste faktoren for å velge å være fysisk aktiv i ungdomsårene. Alle fokusgruppene understreket viktigheten av å være sammen med minst én venn, og at ens eget aktivitetsvalg ble påvirket av det denne vennen valgte å gjøre. Hvis denne vennen ikke var fysisk aktiv, men heller valgte å gå på kino, så ble det kino. Hvis en deltaker hadde de fleste av vennene sine på et fotball- eller basketballag, ville hun mest sannsynlig bli med vennene sine. En deltaker uttrykte:

«Å trene med venner er lettere fordi det er mer motiverende. Å være to i motsetning til én gjør hele forskjellen!»

De fleste deltakerne hadde opplevd flere barrierer som kan relateres til funksjonsnedsettelsen. For eksempel sa noen av dem at de var vant til at andre stirret på dem når de trente i et treningsstudio, og dette var oppmerksomhet de ikke satte pris på. De ønsket ikke å bli behandlet annerledes eller «skille seg ut», men å bare være aktive sammen med andre.

For noen av ungdommene, spesielt de med relativt nyervervet funksjonsnedsettelse, viste det seg at tilpasset introduksjon til en ny måte å være fysisk aktiv på, for eksempel på et rehabiliteringssenter, var veldig nyttig. Der var et miljø uten kritiske blikk, der de kunne øve og forbedre ferdigheter før de ble med jevnaldrende i lokalsamfunnet. En av deltakerne, som hadde erfaring fra et rehabiliteringssenter, sa:

«Fordelen med å være på et rehabiliteringssenter er å innse at andre også har sine utfordringer. Jeg er ikke den eneste som sliter. Motivasjonen min for å trene er høyere når jeg ikke er for forskjellig fra de andre».

De som virket sikre på sine egne fysiske ferdigheter, ønsket seg arenaer der de kunne være aktive med sine jevnaldrende uten funksjonsnedsettelse. De fleste av dem ønsket flere arenaer der alle mennesker kunne være aktive sammen, til tross for ulik fysisk funksjon. En av dem påpekte:

«Funksjonshemmede skal kunne trene med ikke funksjonshemmede. Det er ikke det at jeg har noe imot å være sammen med andre funksjonshemmede, men jeg liker ikke å bli satt i bås.»

Videre fortalte de fleste ungdommene om erfaringer knyttet til å slite med stadig økende krav innen konkurranseidrett. De ga også uttrykk for at de sammenlignet seg med sine jevnaldrende. Det konstante fokuset på prestasjoner, i stedet for aktivitetsglede, hadde ført til at mange av dem sluttet å delta i organisert idrett, spesielt lagidrett. En av dem uttalte:

«Jeg vil ikke delta på et lag fordi jeg vet at jeg ikke klarer å gjøre det resten av laget forventer at jeg skal gjøre. Spesielt når vi blir litt eldre, er det bare de beste gutta som får spille, og da føler jeg meg ikke nyttig for laget.»

Felles for de fleste av deltakerne var deres konstante jakt etter "den gode følelsen" i aktivitet. Deres mål kunne være alt fra å oppnå fremgang og mestring, føle glede, føle seg sterk, føle seg normal, være sunn, se bra ut, møte andre mennesker, til å føle seg mindre stiv og ha mindre smerter.

De fleste deltakerne påpekte at det var deres eget ansvar å være fysisk aktive, men en av dem uttrykte:

«Jeg hadde et bra opplegg på barneskolen, men da jeg begynte på ungdomsskolen var det akkurat som «bang» - det var mitt eget ansvar. Jeg var ikke forberedt på det.»

Ungdommene hadde forskjellige meninger om hvem som hadde ansvar for å gjøre aktivitetene godt tilpasset og morsomme. Noen ungdommer hevdet at ressurspersoner, som kroppsøvingslærere og trenere, hadde det fulle ansvaret når det gjaldt å tilpasse treningsøktene til et passende nivå, og å sørge for at alle i gruppen hadde det bra. Andre mente tvert imot at ungdommene selv måtte ta en stor del av ansvaret for å gjøre treningsøktene til positive opplevelser.

Diskusjon

Sosial støtte og aktivitetsglede ble trukket frem som noen av de viktigste fremmende faktorene for varig fysisk aktivitet hos disse ungdommene med funksjonsnedsettelse. Dette samsvarer godt med studier av generelle ungdomspopulasjoner (6, 11).

Sosial støtte ble pekt ut til å være den aller viktigste faktoren for å forbli fysisk aktiv. I ungdomsårene blir aktivitet med jevnaldrende og “betydningsfulle andre” stadig viktigere, på bekostning av nærmeste familie (19, 20). Det er vist at barn med nedsatt funksjonsevne deltar sjeldnere og har mindre miljøstøtte i samfunnet, sammenlignet med barn uten funksjonsnedsettelse (21). Samtidig er det åpenbart at støtte fra jevnaldrende fremmer deltakelse (22). De som har aktive jevnaldrende har ofte aktive vaner, mens de som er mer inaktive har nytte av støttende personer i nærmiljøet for å endre aktivitetsmønsteret. Slike støttende personer kan for eksempel være lærere, trenere eller fysioterapeuter. Når personer med funksjonsnedsettelse opplever utfordringer med deltakelse i fysisk aktivitet, ut over det personer uten funksjonsnedsettelse opplever, som emosjonelle barrierer og et større behov for informasjon og tilpasning, er det viktig at fysioterapeuter og andre fagpersoner bidrar (23). Noen av deltakerne hadde positive erfaringer med slike fagpersoner, og deres støtte til deltakernes selvvalgte aktiviteter, mens andre hadde eksempler på det motsatte. Det kan diskuteres om det er fagpersonene eller ungdommene selv som er ansvarlige for oppnåelsen av selvvalgte aktiviteter. Det er viktig at lærere, trenere og helsepersonell, som fysioterapeuter, begynner tidlig å arbeide med og øke barnas bevissthet om selvbestemmelse og autonomi (22, 24), slik at de er klare til å ta mer ansvar for sine valg når dette forventes av dem.

For noen ungdommer med kroniske, og noen ganger også progredierende tilstander, kan det være vanskelig å finne meningsfylte og realistiske mål for fremgang. Det å ikke oppleve fremgang kan føre til redusert indre motivasjon for å fortsette med en aktivitet. Deltakerne i denne studien som hadde deltatt i målrettet rehabilitering hadde positive erfaringer, siden de så fremgang og merket effekten av aktivitetene. Dette førte til en høyere motivasjon for å fortsette og trene etter en intensiv periode med rehabilitering.

Deltakerne uttrykte at de ønsket å delta sammen med venner, både med og uten funksjonsnedsettelser, samtidig som de ikke ønsket å skille seg ut. I likhet med andre studier som omhandler ungdommer med funksjonsnedsettelse (22), hadde mange av deltakerne i denne studien opplevd utfordringer med å finne egnede aktiviteter for ungdommer med ulik fysisk funksjon. Det virket som om de med ervervet funksjonsnedsettelse ofte hadde nytte av å være borte fra sine vante miljøer mens de trente eller prøvde ut nye aktiviteter. Unge mennesker er i en utviklingsfase der deres forhold til venner er i stadig endring (25). Hvis de i tillegg må håndtere en ervervet funksjonsnedsettelse, blir utviklingen av deres egen identitet enda mer utfordrende. For disse ungdommene kan en tilpasset introduksjon i et miljø der de kan øve og forbedre ferdigheter uten kritikk, være nødvendig for å styrke mestringsfølelse og selvtillit (26). Dette kan være et rehabiliteringssenter eller en tilrettelagt økt i nærmiljøet, uten at kritiske personer er i nærheten. De som er trygge på omgivelsene og ikke bekymrer seg mye for å "skille seg ut", kan i større grad prøve nye aktiviteter sammen med andre i sitt nærmiljø (27).

De fleste deltakerne i denne studien hadde opplevd mestring og glede i idrettsaktivitet i barndommen. Fokus på konkurranse og prestasjoner fikk et større fokus etter hvert som de ble eldre. Dette fokuset gikk på bekostning av å bygge videre på den enkeltes styrker og ressurser, noe som førte til redusert aktivitetsglede og fortsatt meningsfylt deltakelse. I mange tilfeller førte det til at ungdommer sluttet med regelmessig fysisk aktivitet. Ungdommene i denne studien roste helsepersonell, lærere og trenere som fremmet følelsen av tilhørighet i en gruppe. Palisano m.fl. påpeker viktigheten av fysioterapi med ressursorientert fokus, og at deltakelse sammen med andre i nærmiljøet skal være et mål (12). Ettersom indre motivasjon er sterkt knyttet til om unge med funksjonsnedsettelse forblir aktive inn i voksenlivet (9, 28), er det vesentlig å spille på lystbetont aktivitet. Ungdommene i denne studien var samstemte i at de prioriterte aktivitetsglede fremfor prestasjon og at de stadig jaktet på «den gode følelsen» i aktivitet, noe som ofte var knyttet til mestringsopplevelse.

Metodiske styrker og svakheter

Fokusgruppeintervju har fordeler og ulemper. Ved diskusjon ungdommene imellom, kan det komme frem temaer som de ikke hadde kommet på i individuelle intervjuer. Samtidig kan enkeltdeltagere unnlate å gi relevant informasjon fordi de ikke føler seg trygg i gruppen eller ikke slipper til fordi andre dominerer. I forsøk på å sikre å få relevant informasjon fra alle deltagerne, fikk de som tok ordet sjeldent, konkrete spørsmål om deres opplevelse av de ulike spørsmålene. Likevel kan de ha unnlatt å gi relevant informasjon. Som i all kvalitativ forskning, er analysene av intervjuene preget av forfatternes tidligere erfaringer. Diskusjoner forfatterne imellom ble utført blant annet for å sikre at resultatene som fremstilles i denne artikkelen er tro mot deltagernes utsagn og opplevelser.

Deltakerne i denne studien hadde ulike erfaringer med fysisk aktivitet. Det kan tenkes at ungdom som var interessert i fysisk aktivitet i større grad valgte å delta. Dette kan ha gitt en skjevhet i utvalget og dermed påvirket vår mulighet til å avdekke viktige barrierer for deltakelse aktivitet.

Utvalget i denne studien er begrenset, både med tanke på antall og aldersspenn. Personer i andre aldersgrupper, og med andre typer funksjonsnedsettelser, kan oppleve andre fremmende og hemmende faktorer for å forbli aktive. Det kan også tenkes å være andre relevante faktorer som gjelder for det inkluderte utvalget, og andre i samme situasjon, som forfatterne ikke har klart å avdekke. Derfor vil det være hensiktsmessig å utføre studier med en større mengde deltagere og en videre bredde i utvalget, for eksempel en kvantitativ undersøkelse, for å i enda større gard avdekke variasjonen i hva unge med funksjonsnedsettelser opplever som fremmende og hemmende faktorer for varig deltagelse i fysisk aktivitet.

Oppsummering og konklusjon

Denne studien viste en rekke faktorer som er viktige for varig deltakelse i fysisk aktivitet, men med variasjon fra individ til individ. Likevel var flere faktorer felles for mange av ungdommene i denne studien - faktorer som de også har felles med ikke-funksjonshemmet ungdom. Sosial interaksjon og søken etter den gode følelsen var viktig. Imidlertid fant denne studien at fysisk funksjonsnedsettelse medfører spesifikke utfordringer på grunn av mangel på ferdigheter. Ungdommene ønsker ikke å "skille seg ut", og kan ha nytte av en tilpasset introduksjon til andre måter å være fysisk aktive på. Et tilpasset rehabiliteringsprogram kan være en fin mulighet til å øve og forbedre sine ferdigheter før de blir med jevnaldrende i hjemmemiljøet. På grunn av betydelige individuelle forskjeller, er det viktig at fagpersoner innen utdanning, helsevesen og idrett anerkjenner at det må gjøres en innsats på individuell basis for å utforske og styrke alle mulighetene som disse ungdommene har.

Takk

Forfatterne takker ungdommene som deltok i studien, og de som bidro med rekruttering av deltakere, nemlig ansatte ved Beitostølen og Valnesfjord Helsesportsentre og Turbo treningssenter i Bergen. Vi takker også Helsedirektoratet som finansierte dette prosjektet.

Referanser

1. Rhodes RE, Janssen I, Bredin SS, Warburton DE, Bauman A. Physical activity: Health impact, prevalence, correlates and interventions. Psychol Health. 2017;32(8):942-75. https://doi.org/10.1080/08870446.2017.1325486

2. Claassen AA, Gorter JW, Stewart D, Verschuren O, Galuppi BE, Shimmell LJ. Becoming and staying physically active in adolescents with cerebral palsy: protocol of a qualitative study of facilitators and barriers to physical activity. BMC pediatrics. 2011;11(1):1-8. https://doi.org/10.1186/1471-2431-11-1

3. Dyremyhr ÅE, Diaz E, Meland E. How adolescent subjective health and satisfaction with weight and body shape are related to participation in sports. J Environ Public Health. 2014;2014. https://doi.org/10.1155/2014/851932

4. Janssen I, LeBlanc AG. Systematic review of the health benefits of physical activity and fitness in school-aged children and youth. International journal of behavioral nutrition and physical activity. 2010;7(1):40. https://doi.org/10.1186/1479-5868-7-40

5. Troiano RP, Berrigan D, Dodd KW, Masse LC, Tilert T, McDowell M. Physical activity in the United States measured by accelerometer. Med Sci Sports Exerc. 2008;40(1):181. https://doi.org/10.1249/mss.0b013e31815a51b3

6. Steene-Johannesen J, Anderssen S, Bratteteig M, Dalhaug E, Andersen I, Andersen O, et al. Kartlegging av fysisk aktivitet, sedat tid og fysisk form blant barn og unge 2018. Oslo: The Norwegian Directorate of Health. 2019.

7. Engel-Yeger B, Jarus T, Anaby D, Law M. Differences in patterns of participation between youths with cerebral palsy and typically developing peers. American Journal of Occupational Therapy. 2009;63(1):96-104. https://doi.org/10.5014/ajot.63.1.96

8. Saebu M. Physical disability and physical activity: A review of the literature on correlates and associations. European Journal of Adapted Physical Activity. 2010;3(2).

9. Saebu M, Sørensen M. Factors associated with physical activity among young adults with a disability. Scandinavian Journal of Medicine & Science in Sports. 2011;21(5):730-8. https://doi.org/10.1111/j.1600-0838.2010.01097.x

10. Deci EL, Ryan RM. Self-determination theory: A macrotheory of human motivation, development, and health. Canadian Psychology, 49(3), 182. https://doi.org/10.1037/a0012801

11. Seippel Ø, Abebe D, Strandbu Å. Å trene, trener, har trent? En longitudinell undersøkelse av sammenhengen mellom treningsvaner i tenårene og tidlig voksen alder. NOVA Report. 2012;12:2012.

12. Palisano RJ, Chiarello LA, King GA, Novak I, Stoner T, Fiss A. Participation-based therapy for children with physical disabilities. Disability and rehabilitation. 2012;34(12):1041-52. https://doi.org/10.3109/09638288.2011.628740

13. Darrah J, Law MC, Pollock N, Wilson B, Russell DJ, Walter SD, et al. Context therapy: a new intervention approach for children with cerebral palsy. Developmental Medicine & Child Neurology. 2011;53(7):615-20. https://doi.org/10.1111/j.1469-8749.2011.03959.x

14. Rosenbaum P, Gorter J. The ‘F‐words’ in childhood disability: I swear this is how we should think! Child: care, health and development. 2012;38(4):457-63. https://doi.org/10.1111/j.1365-2214.2011.01338.x

15. Sherrill C. Adapted Physical Activity, Recreation and Sport. Crossdisciplinary and Lifespan. 6 ed: McGraw Hill; 2004.

16. Baksjøberget PE, Nyquist A, Moser T, Jahnsen R. Having fun and staying active! Children with disabilities and participation in physical activity: a follow-up study. Physical & Occupational Therapy in Pediatrics. 2017;37(4):347-58. https://doi.org/10.1080/01942638.2017.1281369

17. Helsedepartementet. ICF. Internasjonal klassifikasjon av funksjon, funksjonshemming og helse. Oversatt med tillatelse fra World Health Organization. Trondheim: Aktietrykkeriet; 2003.

18. Lehoux P, Poland B, Daudelin G. Focus group research and “the patient's view”. Soc Sci Med. 2006;63(8):2091-104. https://doi.org/10.1016/j.socscimed.2006.05.016

19. Nyquist A, Moser T, Jahnsen R. Fitness, fun and friends through participation in preferred physical activities: achievable for children with disabilities? International Journal of Disability, Development and Education. 2016;63(3):334-56. https://doi.org/10.1080/1034912X.2015.1122176

20. Allender S, Cowburn G, Foster C. Understanding participation in sport and physical activity among children and adults: a review of qualitative studies. Health Educ Res. 2006;21(6):826-35. https://doi.org/10.1093/her/cyl063

21. Nyquist AJ. Jeg kan delta!: barn med funksjonsnedsettelser og deltakelse i fysisk aktivitet-en multimetodestudie i en habiliteringskontekst. 2012.

22. Anaby D, Hand C, Bradley L, DiRezze B, Forhan M, DiGiacomo A, et al. The effect of the environment on participation of children and youth with disabilities: a scoping review. Disability and rehabilitation. 2013;35(19):1589-98. https://doi.org/10.3109/09638288.2012.748840

23. Rimmer JH, Riley B, Wang E, Rauworth A, Jurkowski J. Physical activity participation among persons with disabilities: barriers and facilitators. American journal of preventive medicine. 2004;26(5):419-25. https://doi.org/10.1016/j.amepre.2004.02.002

24. King G, Gibson BE, Mistry B, Pinto M, Goh F, Teachman G, et al. An integrated methods study of the experiences of youth with severe disabilities in leisure activity settings: the importance of belonging, fun, and control and choice. Disability and Rehabilitation. 2014;36(19):1626-35. https://doi.org/10.3109/09638288.2013.863389

25. Helsedirektoratet. ICF-CY. Internasjonal klassifikasjon av funksjon, funksjonshemming og helse - versjon for barn og ungdom. Oversatt med tillatelse fra World Health Organization. . 2010.

26. Miklos M, Jahnsen R, Nyquist A, Hanisch H, Girdler S. “Here we are together, at home you are alone”–social interactions and personal engagement during a group-based rehabilitation program for young adults with disability. Disability and Rehabilitation. 2021:1-11. https://doi.org/10.1080/09638288.2021.1921060

27. Miklos M, Jahnsen R, Nyquist A, Ullenhag A. How transactional relations contribute to adaptive developmental outcomes when young people with disabilities participate in specially designed group programs− a scoping review. Scandinavian Journal of Occupational Therapy. 2021:1-16. https://doi.org/10.1080/11038128.2021.1903989

28. Bedell G, Coster W, Law M, Liljenquist K, Kao Y-C, Teplicky R, et al. Community participation, supports, and barriers of school-age children with and without disabilities. Archives of physical medicine and rehabilitation. 2013;94(2):315-23. https://doi.org/10.1016/j.apmr.2012.09.024

© Author(s) (or their employer(s)) 2021. Re-use permitted under CC BY-NC. No commercial re-use. See rights and permissions (https://creativecommons.org/licenses/by-nc/4.0/). Published by Fysioterapeuten.

Powered by Labrador CMS