Menn med spiseforstyrrelser og tvangspreget trening: En spørreundersøkelse

Marit Danielsen, fysioterapeut, spesialist i psykomotorisk fysioterapi (MNFF), og forsker ved Regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser (RKSF), Klinikk for psykisk helsevern og rus, Sykehuset Levanger, Helse Nord-Trøndelag HF. madaniels@gmail.com

Øyvind Rø, psykiater, forskningsleder ved Regional seksjon for spiseforstyrrelser (RASP), Oslo universitetssykehus og professor II ved Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo.

Denne vitenskapelige artikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert  13.mai 2024. Ingen interessekonflikter oppgitt. 

Sammendrag

Bakgrunn: Det er lite forskning som undersøker sammenheng mellom forskjellige symptomer blant menn med spiseforstyrrelser (SF). Det er behov for økt oppmerksomhet om tema som kan være unike for menn. Målet med denne studien var å utforske tanker og holdninger til trening, selvrapportert mengde trening, og faktorer som har sammenheng med tvangspreget trening blant menn med forskjellige SF diagnoser.

Metode: Utvalget besto av 82 menn med SF i spesialisthelsetjenesten (poliklinikk eller døgnbehandling), 58,0% (n = 47) hadde diagnosen anoreksi, 29,6% (n = 25) bulimi, og 12,5% (n = 10) OSFED. Gjennomsnittsalder var 30,4 år (SD = 10,7), og gjennomsnittlig kroppsmasseindeks (KMI) var 23,1 (SD = 10,0). Gruppeforskjeller og regresjonsmodeller ble undersøkt med utgangspunkt i spørreskjemaene Exercise and Eating Disorders (EED) og Eating Disorder Examination Questionnaire (EDE-Q) og selvrapportert mengde trening.

Resultat: Vi fant ingen signifikante forskjeller mellom diagnosegruppene for EED global skåre, subskalaer eller selvrapportert mengde av trening. Regresjonsmodellene viste en signifikant sammenheng mellom tvangspreget trening og EDE-Q global skåre, frekvens og intensitet av trening (p < 0,001) og varighet av trening (p < 0,01).

Konklusjon: Funnene indikerte felles tanker og holdninger til trening (målt med EED skjemaet) i SF diagnosegruppene. Resultatene framhever betydningen av å ha behandlingstiltak rettet mot både SF symptom og mengde trening for å redusere tvangspreget trening blant menn med SF.

Nøkkelord: Menn med spiseforstyrrelser; tvangspreget fysisk aktivitet; anoreksia nervosa; bulimia nervosa; uspesifisert spiseforstyrrelse; selvrapportskjema.

Abstract

Males with eating disorders and compulsive exercise: A survey

Objective: In the absence of much research on the importance of different eating disorder (ED) symptoms in males, increased awareness of unique concerns regarding males is needed. The study aimed to investigate attitudes towards exercise, self-reported exercise amount, and factors associated with compulsive exercise in diagnostic groups in a sample of male clinical ED patients.

Method: The sample consisted of 82 male ED patients (inpatients and outpatients). The diagnostic distribution was 58.0% (n = 47) AN, 29.6% (n = 24) BN, and 12.4% (n = 10) OSFED. The mean age was 30.4 years (SD = 10.7), and the mean body mass index (BMI) was 23.1 (SD = 10.0). Group differences and regression models were investigated. Measures: The Exercise and Eating Disorder questionnaire, The Eating Disorders Examination Questionnaire.

Results: No significant differences were found between diagnostic groups for the EED global score, subscales, or self-reported amount of exercise. The regression models showed a significant association with compulsive exercise for the EDE-Q global score, frequency and intensity of exercise (p < 0.001) and duration of exercise (p < 0.01).

Conclusion: The findings indicate shared attitudes and thoughts regarding exercise (measured by the EED questionnaire), across diagnostic groups in males with ED. The results highlight the importance of targeting both core ED symptoms and amount of exercise to reduce compulsive exercise in males with EDs.

Key-words: Men with eating disorders; compulsive physical activity; anorexia nervosa; bulimia nervosa; unspecified eating disorder; self-report form.

Bakgrunn

Overdreven trening er et vanlig symptom blant pasienter med spiseforstyrrelser (SF). I litteraturen er det benyttet mange begrep for å beskrive symptomet overdreven trening. Gradvis har forståelsen for at begrepet «tvangspreget» er det som beskriver symptomet best økt (1-3). Tvangspreget trening er beskrevet som et sammensatt fenomen med både kvalitative element (tanker og holdninger) og kvantitative element (frekvens, intensitet og varighet av aktiviteten) (4, 5). Forskning antyder at tvangspreget trening er assosiert med SF symptomatologi, og at det kan være en prediktor for utilfredsstillende behandlingsutfall (1, 3, 6).

Betydningen av forskjellige SF symptomer blant menn er ikke godt nok utforsket (3, 7). For å sikre at menn med SF får persontilpasset behandling, er det nødvendig med økt bevissthet om faktorer som kan være unike for menn (3, 8). I mange kliniske studier blir menn med SF ekskludert på grunn av lavt antall mannlige pasienter. Et område som likevel har fått økt oppmerksomhet er menns syn på egen kropp (kroppsbilde). Et ønske om definerte muskler i kombinasjon med en slank kropp har blitt framhevet som viktig blant menn med SF. For å oppnå «den ideelle muskulære kroppen», er trening rapportert som en mer vanlig metode blant menn sammenlignet med kvinner (9, 10).

Studiens hensikt:

1. Å sammenligne tanker og holdninger til trening mellom diagnosegrupper blant menn med SF.

2. Å sammenligne selvrapportert mengde av trening mellom diagnosegrupper blant menn med SF.

3. Å identifisere faktorer som har sammenheng med tvangspreget trening.

Metode

Datainnsamling og godkjenning av studien er beskrevet i tidligere publiserte studier (11, 12). I 2018 var 55 menn med SF (rekruttert fra spesialisthelsetjenesten) inkludert i valideringsstudien av spørreskjemaet «Exercise and Eating Disorders» (EED) (11). Den nye studien har utgangspunkt i pasientutvalget i valideringsstudien. Fra 2018 til januar 2023, er utvalget utvidet med 27 menn med SF, rekruttert fra spesialisthelsetjenesten, og utvalget i studien består av 82 menn med SF.

Deltagerne er rekruttert fra ti enheter i spesialisthelsetjenesten (poliklinikk og døgn) i Norge. Deltagerne oppfylte diagnosekriteriene for spiseforstyrrelse i samsvar med «Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders, Fifth Edition» (13). De ble inkludert på forskjellige tidspunkt i forløpet av sin SF. Dette medførte at noen deltagere med anoreksia nervosa (AN) og bulimia nervosa (BN) ikke lengre oppfylte kriteriene for henholdsvis vekt og kompenserende atferd ved inkludering. Disse deltagerne ble likevel fordelt i diagnosegruppene for AN og BN. På grunn av få deltagere med overspisingslidelse (n = 6) og «other specified feeding or eating disorder» (OSFED) (n = 4), så ble de analysert sammen i OSFED gruppen. Utvalget besto av 82 menn med SF, og hadde følgende diagnosefordeling: 58,0% (n = 47) AN, 29,6% (n = 24) BN, and 12,4% (n = 10) OSFED. Gjennomsnittsalder i utvalget var 30,4 år (SD = 10.7, variasjon 17,6–63,2). I diagnosegruppene var gjennomsnittsalder 27,6 år (SD = 9.8) i AN gruppen, 34,5 år (SD = 10,5) i BN gruppen, og 34,0 år (SD = 11,7) i OSFED gruppen. I hele utvalget var gjennomsnittlig kroppsmasseindeks (KMI) 23,1 (SD = 10,0, variasjon 9,33–59,6). I diagnosegruppene var KMI verdiene 17,7 (SD = 3,3) i AN gruppen, 26,5 (SD = 8,3) i BN gruppen, og 40,2 (SD = 12,1) i OSFED gruppen.

Spørreskjemaet Exercise and Eating Disorder (EED)

Spørreskjemaet Exercise and Eating Disorder (EED) er validert, og skjemaet har tilfredsstillende psykometriske egenskaper (11, 12). EED har 19 utsagn på en sekspunkts skala (0–5), og fire subskalaer. Høyere skårer indikerer høyere alvorlighet av symptomene. Skjemaet gir informasjon om tanker og holdninger rettet mot trening (11, 12). Subskalaene dekker følgende dimensjoner: 1) tvangspreget trening, 2) positiv og frisk trening, 3) bevissthet om kroppslige signal, og 4) trening for vekt og utseende. Cronbach’s alpha koeffisient for EED global skala var 0,84, og i subskalaene var verdiene henholdsvis 0,94, 0,81, 0,72 og 0.89, med høyeste verdi i subskalaen «tvangspreget trening»,

EED skjemaet har også inkludert spørsmål om mengde trening (frekvens, intensitet, og varighet av trening). Disse spørsmålene er hentet fra Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT). Dataene fra de selvrapportert mengde trening har blitt validert og sammenlignet med objektive mål for aktivitet (14). I denne studien rapporteres tre svaralternativer i hver kategori. 

1. Frekvens av trening: «Sjeldnere enn en gang i uka» (lav frekvens), «To til tre ganger i uka» (moderat frekvens), og «Omtrent hver dag» (høy frekvens).

2. Intensitet av trening: «Tar det rolig uten å bli andpusten eller svett» (lav intensitet), «Tar det så hardt at jeg blir andpusten og svett» (moderat intensitet), «Tar meg nesten helt ut» (høy intensitet).

3. Varighet av trening (for hver økt): «Mindre enn 30 minutter» (kort varighet), «30 minutter til en time» (middels varighet), og «Mer enn en time» (lang varighet). 

I denne studien inkluderes EED global skåre, subskala skårer og selvrapportert mengde trening i analyser som undersøker gruppeforskjeller. Subskalaene i EED skjemaet dekker flere dimensjoner ved trening. Siden tvangspreget trening er framhevet som en sentral del av pasienter med SF sine utfordringer med trening, er denne subskalaen benyttet som uavhengig variabel i regresjonsmodellene. 

Spørreskjemaet Eating Disorder Examination Questionnaire 6.0

Spørreskjemaet Eating Disorder Examination Questionnaire 6.0 (EDE-Q 6.0) er validert, og er et skjema som er mye benyttet i klinisk arbeid og i forskning knyttet til SF. EDE-Q har 28 utsagn og 4 subskalaer. Skjemaet gir informasjon om kjernesymptom i SF i en tidsperiode over de siste 28 dagene (15). Det er etablert normtall for norske menn (16, 17). Global skåre for EDE-Q er inkludert i analysene som undersøker gruppeforskjeller, og som uavhengig variabel i regresjonsmodellene. Cronbach’s alpha koeffisient for EDE-Q global skala var 0,94. 

Statistiske analyser

Deskriptive data er rapportert som gjennomsnitt og standard avvik (SD) for hele utvalget og for de tre diagnostiske gruppene. Kruskal-Wallis test ble utført for å undersøke forskjeller mellom diagnosegruppene for de ordinale skalaene for mengde trening (frekvens, intensitet og varighet). Selv om dataene fra spørreskjemaene ikke var helt normalfordelte, så ble de behandlet som kontinuerlige variabler. For å sikre pålitelige resultat, ble både Kruskal-Wallis test og ANOVA gjennomført. Analysene ga samme resultat, og resultatene fra ANOVA analysene er presentert i Tabell 1. Regresjonsanalyser ble utført for å undersøke sammenhenger mellom den avhengige variabelen «tvangspreget trening» (subskala i EED skjemaet) og uavhengige variabler. Fire regresjonsmodeller ble analysert. EDE-Q global skåre var uavhengig variabel i alle de fire modellene. Hver av modellene ble justert for diagnosegrupper, KMI og alder. På grunn av utvalgets størrelse var det ikke mulig å inkludere alle tre variabler knyttet til mengde trening (frekvens, intensitet og varighet) i samme modell. Disse variablene ble derfor inkludert hver for seg i henholdsvis modell, 2, 3 og 4. Variablene for mengde trening rapporteres med tre alternativ hver. I de respektive modellene er den laveste kategorien av henholdsvis frekvens, intensitet og varighet av trening satt som referanseverdi. For å vurdere hvilken modell som viste sterkest sammenheng til den avhengige variabelen, ble modell 2, 3 og 4 ble sammenlignet ved å benytte justert R2.. Høyeste verdi av R2 indikerer sterkest sammenheng. En p verdi < 0,05 er satt som grenseverdi for statistisk signifikans av resultatene. Cronbach’s alpha koeffisient er benyttet for å vurdere grad av intern konsistens av skalaene i spørreskjemaene. 

Resultat

ANOVA analysene viste en statistisk forskjell mellom diagnosegruppene for EDE-Q global skåre (p < 0,001), men ikke for andre variabler (se Tabell 1). Resultatene for selvrapportert mengde av trening (frekvens, intensitet og varighet) er presentert i Figur 1. Kruskal-Wallis test viste ingen statistiske forskjeller mellom diagnosegruppene (frekvens: p = ,08, intensitet: p = ,31 og varighet: p = ,71).

Regresjonsanalysene viste en statistisk signifikant sammenheng mellom EDE-Q global skåre og tvangspreget trening i alle de fire modellene (p < 0,001). Alle fire modellene ble justert for diagnosegrupper, KMI og alder. Verdiene fra regresjonsmodellene er rapportert i Tabell 2. Regresjonsmodellene ble sammenlignet ved hjelp av justert R2. Modell 2, med de uavhengige variablene EDE-Q og selvrapportert frekvens av trening, viste seg å forklare størst andel av variasjonen i den avhengige variabelen (tvangspreget trening). Parameterestimatene for mengde trening indikerer også en sterkere sammenheng for alternativene med henholdsvis høyere frekvens, hardere intensitet og lang varighet av trening. Resultatene viser statistisk signifikant forskjell for høy og moderat frekvens (p < 0,001) sammenlignet med referansekategorien lav frekvens. Det samme gjelder for høy og moderat intensitet av trening (p < 0,001) sammenlignet med lav intensitet. For varighet av trening er det statistisk signifikant forskjell for lang varighet (p < 0,01) sammenlignet med middels og kort varighet av treningen. 

Diskusjon

I denne studien har vi utforsket tanker og holdninger til trening, selvrapportert mengde trening, og faktorer som har sammenheng med tvangspreget trening blant menn med forskjellige SF diagnoser. Funnene indikerer felles tanker og holdninger til trening i diagnosegruppene i dette utvalget med menn med SF. Selvrapportert mengde av trening differensierte ikke mellom diagnosegruppene. SF symptomene målt med EDE-Q global skåre og selvrapportert mengde av trening (frekvens, intensitet og varighet) ble funnet å ha statistisk signifikant sammenheng med tvangspreget trening.

EED skårene i dette utvalget er på samme nivå som vi fant i den publiserte valideringsstudien for menn (11), hvor 55 av de 82 deltagerne i denne studien var inkludert. At vi ikke fant signifikante forskjeller mellom de tre diagnosegruppene indikerer felles tanker og holdninger knyttet til forskjellige dimensjoner blant mennene med SF i dette utvalget. Vi har ikke funnet studier med sammenlignbare kliniske data på menn med SF, men resultatene er sammenlignbare med resultatene fra valideringsstudien (EED skjemaet) for kvinner med SF (12). Dette kan indikere at EED skjemaet representerer tanker og holdninger til trening som er felles for både menn og kvinner i kliniske SF utvalg.

Når det gjelder selvrapportert mengde trening fant vi ikke statistisk signifikante forskjeller mellom diagnosegruppene, noe som kan belyse en mer sammensatt problemstilling. En mulig over- eller underrapportering av trening blant pasienter med SF er en faktor som en som en må ta hensyn til (1). I det kliniske arbeidet ser vi også at hva som defineres som trening kan være forskjellig. For eksempel kan erfaring med trening oppleves og defineres annerledes av en undervektig person sammenlignet med en overvektig person. Det kan også være forskjell på definisjonen for en AN pasient som er restriktiv i tanker og atferd, og en BN pasient som bruker trening som en kompenserende atferd.

I valideringsstudien fra 2018 (11) fant vi at menn med SF hadde større problem med å gjenkjenne og å ta hensyn til kroppslige signal (f.eks. tørst, sult, slitenhet) sammenlignet med kontrollgruppen. Dette kan også påvirke hvordan intensitet av trening registreres og rapporteres.

Regresjonsmodellene belyste at både SF symptom og mengde trening viste statistisk signifikant sammenheng med tvangspreget trening i dette utvalget. Dette kan være viktig klinisk informasjon, og indikerer at behandlingstiltak rettet både mot kjernesymptom i SF og den overdrevne treningen er nødvendig for å redusere tvangspreget trening hos menn med SF.

Styrker og begrensninger

Denne studien er en av få studier som har undersøkt tvangspreget trening blant menn med SF i spesialisthelsetjenesten. Deltagerne er rekruttert fra flere behandlingsenheter i Norge, og kan sees på som et representativt utvalg av menn som blir henvist til spesialisthelsetjenesten i Norge. 

I tolkningen av resultatene i er det flere faktorer som en må ta hensyn til. Menn som blir henvist til spesialisert behandling for sin SF er en selektert gruppe. Dette bidrar til usikkerhet med tanke på om funnene kan ha relevans for utvalg i primærhelsetjenesten. Et større utvalg ville gitt mulighet til å inkludere alle de uavhengige variablene i samme regresjonsmodell og en innbyrdes justering av variablene som representerer mengde trening. Det lave antallet, og heterogeniteten i diagnosegruppen OSFED, hvor noen deltagere også har alvorlig overvekt, bidrar til usikre resultat. Dette vil kunne ha betydning for tolkningen av resultatene.

Deltagerne ble rekruttert på forskjellige punkt i sitt behandlingsforløp. Flere har mottatt behandling før inkludering, og kan derfor ha presentert et mindre alvorlig symptombilde når de deltok i studien enn det som en ville sett i forkant av behandling. Inkluderingen til studien har foregått over mange år. Samfunnsmessige endringer knyttet til trening og hvordan menn trener kan ha endret seg, og gjennom det ha betydning for resultatene og tolkningen av dem. 

For å sikre menn med SF god helsehjelp, så er det viktig å utvide kunnskapskapsgrunnlaget gjennom videre forskning. Som vår studie viser, så er det nødvendig å ha fokus på utvalgsstørrelse, homogenitet i symptomer, problemstillinger som viser forskjeller mellom kjønn, nivå i helsetjenesten, og samfunnsutvikling.

Konklusjon

På tross av heterogenitet og begrensninger så kan resultatene bidra til økt kunnskap og forståelse for menn med SF. Våre funn indikerer felles tanker og holdninger til tvangspreget trening på tvers av tre diagnosegrupper (AN, BN og OSFED) målt med spørreskjemaet EED, og at selvrapportert mengde trening ikke skiller mellom diagnosegruppene. Kjernesymptom i SF målt med EDE-Q og selvrapportert mengde av trening viser statistisk signifikant sammenheng med tvangspreget trening. Det synliggjør at det kan være nødvendig å ha målrettede behandlingstiltak både mot kjernesymptomene i SF og mot mengde trening for å redusere tvangspreget trening blant menn med SF. 

Takk 

Vi vil takke spiseforstyrrelsesenhetene i Norge hjelp til rekrutteringen av deltagere til studien, og for de mennene som har bidratt med data til studien. Statistiker Turid Follestad ved Klinisk forskningsenhet Midt-Norge), (NTNU), har bidratt I arbeidet med dataanalysene og tolkning av resultatene. Vi er takknemlige for hennes verdifulle bidrag. 

Referanser

1. Monell E, Levallius J, Forsen Mantilla E, Birgegard A. Running on empty - a nationwide large-scale examination of compulsive exercise in eating disorders. J Eat Disord. 2018;6:11. https://doi.org/10.1186/s40337-018-0197-z

2. Noetel M, Dawson L, Hay P, Touyz S. The assessment and treatment of unhealthy exercise in adolescents with anorexia nervosa: A Delphi study to synthesize clinical knowledge. Int J Eat Disord. 2017. https://doi.org/10.1002/eat.22657

3. Hallward L, Di Marino A, Duncan LR. A systematic review of treatment approaches for compulsive exercise among individuals with eating disorders. Eat Disord. 2022;30(4):411-36. https://doi.org/10.1080/10640266.2021.1895509

4. Adkins EC, Keel PK. Does "excessive" or "compulsive" best describe exercise as a symptom of bulimia nervosa? International Journal of Eating Disorders. 2005;38(1):24-9. https://doi.org/10.1002/eat.20140

5. Meyer C, Taranis L. Exercise in the eating disorders: terms and definitions. Eu rEat Disord Rev. 2011;19(3):169-73. https://doi.org/10.1002/erv.1121

6. Meyer C, Taranis L, Goodwin H, Haycraft E. Compulsive exercise and eating disorders. Eur Eat Disord Rev. 2011;19(3):174-89. https://doi.org/10.1002/erv.1122

7. Ganson KT, Murray SB, Nagata JM. Last word: A call to develop specific medical treatment guidelines for adolescent males with eating disorders. Eat Disord. 2021;29(4):344-50. https://doi.org/10.1080/10640266.2019.1652474

8. Nagata JM, Ganson KT, Murray SB. Eating disorders in adolescent boys and young men: an update. Curr Opin Pediatr. 2020;32(4):476-81. https://doi.org/10.1097/MOP.0000000000000911

9. Furnham A, Badmin N, Sneade I. Body image dissatisfaction: gender differences in eating attitudes, self-esteem, and reasons for exercise. J Psychol. 2002;136(6):581-96. https://doi.org/10.1080/00223980209604820

10. Stanford SC, Lemberg R. A clinical comparison of men and women on the eating disorder inventory-3 (EDI-3) and the eating disorder assessment for men (EDAM). Eat Disord. 2012;20(5):379-94. https://doi.org/10.1080/10640266.2012.715516

11. Danielsen M, Bjornelv S, Bratberg GH, Ro O. Validation of the exercise and eating disorder questionnaire in males with and without eating disorders. Int J Eat Disord. 2018. https://doi.org/10.1002/eat.22855

12. Danielsen M, Bjornelv S, Ro O. Validation of the exercise and eating disorders questionnaire. Int J Eat Disord. 2015;48(7):983-93. https://doi.org/10.1002/eat.22393

13. American Psychiatric A. Diagnostic and statistical manual of mental disorders DSM-5. 5th ed. Washington, DC: American Psychiatric Association; 2014.

14. Kurtze N, Rangul V, Hustvedt BE, Flanders WD. Reliability and validity of self-reported physical activity in the Nord-Trondelag Health Study: HUNT 1. ScandJPublic Health. 2008;36(1):52-61. https://doi.org/10.1177/1403494807085373

15. Fairburn CG, Beglin SJ. The Eating Disorder Examination Questionnaire (EDE-Q 6.0). In: Fairburn CG, editor. Cognitive behavior therapy and eating disorders: New York Guilford Press; 2008.

16. Dahlgren CL, Stedal K, Ro O. Eating Disorder Examination Questionnaire (EDE-Q) and Clinical Impairment Assessment (CIA): clinical norms and functional impairment in male and female adults with eating disorders. Nord J Psychiatry. 2017;71(4):256-61. https://doi.org/10.1080/08039488.2016.1271452

17. Reas DL, Overas M, Ro O. Norms for the Eating Disorder Examination Questionnaire (EDE-Q) among high school and university men. Eat Disord. 2012;20(5):437-43. https://doi.org/10.1080/10640266.2012.715523

© Author(s) (or their employer(s)) 2024. Re-use permitted under CC BY-NC. No commercial re-use. See rights and permissions (https://creativecommons.org/licenses/by-nc/4.0/). Published by Fysioterapeuten.