Fagfellevurdert

Illustrasjonsfoto
Illustrasjonsfoto

Psykomotoriske fysioterapeuters beskrivelse og håndtering av utfordringer i pasientrelasjonen – en intervjustudie

Vitenskapelig artikkel

May Linn Rygg, MSc., psykomotorisk fysioterapeut. Storo og Nydalen Mensendieck-Fysioterapi. maylinn.rygg@fysiohelse.no.

Helle Rønn-Smidt, lektor, førsteamanuensis. PhD, VIA University College, UiT - Norges arktiske universitet.

Denne vitenskapelige artikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 21.oktober 2022. Studien artikkelen er basert på er godkjent av Norsk senter for forskningsdata (NSD). Ingen interessekonflikter oppgitt.

Sammendrag

Bakgrunn: Psykomotoriske fysioterapeuter benytter egne opplevelser og fornemmelser som redskaper i sitt kliniske arbeid, noe som kan gjøre dem utsatt for emosjonell utmattelse og utbrenthet. For å kunne ivareta pasientrelasjonen, fremme pasientens utvikling og samtidig ivareta seg selv som terapeut, trengs en større forståelse for hvordan psykomotoriske fysioterapeuter kan håndtere utfordringer i pasientrelasjonen.

Hensikt: Hensikten med studien var å belyse psykomotoriske fysioterapeuters erfaringer med utfordringer i pasientrelasjonen.

Metode: Denne artikkelen er basert på en kvalitativ studie med en fenomenologisk vitenskapsteoretisk forståelsesramme. Datamaterialet er basert på semistrukturerte dybdeintervjuer av fire psykomotoriske fysioterapeuter. Det ble benyttet tematisk analyse av materialet.

Funn: Fysioterapeutene opplever pasientrelasjonene som utfordrende når pasientene kommer med høye forventninger til at fysioterapeutene skal "fikse" deres problemer og samtidig mangler ansvar for- og forpliktelse til behandlingsarbeidet. Fysioterapeutene opplever at det handler om å tørre å gå disse utfordringene i møte på en tydelig og samtidig medmenneskelig måte. Utfordringene beskrives som potensiale for vekst der de kan bidra til endringsmuligheter hos pasientene.

Konklusjon: Studien bidrar til en forståelse av utfordringer i pasientrelasjonene som en naturlig og nødvendig del av vekst og endring. Endring og utvikling hos pasientene fordrer en villighet til å ta risiko og arbeide i grenselandet mellom det behagelige og ubehagelige, mellom sitt eget og den andres. Egenskaper hos fysioterapeutene som oppmerksomhet, anerkjennelse og tilstedeværelse, ser ut til å være essensielle i denne prosessen.

Nøkkelord: Norsk psykomotorisk fysioterapi, fysioterapi, relasjon, pasientrelasjon, utfordringer, mellommenneskelig kompetanse.

Abstract

Psychomotor physiotherapists’ descriptions and management of challenges in their relationship with patients - a qualitative interview study

Background: Psychomotor physiotherapists use their own experiences and sensations as tools in their clinical work, which can make them prone to emotional exhaustion and burnout. To be able to safeguard the relationship with the patient, promote the patient’s development and at the same time safeguard themselves as therapist, a greater understanding is warranted as to how psychomotor physiotherapists can handle challenges in the relationship with the patient.

Objective: The objective of this study is to shed light on psychomotor physiotherapists experiences with challenges in their relationship with patients.

Method: This article is based on a qualitative study and has a phenomenological scientific framework of understanding. The data material is based on semi-structured in-depth interviews with four psychomotor physiotherapists. A thematic analysis of the material was used.

Findings: The physiotherapists find the relationships with patients challenging when patients present with high expectations and does not assume responsibility for and commitment to the treatment process. In the experience of the physiotherapists, it is a matter of daring to face these challenges in a clear and, at the same time, a compassionate way. The challenges are described as opportunities for growth and change for the patients.

Conclusion: This study contributes with an understanding of challenges within the patient relationship as a natural and necessary part of growth and change. Change and development on the part of the patients demand a willingness to take risks and work in the borderland between the pleasant and unpleasant, between self and the other. Qualities of the physiotherapists such as attention, acknowledgment and emotional presence, appear to be essential in this process of finding a balance.

Key-words: Norwegian psychomotor therapy, physiotherapy, relationship patient relationship, challenges, inter-personal skills.

Kort sagt

-Utfordringene i pasientrelasjonen beskrives som potensiale for vekst der de kan bidra til endringsmuligheter hos pasient.

-Endring og utvikling hos pasient fordrer en villighet til å ta risiko og arbeide i grenselandet mellom det behagelige og ubehagelige, mellom sitt eget og den andres.

-Egenskaper hos fysioterapeutene som oppmerksomhet, anerkjennelse og tilstedeværelse, ser ut til å være essensielle i denne prosessen.

Innledning

Bakgrunn: Pasienter som oppsøker norsk psykomotorisk fysioterapi kommer ofte med en kompleks og sammensatt smerteproblematikk, noe som gjør behandlingen krevende (1). I behandlingen må fysioterapeuten ha evnen til å forholde seg til pasientens kroppslige uttrykk og samtidig underbygge dette med verbal kommunikasjon (2). Det å jobbe så oppmerksomt krever mye involvering fra fysioterapeutens side, noe som kan gjøre terapeuten utsatt for emosjonell utmattelse og utbrenthet. For å kunne ivareta pasientrelasjonen, fremme pasientens utvikling og samtidig ivareta seg selv som terapeut, trengs en større forståelse for hvilke faktorer som påvirker relasjonen, og hvordan en kan håndtere utfordrende mellommenneskelige situasjoner. På sikt kan dette bidra til å øke fysioterapeutens mellommenneskelige kompetanse og redusere risikoen for emosjonell utmattelse. Tidligere forskning viser at de mest krevende mellommenneskelige situasjonene som er rapportert blant psykomotoriske fysioterapeuter innebærer faktorer som uenigheter, usikkerhet og ambivalens i kommunikasjonen (1,3). Fysioterapeutens mellommenneskelige kompetanse har vist seg å være den viktigste faktoren i krevende behandlingssituasjoner (3,4). Det er videre funnet betydelig sammenheng mellom høy kvalitet i relasjonen og et godt behandlingsutfall (5,6).

Hensikten med denne studien var å belyse psykomotoriske fysioterapeuter sine erfaringer med utfordringer i pasientrelasjonen som oppstår i behandling. Videre var hensikten å utforske hvordan fysioterapeutene håndterer disse utfordringene i samhandling med pasient. Forskningsspørsmålet var: Hvordan beskriver og håndterer psykomotoriske fysioterapeuter utfordringer i pasientrelasjonen?

Teoretiske perspektiver

Norsk psykomotorisk fysioterapi er en behandlingsform der hele mennesket er utgangspunktet for behandling (7). Sammenhengen mellom pust, bevegelsesvaner, følelser og livshistorier står sentralt, samtidig som man vurderer hvordan dette nedfeller seg som kroppslige erfaringer (7,9). Pasientens muligheter for endring – også forstått som omstilling – står i fokus, der en ønsker å jobbe mot et fleksibelt og nyansert bevegelses- og handlingsrepertoar (7,10). I behandlingstradisjonen finnes en fenomenologisk- og kroppsfenomenologisk forståelse. I fenomenologien rettes oppmerksomheten mot verden slik den fremtrer for subjektet (11). I kroppsfenomenologien forstås kroppen som relasjonell, der våre erfaringer blir skapt i kommunikasjon og relasjon med andre (12). Begrepet intersubjektivitet har en fenomenologisk forankring og sier noe om hvordan vi kan ta del i hverandres erfarings- og opplevelsesverden (13). Intersubjektivitet innebærer å skape felles mening gjennom likeverdighet og anerkjennelse (14). Et intersubjektivt perspektiv står sentralt i psykomotorisk behandling, hvor det understrekes at individet – eller subjektet – vokser i og gjennom forholdet til andre subjekter (15).

Metode

En kvalitativ tilnærming med semistrukturerte dybdeintervju som metode ble benyttet. I kvalitativ tilnærming tilstrebes det å hente frem fyldige og nyanserte beskrivelser av fenomenene (11). Intervjuene ble gjennomført på fysioterapeutenes arbeidssted. Intervjuene varte fra 45-75 minutter. Førsteforfatter transkriberte materialet. Det ble utført en tematisk analyse av materialet med en kombinasjon av induktiv og deduktiv tilnærming.

Utvalget

Det ble utført et strategisk utvalg. Utvalget bestod av fire psykomotoriske fysioterapeuter, hvorav tre kvinner og en mann. Tre klinikere med lengre tids erfaring ble rekruttert sammen med en som har kortere erfaring. Dette med bakgrunn i eventuell variasjonsbredde. Alle ble kontaktet og rekruttert via e-post. Informantene har sin praksis i Osloregionen/Viken og jobber alle i privat praksis med driftstilskudd fra kommunen.

Etiske overveielser

Prosjektet ble meldt inn til NSD. Informasjonsskriv med samtykkeskjema ble utarbeidet med mal fra NSD og sendt til informantene via e-post. Informantene ble her informert om studiens formål, metodiske tilnærming og at eventuell deltagelse var frivillig. Samtykkeskjemaene ble signert på intervjudagen før intervjustart. Intervjuene ble kryptert ved opptak og transkripsjonene ble lagret direkte på en kryptert minnepenn. Informantene er gitt fiktive navn.

Funn

Høye forventninger til terapeut

Informantene opplever overordnet at det blir utfordrende i det pasientene plasserer høye forventninger og ansvar over på dem. Felles for disse forventningene er en form for mangel på ansvar, forpliktelse og motivasjon fra pasientens side i samarbeidet med fysioterapeut. Grete beskriver:

Jeg synes det som er vanskeligst er at de (pasienter) forplikter seg til å ta ansvar for det vi jobber med. Det vil si at de ikke bare kommer hit og tenker at "nå skal jeg få hjelp uten å kunne gjøre noe med det selv". Det synes jeg er det mest utfordrende.

Grete utdyper videre at hun opplever det spesielt vanskelig å få pasienter til å forplikte seg til å møte vonde og ubehagelige følelser. Hun kan registrere dette ved at de unngår spørsmål eller kommer med bortforklaringer. Siri opplever det utfordrende idet pasienter forventer at hun som terapeut er den som skal fikse. Håkon beskriver hvordan han kan oppleve en skjevhet i ansvarsfordeling:

Det som kan være vanskelig i en relasjon er hvis pasienten opplever at det er mitt ansvar at det går fremover [...]. For noen har en forventning om at de skal bli gjort noe med når de kommer til psykomotorisk fysioterapi [...]. De forventer at det er terapeuten som driver behandlingen.

Fysioterapeutene opplever at mangel på overenstemmelse i forventninger og ansvar ofte er av diffus og subtil art. Kroppen benyttes da som en informasjonsgiver for å få mer forståelse for hva som foregår. De kan fornemme at de er på vei inn i noe vanskelig og utfordrende både ved å observere pasienten, men også ved å fornemme seg selv. Fysioterapeutene beskriver da former for reservasjon eller stivhet ved at både fysioterapeut og pasient strammer seg eller blir forknytt under behandlingssituasjonen. Siri forteller at hun kjenner på en form for motstand når hun mottar skyld og ansvar fra pasienter:

[...] jeg merker at jeg setter hendene mine i kors, at jeg liksom kan kjenne på mitt eget kroppsspråk at her må jeg på en måte pansre meg selv litt [...]. Eller så kan jeg merke det på pasientene; at de setter forsvarsmekanismer på.

Håkon og Grete beskriver også en form for kroppslig aktivering. Håkon kjente tidligere i karrieren på en tendens til å nesten ta over ansvaret for at pasientene skulle finne motivasjon;

Før jeg knakk koden, så ble jeg veldig energisk [...] nesten tok over deres (pasientenes) ansvar for å finne motivasjon [...]. Sånn som jeg husker i min kroppshukommelse da; så går jeg jo inn i en aktivering i kroppen; altså jeg puster høyere opp, jeg er mer spent i muskulaturen fordi jeg går inn i en bestemt rolle.

Grete forklarer på samme måte at hun kan bli aktivert når hun opplever at ansvaret ligger hos henne. Det skjer oftest i forbindelse med at pasienter mangler ord eller blir tause. Hun omtaler det som et "flink-pike-syndrom" som dukker opp der hun kjenner hun må "yte, gi eller bevise" noe overfor pasientene.

Tydelig, direkte og empatisk

Fysioterapeutene opplever at de må være direkte og bestemte for å tydeliggjøre ansvaret overfor pasientene. De beskriver at konfrontasjon kan være nødvendig i situasjoner der pasientene kommer med bortforklaringer eller uteblir som personer idet de skildrer hendelsesforløp med mange detaljer. Under behandlingssituasjonen, idet Anne og Siri fornemmer at det skjer noe i rommet, kan de spørre pasient spørsmål som; "hva kjenner du i forhold til meg nå?" eller "hva er det som skjer nå?». Håkon sier:

[...] jeg har ikke tid, og ungene skal ditt og datt og mannen min" [...] også sier jeg (terapeuten); "men hvor blir det av deg opp i det her?" Og der er det mye som ligger begravet. Så sånn sett er det egentlig et verktøy da å tydeliggjøre; "hva er det du faktisk bruker tid på?"

Håkon eksemplifiserer her hvordan pasient kan legge ansvaret over på omgivelser og personer rundt seg fremfor å ta hovedansvaret selv for at nye vaner og rutiner skal bli innført i eget liv. Håkon legger til at han også tydeliggjør for pasient at det til syvende og sist er vedkommende som har det overordnede ansvaret for progresjon og endring i eget liv. Grete og Siri er også opptatt av dette. Grete sier:

Jeg har også sagt (til pasient) at; "nå snakker du utenom det vi holder på med". Og det å være direkte [...] og si at; "vet du, nå synes jeg at du er litt vag her." For vi må få lov til å være ... eller vi må være direkte også [...] "jeg kan hjelpe deg dit, men du er nødt til å yte noe for at det skal skje forandringer."

Grete legger til at et slikt konfronterende utsagn er en måte for henne å være direkte og bestemt når hun opplever at det hele sklir litt ut. Hun opplever at det bidrar til å tilføre en fasthet til arbeidet, noe hun synes er godt. Idet utfordringene tematiseres og blir gått i møte, understreker fysioterapeutene at selv om det krever at de er direkte og bestemte, så må det gjøres på en ydmyk og empatisk måte. Empatien kan praktiseres ved å vise anerkjennelse og alminneliggjøring av det som er vanskelig. Ydmykheten kommer frem ved at fysioterapeutene ikke påberoper seg noe fasitsvar, men heller fremstår som et medmenneske der de ser på det å være menneske sammen med pasientene. Fysioterapeutene er opptatt av å utforske sammen med pasientene på en empatisk måte og åpne opp for pasientenes perspektiv. I prosessen av å gå litt i dybden, omtaler de seg selv som en fasilitator og refleksjonspartner. Idet Anne inviterer pasienter til å gå inn i noe ukjent og krevende, tar hun på seg en utforskerrolle der hun beskriver seg selv som en følgesvenn gjennom ukjent landskap. Siri er opptatt av å skape et refleksjonsrom der pasienter får mulighet til å reflektere rundt det de ikke umiddelbart tar ansvar for eller tak i selv. Håkon utdyper sin rolle som fasilitator slik:

[...] for meg som terapeut så har jeg kommet dit hen at jeg skal ikke ta så mye ansvar. Og det var (ler og smiler) jo egentlig ganske deilig [...] er litt mer relaxed og bare, sitter godt i meg selv da. Og lar rommet egentlig få lov til å være pasienten sitt.

Vekstpotensiale i det ubehagelige

Fysioterapeutene opplever at det ligger et potensiale i å møte det ubehagelige og utfordrende. De forklarer at en konfrontasjon kan føre til vekst og endring eller bli et vendepunkt i behandlingen. De snakker da spesielt om sinne som følelse hos pasientene. Håkon forklarer:

[...] Når jeg skjønte at sinne i terapirommet ikke er farlig, det er en del av det menneskelige uttrykket, så roet jeg meg på det [...] nå er jeg ikke redd lenger, nå er det mer sånn; "åh ja, der lukter vi borti noe", også spør jeg; er det sinne de gir uttrykk for nå, eller ligger det noe mer bak der? [...]. Det er jo vekstpotensiale så det holder i det som er ubehagelig og krevende og vanskelig».

Fysioterapeutene opplever at det handler om å tørre – eller våge – å gå det som er vanskelig i møte. Det kan dreie seg om å tørre tematisere følelser som oppleves mer krevende enn andre – som sinne – og temaer som pasientene prøver å unngå. Det kan også dreie seg om å utforske forsvarsmekanismer og motstand som kommer mer kroppslig til uttrykk hos pasientene.

Diskusjon

Forventninger og ansvar – en kroppslig tilnærming

Studiens funn viser at fysioterapeutene opplever det som utfordrende når de kjenner på pasientenes forventninger om å "fikse" og skape "fremgang". Forventing om at fysioterapeutene er de som skaper fremgang samsvarer med funn fra Øien et al. (3), der det kom frem at pasientene gjorde seg avhengige av fysioterapeutenes initiativ, og at de – på en implisitt måte – lot være å ta ansvaret for fremgang i behandlingen. Forventninger om at terapeut skal "fikse" og at kroppen skal bli gjort noe "på" og "med" er etter vår kunnskap nye opplevelser som ikke tidligere er beskrevet. Sett fra et kroppsfenomenologisk perspektiv fremstår slike forventninger av kartesiansk art, og som objektiverende og avpersonifiserende. Ifølge filosofen Gadamer fører en objektiverende tendens til en fremmedgjøring (16). Idet vi blir fremmedgjort for oss selv, kan vi stå i fare for å bli fremmedgjort overfor hverandre - også i en relasjon. Fremmedgjøringen kommer til syne gjennom fysioterapeutenes fornemmelser av å måtte "pansre seg", "yte, gi eller bevise noe", sammen med en "reservasjon" og "motstand" i møte med forventningene.

Ifølge Benjamin oppstår terapeutiske utfordringer idet relasjonen reduseres til et forhold mellom subjekt og objekt – en relasjonell tohet – , der den ene blir gjort noe på og med (14). I denne toheten rår hjelpeløshet, objektivitet og sterke dikotomier i form av at den ene utfører, den andre er en passiv mottaker, den ene bestemmer, den andre blir bestemt over eller presset (14). Idet vi bare befinner oss i en relasjonell tohet står subjektiviteten i fare for å kollapse (14). Ser vi dette i lys av studiens funn, blir terapeuten til et midlertidig objekt for pasientens forventninger og ønsker. Funn fra studien gir et innblikk i hvordan denne typen forventninger og mangel på ansvar kan være skadelig for relasjonen dersom de vedvarer: De står i fare for å redusere forholdet til et dyadisk samspill mellom et subjekt og objekt, der den ene parten blir stående uten agens (14). Fremgang og endring blir i et slikt tilfelle vanskelig å fremme, fordi en forutsetning for vekst innebærer en anerkjennelse av hverandre som likeverdige subjekter (17). Yrkesidentiteten som fysioterapeut innebærer riktignok at man skal gjøre noe for pasienten (18). Relasjonen mellom pasient og terapeut er i tillegg asymmetrisk av natur fordi pasient kommer for å få hjelp hos terapeut som har den etterspurte kompetansen (18). Likevel fokuseres det i psykomotorisk fysioterapi på å tydeliggjøre pasientens jeg-følelse og identitet ved å fremme pasientens ressurser, deltagelse og selvhevdelse i eget liv (7,10). Dette kan bidra til å forklare fysioterapeutenes motsettelser og anstrengelser i møte med pasientenes forventninger; det utfordrer noen av kjerneelementene ved deres arbeid og verdisyn i det psykomotoriske ståstedet.

Konfrontasjon, undring og medmenneskelighet

Funnene viser hvordan fysioterapeutene er opptatt av å gå utfordringene i møte ved å fremme en subjekt-subjektrelasjon. De bygger opp under pasientenes agens og identitet idet de ansvarliggjør dem. Øien et al (3) fant på samme måte hvordan pasientenes manglende ansvar ble grunnlag for forhandling om samarbeid. Våre funn viser at fysioterapeutene bygger oppunder pasientenes agens gjennom konfronterende og direkte spørsmål som; "men hvor blir det av deg i det her?". Fysioterapeutene kan sies å fasilitere pasientenes agens idet de – med en undrende holdning – avklarer sine fornemmelser og inntrykk sammen med dem. Som en av fysioterapeutene sier det; "for meg høres det ut som ...". Dette illustrerer hvordan fysioterapeuten tar ansvaret for at det er vedkommende sitt inntrykk av situasjonen, ikke en sann tolkning. Spørsmålet åpner slikt sett opp for – og legitimerer – pasientens livs- og opplevelsesverden. Det at fysioterapeutene løfter frem og tematiserer sine fornemmelser av situasjonen viser hvordan de tar sitt bidrag som subjekt i relasjonen på alvor. For Benjamin innebærer intersubjektivitet nettopp en anerkjennelse av den andre og seg selv (14). I møte med relasjonelle utfordringer hevder Benjamin at anerkjennelse av den andre gjør det mulig å skape rom for konsensus – det intersubjektive tredje – der tanker og følelser løftes opp og frem gjennom utveksling. Dette tredje rommet kan sees opp mot "refleksjonsrommet" som fysioterapeutene er opptatt av å skape. Det at fysioterapeut "åpner opp for pasientens perspektiv" eller utforsker videre idet det blir utfordrende, kan fungere som en anerkjennelse av pasienten som subjekt og autonomt individ. Intersubjektivitet innebærer nettopp at aktørene opprettholder sin autonomitet samtidig som man skaper felles forståelse (19). Intersubjektivitet innebærer videre likeverdighet, og tilsier at de sterke dikotomiene som kommer frem i en relasjonell tohet viskes ut (14,20). I det fysioterapeutene i medmenneskelighet – og uten å hevde at de har noen fasitsvar – "ser på det å være menneske" sammen med pasient, kan det demonstrere en slik likeverdighet. Fysioterapeutene kan sies og erkjenne sitt bidrag som subjekt også i måten de forstår og tilnærmer seg pasientens kroppslige uttrykk med utgangspunkt i sin egen kropp. Ved å bruke egen kropp som en ressurs får de mer innsikt i hva som skjer i relasjonen. Fysioterapeutenes bruk av egen kropp som en ressurs i krevende behandlingssituasjoner samsvarer også med funn i tidligere studier (1,3,21,22). I kroppsfenomenologien er subjektet kroppslig forankret og kroppen og dens praksis har forrang fremfor det refleksive; vi har et grep om verden før vi kjenner det bevisst eller verbalt (12). Ut fra funnene i studien kan fysioterapeutenes kroppslige fornemmelser av "noe som skjer" i rommet sies å gjenspeile kroppens forrang, der både terapeut og pasient er og eksisterer som kroppslige subjekter. Fornemmelsene forutsetter at fysioterapeutene har en tilstedeværelse og oppmerksomhet mot seg selv og den andre. Som Håkon beskriver det så; "sitter jeg godt i meg selv".

Det handler om å tørre

Funnene fra denne studien bidrar med nye beskrivelser av utfordringer i pasientrelasjonen. Opplevelser av at det "handler om å tørre" er etter vår kjennskap ikke tidligere beskrevet i litteraturen. Ifølge Scheff innebærer relasjoner alltid en risiko der det sosiale båndet konstant må testes og fornyes for å kunne forbli intakt (23). Idet fysioterapeut inviterer pasient til å snakke om relasjonen ved å spørre "hva kjenner du i forhold til meg?", eller "hva skjer nå"? kan det illustrere øyeblikk hvor det relasjonelle båndet blir testet. Spørsmålet innebærer en risiko for å bli avvist som terapeut og potensielt tape ansikt eller kjenne på skam. Dette kan forklare hvordan det innebærer å "tørre" gå utfordringene i møte sammen med pasient. Funnene viser at fysioterapeutene er villige til å sette seg i en sårbar posisjon. Det å tørre gjøre seg sårbar, krever mot (24). Fysioterapeutene viser mot og sårbarhet ved å orientere seg i det intersubjektive feltet gjennom spørsmål og ved å bruke egne kroppslige fornemmelser.

Tidligere studier samsvarer med funn fra denne studien. Disse viser at fysioterapeuter opplever at utfordringer kan bidra til å gi behandlingen ny retning og fremme utvikling (1,3). Stern hevder at dersom terapeut forstår kritiske øyeblikk i relasjonen som en normal hendelse og som en anledning til å skape noe nytt, så endres terapeutens terskel for angst til det lavere (25). Dette kan forklare hvordan fysioterapeutene anser det utfordrende som en ressurs med potensiale til å bli et "vendepunkt" eller "vekst" videre i behandlingen. Det kan også sees i lys av Håkon sitt utsagn: "nå er jeg ikke redd lenger". Fysioterapeutene praktiserer avstand og nærhet der de er ute etter å forstå og anerkjenne pasientene sitt ståsted. Ifølge Scheff må et sikkert sosialt bånd involvere både nærhet og distanse (23). Nærhet forstås hos han som innsikt i den andres ståsted og utgangspunkt, mens avstand forstås som at man aksepterer den andres selvstendighet og autonomi. Dette kan sees opp mot fysioterapeutenes praksis av avstand gjennom måten de ansvarliggjør pasientene og ber om tydeliggjøring, samtidig som de kan gå inn i en nærhet der de er ute etter å forstå og anerkjenne pasientene sitt ståsted. En slik balanse mellom nærhet og distanse forutsettes av oppmerksomhet og tilstedeværelse fra terapeutenes side (23, 25). Nettopp denne balansegangen mellom konfrontasjon og støtte har også blitt understreket i tidligere studier (1,3).

Metodiske styrker og svakheter

Studien bidrar med økt kunnskap om hvordan man som fysioterapeut kan forstå og tilnærme seg utfordringer i pasientrelasjonen. Holdninger, væremåter og utsagn som er løftet frem er klinisk relevante ved at de kan anvendes i praksis av andre fysioterapeuter. Dybdeintervju som metode kan ha gitt anledning til å komme nærmere inn på de relasjonelle utfordringene; hva som skjer og hvordan de håndteres. Koding og kategorisering ble utført med sparring fra både veileder og fysioterapeuter som jobber med psykomotorisk fysioterapi. Førsteforfatter reflekterte rundt sin forforståelse og tilstrebet å gjøre den eksplisitt ved å skrive den ned før intervjuene. Førsteforfatters forforståelse tar utgangspunkt i profesjonen som fysioterapeut. Sentralt i profesjonen står verdier som å fremme pasientenes helse, deriblant deres ressurser, autonomi og selvstendighet. Utfordringer i møte med egne pasienter utgjør også en del av denne forståelsen og påvirker valgene tatt underveis i oppgaven og analyseprosessen. Førsteforfatter utøvet refleksivitet ved å være oppmerksom på egne tanker og følelser som oppstod underveis i intervjusituasjon og analysearbeid. En svakhet ved dybdeintervju som metode er at det ikke egner seg like godt til å belyse praksisinnsikt og den tause, erfaringsbaserte kunnskapen slik som eksempelvis observasjon som metode ville gjort (26). Det kan samtidig være krevende å artikulere relasjonelle situasjoner i retrospeksjon som kan belyse problemstillingen. Derfor tilstrebet førsteforfatter å gi informantene rom for stillhet og refleksjon underveis i intervjuene. Fra denne studiens ståsted ble kun erfaringene til fire psykomotoriske fysioterapeuter belyst. Dette redusererer generaliserbarheten og overførbarheten. Pasientenes opplevelser kan likevel sies å ha blitt indirekte belyst ved at terapeutens kliniske resonnering gjerne formes av samspillet mellom terapeut og pasient. Det å benytte et strategisk utvalg har svakheter og styrker. Det var ønskelig å belyse erfaringene til de med lang klinisk erfaring i privat praksis i hovedsak. De tre fysioterapeutene med lang klinisk erfaring kan ha vært innom en mengde av varierte kliniske situasjoner, noe som er en styrke. Samtidig ekskluderer dette strategiske utvalget fysioterapeuter og pasienter fra instanser som spesialist- og kommunehelsetjenesten, noe som reduserer den generelle overførbarheten av funnene.

Avslutning

Studien bidrar til økt kunnskap om hvordan man som psykomotorisk fysioterapeut kan forstå og håndtere utfordrende pasientrelasjoner. Forandringene, veksten og potensialet som følger utfordringer, kan motivere psykomotoriske fysioterapeuter til å tørre og gå det ubehagelige i møte. Utfordringene kan bli mindre krevende å imøtegå ved at pasient betraktes som en selvstendig aktør der terapeuten får være en følgesvenn og refleksjonspartner i prosessen. Denne studien gir kun et innblikk i utfordringer ved pasientrelasjoner slik det oppleves av et utvalg fysioterapeuter. Videre studier bør løfte frem opplevelser av hva som skaper ubehageligheter i pasient-terapeut relasjonen, også fra pasientenes perspektiv. En synliggjøring av hva som skaper ubehageligheter i relasjonen er viktig, da det kan være skambelagt og vanskelig å snakke om.

Referanseliste

1. Dragesund T, Øien A.M. Demanding treatment processes in Norwegian psychomotor physiotherapy: From the physiotherapists' perspectives. Physiotherapy Theory and Practice 2018; 35(9); 833-842. DOI: 10.1080/09593985.2018.1463327

2. Ekerholt K. Awareness of breathing as a way to enhance the sense of coherence: Patients' experiences in psychomotor physiotherapy. Body, movement and dance in psychotherapy 2011; 6(2): 103-115. DOI: https://doi.org/10.1080/17432979.2011.568762

3. Øien A.M, Steihaug S, Iversen S, et al. Communication as negotiation processes in long-term physiotherapy: a qualitative study: Communication as negotiation processes in long-term physiotherapy. Scandinavian journal of caring sciences, 2011; 25(1): 53-61. DOI: 10.1111/j.1471-6712.2010.00790.x

4. O´Keeffe M, Cullinane P, Hurley J, et al. What influences Patient-Therapist Interactions in Musculoskeletal Physical Therapy? Qualitative Systematic Review and Meta-Synthesis. Physical Therapy 2016; 96(5): 609-622. DOI: 10.2522/ptj.20150240

5. Horton A, Hebson G, Holman D. A longitudinal study of the turning points and trajectories of therapeutic relationship development in occupational and physical therapy, BMC Health Serv Res 2021; 21(1). DOI: 10.1186:s12913-021-06095-y

6. Kinney M, Seider J, Beaty A.F, et al. The impact of therapeutic alliance in physical therapy for chronic musculoskeletal pain: A systematic review of the literature. Physiother Theory Pract 2020; 36(8): 886-898. DOI: 10.1080/09593985.2018.1516015

7. Thornquist E, Bunkan B.H. Hva er psykomotorisk behandling? Pensumtjenesten, 1995.

8. Sviland R, Martinsen K, Råheim M. To be held and to hold one’s own: narratives of embodied transformation in the treatment of long lasting musculoskeletal problems. Med Health Care Philos 2014; 17(4): 609-624. DOI: 10.1007/s11019-014-9562-0

9. Gretland A. Psykomotorisk fysioterapi. I: Bergem AK, red. Kroppen i psykoterapi. Gyldendal akademisk, 2016: 139-158.

10. Monsen K. Psykodynamisk kroppsterapi: en behandlingstilnærming basert på fysioterapi og psykologi. TANO, 1989.

11. Thornquist E. Vitenskapsfilosofi og vitenskapsteori for helsefag. 2.utg. Fagbokforl, 2018.

12. Merleau-Ponty M. Kroppens fenomenologi. Pax, 1994.

13. Zahavi D. Phenomenology: the basics. Routledge, 2019.

14. Benjamin J. Creating an Intersubjective Reality; Commentary on Paper by Arnold Rothstein. Psychoanalytic Dialogues 2005; 15(3): 447-457. DOI: 10.1080/10481881509348842

15. Benjamin J. Where's the Gap and What's the Difference? Contemporary Psychoanalysis 2010; 46(1): 112-119. DOI: 10.1080/00107530.2010.10746042

16. Gadamer H-G. The enigma of health: the art of healing in a scientific age. Stanford University Press, 1996.

17. Moltu C, Veseth M. Fra det fastlåste til det forløsende. Om å skape rom for endring i terapi. Tidsskrift for Norsk psykologforening 2008; 45(8): 932-938.

18. Thornquist E. Kommunikasjon : teoretiske perspektiver på praksis i helsetjenesten. 2.utg. Gyldendal akademisk, 2016.

19. Gallagher S. Enactivist Interventions: Rethinking the Mind. Oxford University Press, 2017.

20. Møyner E. Det terapeutiske samspill - en utfordrende balansegang. I: Tvedten N, Ottesen A, red. Psykomotorisk fysioterapi - en praksis i bevegelse. Festskrift til Gudrun Øvreberg. Universitetet i Tromsø, 2016: 95-104.

21. Kjærnem KR. Med seg selv som verktøy: Ivaretagelse av seg selv som terapeut i psykomotorisk fysioterapi. Masteroppgave. Drammen: Høgskolen i Buskerud og Vestfold, 2015.

22. Hia S. Ett øye innover, ett øye utover: Psykomotoriske fysioterapeuters bevissthet om og regulering av egne følelser i krevende pasientmøter. Masteroppgave. Tromsø: UiT Norges arktiske universitet, 2020

23. Scheff TJ. Microsociology. Discourse, Emotion, and Social Structure. The University of Chicago Press, 1990.

24. Brown B. Daring greatly; how the courage to be vulnerable transforms the way we live, love, parent and lead. Penguin Life, 2015.

25. Stern D. Her og nå: Øyeblikkets betydning i psykoterapi og hverdagsliv. Abstrakt forlag, 2007.

26. Malterud K. Kvalitative metoder i medisinsk forskning. 3.utg. Universitetsforlaget, 2011.

© Author(s) (or their employer(s)) 2022. Re-use permitted under CC BY-NC. No commercial re-use. See rights and permissions (https://creativecommons.org/licenses/by-nc/4.0/). Published by Fysioterapeuten.

Powered by Labrador CMS