Quo Vadis fysioterapi - Er det mulig å gå fremover når fagets pillarer tas bort?

Samtidig tilbyr fysioterapeuter en rekke alternative behandlingsalternativer som knapt kan defineres som fysioterapi, og som dessuten mangler vitenskapelig dokumentasjon. I dette blogginnlegget er jeg opptatt av hvordan fysioterapirollen nesten umerkelig flyter ut og endrer seg uten at vi tar den viktige diskusjonen om hva vi vil rollen skal være, og hvordan kompetansen vår kan brukes til beste for samfunnet.

Mytisk fysioterapi

Det er ikke bare i Norge vi sliter med uklar fysioterapeut-identitet. I USA har fysioterapiorganisasjonen APTA følt at fysioterapeuters virke er forbundet med så mange myter, at de nå setter i gang en mediekampanje for å knuse feilaktige myter knyttet til folks oppfatning av fysioterapi. En av de syv mytene var at ”fysioterapi er smertefullt”. Dette var basert på en amerikansk spørreundersøkelse hvor 71 prosent av mennesker som aldri har vært hos fysioterapeut, trodde at fysioterapi er smertefullt.

Dette sier selvsagt noe om at vi ikke er flinke nok til å kommunisere ut at fysioterapeuter har effektive og veldokumenterte behandlingsformer for smertelindring. Men det er kanskje ikke bare publikum sin skyld at de har et uklart bilde av hva vi driver med. For samtidig ble amerikanske fysioterapeuter spurt om å gi fem råd om tiltak som kunne redusere helseutgiftene innen eget fagområde. Forutsetningen var at det måtte finnes sterk vitenskapelig dokumentasjon for at behandlingen ikke virket eller at en undersøkelse var unødvendig. Det interessante var at 73 prosent av fysioterapeutene foreslo å redusere fysioterapeuters bruk av fysikalske behandlingsformer. Og APTA tok dette videre med å oppfordre til å ikke bruke fysikalske behandlingsformer med mindre det er nødvendig for at pasienten skal kunne delta i aktive behandlingsprogram (1). Det hører med til historien at faggruppen for fysikalske undersøkelses- og behandlingsformer ISEAPT i verdens fysioterapiorganisasjoner imøtegår APTA i et «Letter to the editor» og viser til at store deler av den vitenskapelige litteraturen er oversett. 

I følge Helfo sine tall fra 2011, har bruken av fysikalske behandlingsformer dalt i varierende grad til å omfatte mellom åtte prosent og 27 prosent av pasientene på landsbasis. I noen geografiske områder så eksisterer det nærmest ikke behandlingstilbud med fysikalske behandlingsformer hos fysioterapeuter (2) (se også blogginnlegg: Hva er det med Oslo). Samtidig viser takstbruk-analysen vår at det blir færre undersøkelser og individuell behandling, og mer gruppetrening i sal og basseng. I sum får dette en til undre om det er treningsterapeuter (eller satt litt på spissen; monoterapeuter) som fysioterapeutene nå helst vil være. 

For manuelle behandlingsformer mangler vi sikre data, siden takstsystemet ikke skiller mellom individuell trening og manuelle behandlingsformer. Men det er flere indikasjoner som kan tyde på at avtalefysioterapeuter uten spesialtakstkompetanse i lang tid har vinklet vekk fra de individuelt rettete manuelle og fysikalske behandlingsformene. Og at fysioterapiorganisasjonene bidrar til denne utviklingen, muligens mer ubevisst enn bevisst.

Manuelle behandlingsformer

De siste ti årene er det ifølge PEDro-databasen publisert 2400 randomiserte kontrollerte studier med manuelle behandlingsformer, og 1800 med fysikalske behandlingsformer. En skulle tro at det økte kunnskapsgrunnlaget og videreutviklingen av disse individuelle behandlingsformene burde være interessant for fysioterapiprofesjonen. Da er det f.eks. symptomatisk for dagens situasjon at ingen av et førtitalls inviterte foredragsholdere på NFF sin kommende fysioterapikongress skal formidle sine nye forskningsfunn innen manuelle og fysikalske behandlingsformer, mens trening og testing av fysisk funksjon dominerer bildet. Historisk sett er dette tankevekkende for en profesjon som har basert sin fagutøvelse på behandlingspillarene manuell-, fysikalsk- og øvelsesbehandling. Og hvor i programmet finnes en faglig invitt med fokus på manuelle behandlingsformer som kan bidra til å bringe det splittede manuellterapeut miljøet sammen?

Fra fysioterapeut til sjukgymnast

Vi  er på mange måter vitne til en paradoksal profesjonsutvikling. Mens utdanningsnivået blant fysioterapeuter er stigende og den vitenskapelige dokumentasjonen for manuelle og fysikalske behandlingsformer har økt kraftig, så bruker fysioterapeutene dem mindre. Mens Sverige går fra sjukgymnast til fysioterapeut, så går Norge tilbake til sykegymnastikken. Mens trenden ellers i samfunnet går i retning av individuelle treningsopplegg med personlig trener på andre områder, så går fysioterapeutene i retning av gruppetrening og inntar treningsterapeut-stillinger under kiropraktorenes faglige ledelse.  For trening hjelper jo mot alt. Eller gjør trening det? Det som i alle fall er sikkert, er at om trening hjelper mot alt hos alle, så trenger en ikke å bruke fysioterapeutenes undersøkelseskompetanse før helsebegrunnet trening.

Våre stedfortredere

Jeg konstaterer at andre faggrupper ivrer etter å fylle tomrommet som fysioterapeutene etterlater seg. Naprapatene skal snart avholde fagkongress med hands-on tema hvor de inviterer kollegaer og ”andre utøvere av manuell medisin”.  I Europa og USA har kiropraktorene økt bruken av fysikalske behandlingsformer til samme nivå som fysioterapeuter, men faktisk gått forbi fysioterapeutene i bruken av laserbehandling (3). 

Så jeg spør meg selv stadig om hvor alt dette tar faget vårt? Jeg er temmelig sikker på at dersom fysioterapeutparaplyen ikke evner å ta inn at individuelt tilpassede manuelle og fysikalske behandlingsformer skal være sentrale i fagutøvelsen, så vil vi få nok en organisatorisk splittelse blant fysioterapeutene - i en treningsterapeutdel og i en individuell hands-on og bevegelsesterapeutdel. 

Jan Magnus Bjordal

Referanser:

1. White, NT, et al. (2014), ‘The American Physical Therapy Association’s Top 5 Choosing Wisely Recommendations.’,Phys Ther. 2014 Sep 15. [Epub ahead of print]

2. Berge HM, Døving P, T.E. A. Tilbakemelding fra fysioterapeut til henvisende lege er ofte mangelfull. Idrettsmedisin. 201333-36.

3. Carlesso LC, Macdermid JC, Gross AR, Walton DM, Santaguida PL. Treatment preferences amongst physical therapists and chiropractors for the management of neck pain: results of an international survey. Chiropr Man Therap. 2014;22:11.