Fagfellevurdert

Illustrasjonsfoto
Illustrasjonsfoto

Fra kaos til sammenheng og mening: Pasienterfaringer med norsk psykomotorisk fysioterapi

Vitenskapelig artikkel

Irene Kristiansen, fysioterapeut, MSc. psykomotorisk fysioterapeut ved Raumaklinikken, Åndalsnes. irene.kristiansen@gmail.com.

Kirsten Ekerholt, tidligere førstelektor ved Institutt for fysioterapi, OsloMet - storbyuniversitetet.

Denne vitenskapelige artikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 15.mars 2022. Ingen interessekonflikter oppgitt. Studien denne artikkelen baseres på har vært en del av et fagutviklingsprosjekt. Skriftlig informert samtykke innhentet hos alle informanter som har bidratt i studien.

Sammendrag

Hensikt: Utforske pasienter med sammensatte lidelser sine erfaringer med Norsk psykomotorisk fysioterapi (NPMF).

Metode: Semistrukturerte, kvalitative intervjuer med fire tidligere pasienter fra ulike sykehusavdelinger. Analyse: tverrgående datadrevet analyse.

Funn: Informantene hadde vært plaget med komplekse og sammensatte lidelser over flere år. De var blitt gradvis verre, til tross for utallige utredninger og behandlinger. De beskriver et kaos av symptomer, tanker og følelser, som de ikke ante hvordan de skulle komme seg ut av. Oppfølging fra helsevesenet, som var ment å skulle hjelpe, hadde forsterket denne kaosopplevelsen.

Oppfølgingen med NPMF beskrives som en meningsskapende behandlingsprosess, hvor de lærte å forstå egen kropp og symptomer på nye måter. Når symptomer og plager fikk ny mening, ble det også lettere å ivareta seg selv og egen helse. Informantene beskriver det å kunne forstå og ivareta seg selv som mye viktigere enn fravær av sykdom og plager. En god terapeutisk relasjon fremheves som avgjørende for en meningsskapende behandlingsprosess.

Konklusjon: Behandling med NPMF bidro til at pasienter med sammensatte lidelser opplevde reduserte plager og økt evne til å ivareta seg selv. En meningsskapende behandlingsprosess fremstår som en forutsetning for disse endringene. Studiens funn utfordrer biomedisinens perspektiv på kropp og sykdom.

Nøkkelord: Norsk psykomotorisk fysioterapi, pasienterfaringer, sammensatte lidelser, mening, kroppsfenomenologi, salutogenese, allostase, epigenitikk.

Abstract

From chaos to a sense of coherence and meaning: Patient-experiences with Norwegian psychomotor physiotherapy

Purpose: To explore patients with complex disorders`experiences with Norwegian Psychomotor Physiotherapy (NPMF).

Methodology: Semi-structured, qualitative interviews with four former patients from different hospital wards. Analysis: transverse data-driven analysis.

Findings: The informants had been tormented with various and complex disorders over several years. Despite countless investigations and treatments, they had been getting progressively worse. They describe a chaos of symptoms, feelings and thoughts, from which they had no idea how to escape. Health service follow-ups, which was intended to help, had rather helped to amplify the experience of chaos.

The treatment process with NPMF is described as treatment process which creates meaning for the individual, where they learned to understand their own body and symptoms in new ways. When the symptoms and ailments was given a new meaning, it also became easier to take care of themselves and their health. The informants describe being able to understand and look after oneselves as much more important than the absence of illness and ailments. A good therapeutic relationship is highlighted as crucial to a meaningful treatment process.

Conclusion: Treatment with NPMF contributed to patients with complex disorders experiencing reduced ailments and increased ability to take care of themselves. A meaningful treatment process appears to be a prerequisite for these changes. The findings of this study challenges the biomedical perspective of body and disease.

Keywords: Norwegian psychomotor physiotherapy, patient experiences, compound disorders, meaning, body phenomiology, salutogenesis, allostasis, epigenics.

Kort sagt

Å leve med langvarige, komplekse og smertefulle plager påvirker menneskene som rammes fysisk, psykisk, sosialt og økonomisk. Helsevesenet bruker store ressurser på denne pasientgruppen, men pasientene opplever likevel ofte liten bedring av sine plager. Denne studien viser betydningen av meningsskapende behandlingsprosesser, hvor biomedisinens vante dikotomier mellom psykisk og fysisk helse utfordres.

Innledning

Baserer norsk helsevesen seg i for stor grad på et biomedisinsk perspektiv på kropp og sykdom? Biomedisinen representerer en reduksjonistisk tenkning basert på dikotomiene kropp–sjel og syk–frisk, som vokste frem som en del av naturvitenskapene på 1700- tallet. Biomedisinens utgangspunkt er å avdekke og behandle patologiske årsaker til sykdom. Det er den fysiske kroppen som gjøres til gjenstand for undersøkelse og behandling, ikke det syke mennesket (1,2). Et biomedisinsk forankret helsevesen søker å omforme pasientenes beskrevne subjektive smerte til objektiv bekreftet smerte. Smerten håndteres dermed som om den ikke var subjektiv, selv om den er det (2,3).

Det siste tiåret har imidlertid forskning synliggjort subjektets erfaringer som grunnleggende biologisk relevant, og av stor betydning for individets helse. Biologiske forklaringsmodeller viser hvordan økt nivå av opplevd stress kan være disponerende for sykdom, mens opplevelse av støtte, anerkjennelse og tilhørighet kan bidra til å styrke eller gjenopprette helsetilstanden (4). Dette innebærer at pasientens totale situasjon må tas i betraktning og at terapeuter må forsøke å sette seg inn i pasientens livsverden (5). En slik helhetlig tilnærming bryter med det biomedisinske perspektivet.

Pasienter med sammensatte lidelser utgjør majoriteten av langtidssykemeldte og uføretrygdede i Norge (6), forekomsten er økende og dominerer sykdomsbildet i den vestlige verden (7). Begrepet «sammensatte lidelser» brukes når man ikke finner utløsende eller vedlikeholdende faktorer til pasientens plager (8). Plagene kan ikke forklares ut fra enkeltfaktorer alene (6) og omfatter både somatiske, psykologiske, funksjonelle og sosiale forhold (9). Diagnosen i seg selv utfordrer dermed biomedisinens reduksjonistiske forståelse av sykdom og plager og man kan stille spørsmål ved hvorvidt et helsevesen, forankret i biomedisinen, som ikke anerkjenner subjektive årsaksforklaringer på lik linje med biologiske forklaringsmekanismer, evner å ivareta diagnosens kompleksitet i tilstrekkelig grad?

Norsk psykomotorisk fysioterapi (NPMF) er en behandlingsform som er teoretisk og filosofisk forankret i både fenomenologi, psykologi og biomedisin (9). I NPMF anses kroppen som et integrert psykisk, fysisk og sosialt fenomen. Hele kroppen er i fokus for undersøkelse og behandling, ikke bare de deler hvor symptomene er, og sammenhengen mellom kropp og følelser står sentralt.   Diagnoser og den tradisjonelle syk/frisk tankegangen er av underordnet betydning (10). 

Denne artikkelen tar utgangspunkt i funn fra førsteforfatters masteroppgave, der hensikten var å utforske pasienter med sammensatte lidelser sine erfaringer med behandlingsformen NPMF, og hva pasientene opplevde som betydningsfullt i behandlingsprosessen.

Teoretiske perspektiver

Kroppsfenomenologi

Kroppsfenomenologien bestrider ikke naturvitenskapene, men anser i tillegg menneskers bevissthet, subjektive erfaringer og hvordan man forholder seg til hverandre og verden som betydningsfullt. Menneskets subjektstatus knyttes til kroppen; Mennesket er i verden og opplever- og forholder seg til verden, som kropp, og utvikler vaner basert på kroppslig læring (12). Kropp, tanker og følelser kan ikke løsrives fra hverandre (11).

Salutogenese

Salutogenesens begrep «Sense of Coherence» (SOC) defineres som en grunnholdning der grader av helse vurderes på et kontinuum mellom absolutt sykdom og fullstendig sunnhet (13). Det er hva som fremmer god helse og gir økt mestring og velvære som står i fokus. «Syk» og «frisk» anses ikke som dikotomier. For personer med en sterk SOC og gode motstandsressurser, gir verden mening både kognitivt og emosjonelt, noe som skaper forutsigbarhet og sammenheng i livet (14). Den enkeltes ressurser og evne til å tilpasse seg indre og ytre omgivelser er avgjørende for evnen til å håndtere stress, noe som bidrar til opprettholdelse og utvikling av bedre helse.

Biologiske stressreaksjoner

Teorier om Allostase og Epigenitikk er eksempler på biologiske forklaringsmodeller som viser hvordan erfaring og biologi har sterk sammenheng med individets livserfaringer og utvikling av sykdom. Allostasebegrepet forklarer hvordan kroppen tilpasser seg kortvarige stressreaksjoner. Ved opplevelse av akutt fare reagerer kroppen med kamp eller flukt-responser i de fleste organsystemer (15). Vedvarende, allostatisk overbelastning er skadelig og kan bidra til utvikling av ulike sykdommer (4, 16).

Epigenitikken viser at vårt genmateriale, vårt DNA er mer dynamisk og påvirkelig enn man tidligere har trodd. De deler av DNA`et som kommer til uttrykk, og under hvilke forhold, avhenger av erfarte og fortolkede inntrykk. Kromosomenes beskyttende strukturer, telomerene, slites naturlig med årene. Kronisk opplevd stress fører til hurtigere reduksjon i telomerenes lengde og kan utgjøre 10 års cellealdring i forhold til friske jevnaldrende uten tilsvarende belastning (4, 17, 18).

Metodiske betraktninger

For å få innsikt i informantenes erfaringer med NPMF, ble det gjennomført kvalitative semistrukturerte forskningsintervjuer. Informantene er fire kvinner, mellom 20 og 60 år, som hadde vært innlagt på somatiske sykehusavdelinger. Innleggingsårsak var skulderplager, mage/tarm problematikk, revmatisme og generelle smertetilstander. Tre av informantene var yrkesaktive i offentlig/privat sektor og en under høyere utdanning. Ingen var uføretrygdet eller sykemeldt. Informantene fikk psykomotorisk fysioterapi under og etter oppholdet. De som oppfylte inklusjonskriteriene ble invitert til å delta i en oppfølgende, kvalitativ studie om sine erfaringer med NPMF.

Inklusjonskriterier: personer i arbeidsfør alder, som ble henvist til- og hadde minst fire behandlingsøkter med psykomotorisk behandling rett etter innleggelse. Eksklusjonskriterier: Personer som ble henvist til vurdering /behandling, men som av ulike årsaker ikke hadde mer enn 1-3 konsultasjoner. Alle som takket ja, ble inkludert i studien. Informantene samtykket skriftlig til deltagelse. Prosjektet ble godkjent av personvernombudet på sykehuset som et fagutviklingsprosjekt og vurdert som ikke fremleggingspliktig for REK i 2019.

Intervjuene ble utført av psykomotorisk fysioterapeut som ikke var ansatt på sykehuset. Temaer i intervjuene omhandlet informantenes situasjon før og under sykehusinnleggelsen, hva som hadde vært betydningsfullt for dem i løpet av behandlingen, og hvordan deres situasjon var nå. Datamaterialet ble stilt til disposisjon for masteroppgaver på OsloMet.

Analysemetoden var en tverrgående, datadrevet analyse, basert på systematisk tekstkondensering (STC) og tverrgående analyse (19, 20). Analyseprosessen gikk ut på å identifisere overordnede temaer, meningsbærende enheter, foreløpige kategorier og endelige funnkategorier («En opplevelse av kaos», «Å forstå seg selv bedre», «Relasjon til terapeuten», «Å kunne ivareta seg selv»).

Et kvalitativt intervju er en samtale som utvikler seg mellom to mennesker, ansikt til ansikt. Førsteforfatter mottok ferdig transkribert tekst, og bearbeidet denne til sammenhengende tekst. Transkripsjoner karakteriseres som svekkede, dekontekstualiserte gjengivelser, hvor supplerende informasjon man kan få gjennom stemmeleie, intonasjon og åndedrett lett kan gå tapt, og samtalen abstraheres og fikseres i skriftlig form (21). Både transkripsjon av intervjuene, samt omarbeiding av det transkriberte materialet til sammenhengende tekst kan ha bidratt til abstraksjon fra det opprinnelige intervjuet.

For å oppnå maksimal åpenhet overfor teksten, slik den fremstår, må forskeren forsøke å sette sine egne begreper i parentes (21). Under analysen opplevde førsteforfatter at det var krevende å ta av «terapeutbrillene» og utelukkende forholde seg til teksten. Bevisstgjøring av førsteforfatters tendens til å gå inn i teksten som terapeut istedenfor forsker skjedde gjennom jevnlige diskusjoner mellom første og annenforfatter.

Studiens svakhet er at den baserer seg på få informanter, der alle opplevde å ha hatt nytte av behandlingen. Andre pasienter med sammensatte lidelser, som har fått behandling med NPMF kan ha andre erfaringer. At førsteforfatter ikke var deltagende i utforming av intervjuguiden eller foretok intervjuene selv kan også anses som en svakhet. Studiens styrke er en grundig gjennomført systematisk analyse, og at funnene samsvarer med tilsvarende andre studier og kan underbygges av anvendte perspektiver og teorier.

Funn

I det følgende presenteres noen av studiens funn og sitater, som fremstår som representative for informantenes erfaringer. De ulike informantene er spesifisert med tallene 1 til 4.

En opplevelse av kaos

Informantene beskrev egen kropp som en kilde til uforståelig kaos av smerter og symptomer. Situasjonen de var i ga ingen mening for dem, og begrenset deres mulighet til å forstå og ta hensyn til kroppens signaler.

«Kropp og sykdom tok alt fokus. Jeg hadde ikke kontakt med hva som var bra for meg, eller hva jeg trengte. Jeg overkjørte kroppen konstant. Til slutt sa det stopp» (4).

Uten kontakt med egne behov, eller forståelse for egen situasjon, ble det vanskelig å formidle seg selv på en måte som andre forsto.

«I møte med hjelpeinstanser greide jeg ikke formidle meg selv. Jeg mistet ordene og kunne ikke beskrive hvordan jeg hadde det. Det krevde utrolig mye energi å være i disse utredningssituasjonene» (3).

På grunn av informantenes sammensatte symptombilder hadde informantene hatt mye kontakt med ulike deler av helsevesenet. Etter utallige undersøkelser og behandlinger hos ulike fagpersoner, alle eksperter på sine felt, satt informantene igjen med en følelse av at deres egen opplevelse av egen situasjon ble ilagt lite betydning av helsepersonell. Undersøkelsene hadde forskjellig fokus avhengig av behandler, noe som bidro til ytterligere kaos og forvirring.

«Som pasient føler du deg ofte veldig lite sett. Det blir aldri tid. Det er bare kjapt inn her og der. Du føler deg som en kasteball» (2).

Å forstå seg selv bedre

I løpet av den psykomotoriske behandlingsprosessen fikk informantene økt forståelse for sine symptomer, reaksjonsmønstre og følelser. Nye kroppslige erfaringer og ny kunnskap om kroppslige sammenhenger bidro til at symptomer og plager fikk ny mening og ble mindre skremmende.

«Det var veldig uvant å trampe i gulvet og gå med store bevegelser, for jeg går vanligvis helt lydløst og forsiktig. Det å ta mer plass, og ta meg til rette i rommet, gjorde at jeg opplevde meg som en helt ny person. Jeg tror det handlet om selvhevdelse» (4).

«Jeg kunne nesten ikke svelge, puste eller bevege hodet, for det var så smertefullt i halsen. Jeg trodde hovedpulsåra var i ferd med å sprekke. Men nå vet jeg at det bare var halsmuskelen som var alt for stram» (2).

I behandlingsforløpet fikk de også forståelse for hvordan erfaringer tidligere i livet, har stått i vegen for deres evne til å kjenne etter og ivareta egne behov. For at fortidens grep om nåtid og fortid kunne begynne å gi slipp, beskriver de at det har vært avgjørende å åpne opp for, kjenne på og stå i ubehagelige følelser og erfaringer, som tidligere har vært undertrykt.

Det å forstå seg selv og sine symptomer bedre bidro til å skape mening i kaoset, og gjorde det lettere å forholde seg til plagene på mer hensiktsmessige måter.

«I det du slutter å overkjøre kroppen og faktisk lytter, så blir det lettere. Uten denne bevisstheten vil kroppen dra deg tilbake der du var» (1).

Relasjon til terapeuten

Alle informantene fremhever opplevelsen av å bli møtt av terapeuten «som den de er, der de er». Opplevelsen av at noen var interessert i dem og ville dem vel, var avgjørende for å komme ut av kaosopplevelsen, og for deres mulighet til å skape endring.

«Det har vært helt avgjørende for meg med kjemien og tryggheten med noen som ser meg og vil meg vel. Det har gjort det mulig å reparere en helt grunnleggende forvirring» (1).

Å kunne ivareta seg selv

Behandlingsforløpet beskrives som en prosess hvor de har lært å kjenne forskjell på godt og vondt. Ingen forteller solskinnshistorier om at de har blitt helt friske. De har fremdeles kroppslige plager, men er likevel fornøyde med hjelpen de har fått. Kroppen oppleves ikke lenger kun som en begrensning. Å være i stand til å ivareta egne behov og håndtere egen situasjon, fremheves som viktigere enn å være fri for plager. De verdsetter det de får til og aksepterer at ikke alt kan bli bra.

«Nå tenker jeg at det er det som gjør meg glad, eller er godt for meg som er viktig. Jeg er glad for det jeg greier. Å prioritere meg selv og det som gir glede, gir meg også mindre plager» (1).

Prosessen frem til å kunne ta vare på seg selv på en bedre måte kjennetegnes av en ny form for indre trygghet, basert på økt tiltro til egne erfaringer og vurderinger.

«At jeg klarer å ta vare på meg selv, gir en trygghet som jeg ikke hadde før. Jeg er ikke redd for at jeg skal gjøre det igjen» (2).

Diskusjon

Studien beskriver informantenes opplevelse av egen situasjon som en endring fra kaos til en opplevelse av sammenheng og mening. Funnene diskuteres her i lys av begrepet meningsskaping og aktuelle teorier og perspektiver.

Mangel på mening

Teoriene om allostase og epigenitikk viser hvordan menneskers erfaringer har grunnleggende innflytelse på vår biologi, og at vedvarende stress og belastninger er medbestemmende for utvikling av sykdom og plager (4, 15, 16, 17, 18). Det finnes ikke noe skille mellom kroppslige reaksjoner på fysisk og psykisk stress. De biologiske stressmekanismene inntrer uavhengig av årsaken (22). Både kroniske smerter, og det å ikke forstå eller ha kontroll over egen situasjon, vil være faktorer som bidrar til høy stressbelastning for den det gjelder.

Informantenes beskrivelser av kaos og manglende evne til å håndtere egen situasjon, kan forstås som at sykdom forstyrrer pasientenes meningsmønster (12) og som ubalanse i kroppens ulike systemer (23). «Den levde kroppen» er erfarende og meningsskapende, preget av våre erfaringer og er uttrykksfelt for levd liv (12). Ved sykdom vil både den fysiske og den levde kroppen skades, og det som tidligere har gått automatisk begynner å gjøre motstand og gi en følelse av en hjemløs tilstand i egen kropp (24). I en biomedisinsk forståelsesramme betraktes kroppen som et fysisk fenomen, uavhengig av pasientenes subjektive erfaringer. Hvis subjektive erfaringer og kroppslige opplevelser av egen sykdom underkjennes av behandleren, kan dette oppleves som objektivisering, noe som gjør det vanskelig å skape mening i egen situasjon. Uten meningsskaping vil sykdom og plager både vedlikeholdes og forverres.

I biomedisinen anses psykisk og fysisk som dikotomier. Dette gjenspeiler seg i hvordan helsevesenet organiseres i psykiatri og somatikk, hvor hver profesjon blir stadig mer spesialisert. Pasienter med sammensatte lidelser vil derfor oppleve at kroppen undersøkes og behandles som ulike deler, av flere ulike fagfolk, på ulike avdelinger. Med utgangspunkt i kroppen som meningsskapende (24), vil det at hver spesialitet kun tar ansvar for sitt felt, bidra til at personens problemer og liv splittes opp i biter som ikke gir mening for den det gjelder (17). Økende grad av spesialisering og inndeling i ulike fagområder bidrar til å vanskeliggjøre pasientsentrert behandling (6, 25). Dette kan forklare hvorfor informantene, til tross for omfattende oppfølging hos ulike spesialister, ikke følte seg sett og hørt, og at deres møter med helsevesenet bare forsterket følelsen av forvirring og kaos.

En meningsskapende behandlingsprosess

Kroppslige erfaringer, økt kunnskap om, og forståelse for kroppslige sammenhenger, hjalp informantene til å binde erfaringer og hendelser sammen på en måte som skapte forståelse og mening. Terapeuten har forstått informantenes individuelle behov for kunnskap og erfaring, og bidro på den måten til å gi biologiske forhold ny mening i informantenes subjektive verden. Dermed ble symptomene også lettere å forstå og håndtere.

Å erfare kroppslig kan åpne opp for prosesser som gir tilgang til affekter i nåtid, samt gjenkalle sensasjoner og ubevisste opplevelser fra fortiden (26). På den måten kan man få tilgang til negative opplevelser og følelser som tidligere har vært undertrykt (12). Det vil derfor være avgjørende at terapeuten hjelper pasienten med å gjenkjenne følelser, og til å stå i angstfulle øyeblikk (23, 26). Å åpne opp for affekter og at pasientens indre opplevelsesverden blir fokusert og verdsatt i en terapeutisk sammenheng (26), er avgjørende for å skape mening og endring (17, 12, 23).

Salutogenesen viser hvordan meningsfulle områder i livet kan gi en følelse av sammenheng og mestring, der det å være involvert i prosessen med å skape sitt eget liv er avgjørende for opplevelsen av mening. Det vil derfor være avgjørende at pasientene forstår egen situasjon og opplever mulighet til å påvirke den (13). I kroppsfenomenologien fremheves viktigheten av å reetablere tilliten til egen kropp, for å rekonstituere sin livsverden og skape mening. Man kan ikke vite, føle, kjenne, lære eller erfare noe uten at kroppen er delaktig (12). Dette underbygger viktigheten av å integrere kroppen i meningsskapingen. Også tidligere studier viser hvordan nye kroppslige erfaringer kan bidra til økt forståelse og mening (27, 28, 29).

Meningsskaping som forutsetning for å håndtere eget liv og sykdom

Kontroll over egen situasjon må springe ut fra subjektets egen forståelse, og hvordan det oppleves meningsfullt for den enkelte å reagere (5). Informantene beskrev hvordan deres subjektive forståelse av egen situasjon ble avgjørende for å skape mening, og for å kunne reagere på en mer helsefremmende måte. Tiltro til evnen til å handtere egen situasjon, bidro til at de i større grad så seg selv som en integrert helhet og mer enn bare sin diagnose. Gjennom å virkeliggjøre sin eksistens, skaptes en dreining fra å følge andres råd og forventninger til å ta ansvar for egen sykdom, basert på egen situasjon og egne behov (26). Måten man tolker egen situasjon vil derfor være avgjørende for om man reagerer på en helsefremmende eller helseskadelig måte (22).

Terapeuten har sett sammenhenger som var relevante for pasientens symptomer og ved å formidle dette bidratt til å skape mening for informantene. Når pasientene fikk hjelp til å se innbyrdes kroppslige sammenhenger og knytte symptomer opp mot livshistorie og hverdag, bidro dette til nye og bedre handlingsalternativer og mulighet til å håndtere sine plager på nye og mer hensiktsmessige måter. Dermed økte informantenes SOC, noe som bidrar til økt deltakelse og mestring, og forflytning mot den helsebringende delen av kontinuumet (14). Gode mestringsstrategier vil redusere opplevelse av kaos og stress, som igjen vil virke direkte inn på biologiske prosesser i kroppen, og bidra til å redusere symptomer og plager. Mennesker med tiltro til egen evne til å hjelpe seg selv rapporterer mindre grad av helseplager enn mennesker uten denne evnen (30, 31).

Avsluttende betraktninger

Å leve med langvarige, komplekse og smertefulle plager kan ha store personlige konsekvenser for de som rammes, og påvirke både arbeidsliv, sosial deltakelse, personlig økonomi, psykisk helse og aktivitetsnivå. Med tanke på at helsevesenet bruker store ressurser på disse pasientene, uten at de blir bedre, utgjør pasientgruppen også en samfunnsøkonomisk utfordring.

Studiens funn, samt de teoriene og perspektivene som, i løpet av analyseprosessen, fremsto som relevante for å forstå pasientenes meningsskapende endringsprosesser, underbygger viktigheten av en helhetlig tilnærming til pasienter med sammensatte lidelser, og utfordrer dermed den biomedisinske sykdomsforståelsen. Helsepersonells biomedisinske forståelsesramme og selve organiseringen av helsevesenet kan ses som hinder for pasientsentrert behandling og meningsskaping. Kan det også være en medvirkende årsak til både utvikling og vedlikehold av sykdom?

For å hjelpe disse pasientene i større grad enn i dag, fremstår det som avgjørende med nye perspektiver og mer relevant kunnskap, som hensyntar lidelsenes kompleksitet.

Konklusjon

NPMF bidro til at informantenes plager ble mindre, samtidig som deres evne til å ivareta seg selv og egen situasjon økte. Forutsetningen for dette var en meningsskapende behandlingsprosess, hvor kroppslige funn, pasientens livssituasjon, og subjektive erfaringer i fortid og nåtid, ble sett i sammenheng med hverandre. En god terapeutisk relasjon var avgjørende for meningsskapende terapeutiske prosesser.

Studiens funn bidrar til å utfordre det biomedisinske perspektivet i behandlingen av pasienter med sammensatte lidelser. Perspektivet på kropp og sykdom bør utvides slik at alle aspekter ved pasienten som en integrert enhet anses som like viktige.

Referanseliste

1. Thornquist, E. & Kirkengen, A. L. (2020). Sammensatte lidelser: et samfunnsspeil. Fagbokforlaget.

2. Leder, D. (1990). Clinical interpretation: The hermeneutics of medicine. Theoretical medicine, 11(1), 9-24. https://link.springer.com/article/10.1007/BF00489234

3. Kirkengen, A. L (2017). Creating chronicity. Journal of evaluation in clinical practice. 23(5). 1071-1074. https://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/jep.12715

4. Getz, L., Kirkengen, A., Ulvestad, E. (2011). Menneskets biologi - mettet med erfaring. Tidsskrift for den Norske Lægeforening. 131(7), 683-687. https://tidsskriftet.no/en/2011/04/human-biology-saturated-experience

5. Toombs, S. K. E (1990). The meaning of illness: A phenomenological approach to the patient-physician relationship. ProQuest Dissertation Publishing. https://scholarship.rice.edu/handle/1911/16399

6. Helsedirektoratet (2019, 11. februar). Oppfølging av personer med store og sammensatte behov: Nasjonal veileder.

7. Bousquet, J., Anto,J. M., Sterk, P. J., Adcock, I. M., Chung, K., Roca, J., Agusti, A., Brightling, C., Cambon,T. A., Cesario, A., Abdelhak, S., Antonarakis, S. E., Avignon, A., Ballabio, A., Baraldi, E., Baranov, A., Bieber, T., Bockaert, J., Brahmachari, S.,… Auffray, C. (2011). Systems medicine and integrated care to combat chronic noncommunicable diseases. Genome Med, 3(7), 43-44. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC3221551/

8. Borchgrevink, P. C., Fredheim, O. M. S., Fors, Egil. A., Hara, K., Holen, A., Stiles, T. C. (2009). Hva er sammensatte lidelser? Tidsskriftet Den Norske legeforening. 13, 129. https://tidsskriftet.no/2009/06/sprakspalten/hva-er-sammensatte-lidelser

9. Løken, H. S. (2019). Psykomotorisk fysioterapi til mennesker med traumeerfaring - En kvalitativ intervjustudie. Fysioterapeuten. 86 (8), 26 – 32. https://fysioterapeuten-eblad.no/dm/fysioterapeuten-8-19/26/

10. Thornquist, E. (2010). Psychomotor physiotherapy – principles, perspectives and potential. ǀ K. Ekerholt (Red), Aspects of psychiatric and psychosomatig physiotherapy. 203-215. Oslo University college, Faculty of health sciences.

11. Merleau-Ponty, M. (1994). Kroppens fenomenologi. Pax forlag.

12. Thornquist, E. (2018). Vitenskapsfilosofi og vitenskapsteori: for helsefag. (2). Fagbokforlaget.

13. Antonovsky, A. (2000). Helbredets mysterium: at tåle stress og forblive rask. (1. utg.). Hans Reitzels Forlag.

14. Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid – NAPHA. (2014). Salutogenese og psykiske helseproblemer – en kunnskapsoppsummering. https://samforsk.no/Publikasjoner/NAPHA-Rapport-Salutogenese.pdf

15. Skårderud, F., Haugsgjerd, S., Stänicke, E., Maizels, D. (2018). Psykiatriboka. (2. utg.). Gyldendal.

16. Association for psychological science. (2013, 23. april). Bruce S. McEwen. https://www.psychologicalscience.org/publications/observer/25at25/bruce-s-mcewen.html

17. Kirkengen, A.L. & Næss, A.B. (2017). Hvordan krenkede barn blir syke voksne. (3. utg.). Universitetsforlaget.

18. Kiecolt-Glaser, J. K. & Glaser, Ronald. (2010). Psychological stress, telomeres, and telomerase. Brain, Behavior and immunity. 24(4), 529-530. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC2856705/

19. Malterud, K. (2017). Kvalitative forskningsmetoder for medisin og helsefag. (4. utg.). Unviversitetsforlaget.

20. Braun, V. & Clarke, V. (2006). Using thematic analysis in psychology. Qualitative research in psychology. 3 (2). 77 -101. https://doi.org/10.1191/1478088706qp063oa

21. Kvaale, S. & Brinkmann, S. (2017). Det kvalitative forskningsintervju. (3. utg.). Gyldendal akademisk.

22. Kirkengen, A. L. & Ulvestad, E. (2007) Heavy burdens and complex disease- an integrated perspective. Tidsskriftet Den Norske legeforening. 127(24), 3228 – 3231. https://tidsskriftet.no/en/2007/12/heavy-burdens-and-complex-disease-integrated-perspective

23. Thornquist, E., & Bunkan, B. H. (1995). Hva er psykomotorisk behandling? Pensumtjenesten.

24. Svenaeus, F. (2011). Sykdommens mening – og møtet med det syke mennesket. Pensumtjeneste

25. Helse Midt-Norge RHF. (2018, 14. august). Strategi 2030. Helse Midt-Norge. https://helse-midt.no/strategi-2030

26. Schibbye, A. L. L. (2012). Relasjoner: Et dialektisk perspektiv på eksistensiell og psykodynamisk psykoterapi. (2. utg.). Universitetsforlaget.

27. Ekerholt, K. & Bergland, A. (2008). Breathing: A sign of life and a unique area for reflection and action. Physical therapy, 88, 9. https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/18483131/

28. Ekerholt, K. & Bergland, A. (2019). Learning and knowing bodies: Norwegian psychomotor physiotherapists' reflections on embodied knowledge. Physiotherapy theory and practice. 35 (1), 57 -69. https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/29393714/

29. Drageusnd, T. & Øien, A. M. (2021). Developing self-care in an interdependent therapeutic relationship: patients' experiences from Norwegian psychomotor physiotherapy. Physiotherapy theory and practice.1-11. https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/33461377/

30. Eriksen, H. R. & Ursin, H. (2002). Sensitization and subjective health complaints. Scandinavian journal of Psychology. 43(2), 189-196. https://psycnet.apa.org/doi/10.1111/1467-9450.00286

31. Olff, M. (1999). Stress, depression and immunity: the role of defense and coping styles. Psychiatry Research. 85(1), 7 -15. https://doi:10.1016/S0165-1781(98)00139-5

© Author(s) (or their employer(s)) 2022. Re-use permitted under CC BY-NC. No commercial re-use. See rights and permissions (https://creativecommons.org/licenses/by-nc/4.0/). Published by Fysioterapeuten.

Powered by Labrador CMS