En kropp i full beredskap

Hvordan kan fysioterapeuter møte pasienter der uro, smerter og spenninger ikke har en tydelig forklaring?

– Når vi er trygge og rolige, kan vi tenke, føle og være i kontakt med kroppen samtidig. Men blir vi utsatt for sterkt stress eller sjokk, kobles ofte den resonnerende tankegangen ut. Da går vi over i overlevelsesmodus, sier spesialist i psykomotorisk fysioterapi ved Lierklinikken, Unni Helno. 

Hun har mer enn førti års erfaring som fysioterapeut, og har jobbet klinisk med traumer siden 2012. Da var hun ferdig med sin 3-årig utdannelse innen kroppslig traumebehandling, kjent som «Somatic Experiencing». 

I  overlevelsesmodus reagerer kroppen automatisk ved å gå inn i ulike former for forsvar. Beskyttelsesmekanismene blir iverksatt for at vi skal ha best mulig sjanse til å overleve. Ifølge Helno, skjer dette utenfor vår kontroll, og noen ganger til og med utenfor vår bevissthet. 

– Dette er gode og hensiktsmessige beskyttelsesmekanismer. Men de er svært energikrevende, og bør ikke være virksomme over lang tid. Mange opplever at de fortsatt er i beredskap, lenge etter at situasjonen er over. Hvis dette varer over år, begynner ofte de kroppslige symptomene å eskalere, sier hun. 

Sammen med psykomotorisk fysioterapeut Lene Hubak Fleischer, holder Helno kurset «Grunnkurs i hvordan oppdage og møte traumatiske livserfaringer i klinisk praksis» i regi av NFF. Kurset gir innføring i hvordan fysioterapeuter kan oppdage, forstå og respondere på funn og symptomer som kan være reaksjoner og tilstander knyttet til traumatiske livserfaringer.  

Over tid kan belastninger, stress og en kropp i forsvar få konkrete konsekvenser. En morgen for 19 år siden klarte ikke Fredrik Fagerhaug å stå opp av senga.  

Han hadde kjøpt leilighet sammen med kona. De var i ferd med å pusse opp, og hadde nettopp fått sitt første barn. På jobb var presset høyt og tidsfristene korte. 

– Da smalt det, forteller Fagerhaug.  

I forkant hadde han hatt flere episoder med panikkangst og sterk uro, noe som mer enn én gang resulterte i en tur på legevakta.  

– Jeg trodde det var hjerteinfarkt. Jeg har levd ganske hardt, blant annet har det vært mye alkohol inne i bildet fra ung alder. Jeg måtte bli et par og førti før jeg forsto at alkoholen egentlig var en måte å regulere meg selv på, sier han. 

Vi sitter ved kjøkkenbordet i rekkehuset på Langhus der familien på fire bor i dag. Ute skinner sola, inne er det lunt og ryddig.                

Fagerhaug er 45 år gammel. Han beskriver en oppvekst og et voksenliv preget av mye aktivitet i høyt tempo. Utad fungerte han godt, men over tid bygget belastningene seg opp. Det som startet som en kollaps i 2007, ble etter hvert et mønster.  

– Siden den første smellen, har jeg møtt veggen seks–sju ganger. For meg har det vært en ekstra påkjenning å ikke kunne være i jobb. Jeg som går hundre og ti prosent inn i alt jeg gjør, sitter plutselig passiv hjemme i sofaen, sier han. 

I somatiske tilnærminger til traumer forstås kroppslige reaksjoner ikke bare som uttrykk for vedvarende beredskap og stress, men også som kroppslig kommunikasjon knyttet til individets forsvar, beskyttelsesmekanismer og kroppslige traumeminner.

Fremfor selve hendelsen, er traumet reaksjoner og tilstander som blir vedvarende i kroppen. Noen stenger bevisst av kontakten med egen kropp fordi det er for vondt og vanskelig, andre forstår ikke at reaksjonene er knyttet til vonde livserfaringer.

Kroppslige minner kan oppleves som pågående i nåtid og utspille seg som kroppslige reaksjoner. Slike somatiske flashbacks kan komme sammen med det tilhørende episodiske minnet, men de kroppslige reaksjonene kan også komme alene, og vil da ofte bli forstått og behandlet som somatisk sykdom.

Traumer kan også oppstå når mennesker mangler trygghet, støtte og omsorg. Neglekttraumer kan være vanskelige å identifisere, for hvordan snakke om det som manglet, det som ikke skjedde?  

– Som fysioterapeuter har vi en særlig kompetanse på å jobbe med det autonome nervesystemet gjennom kroppen. Vi kan hjelpe pasienter til å kjenne forskjell på behag og ubehag, på aktivering og hvile. Når de har kontakt med det autonome nervesystemet, kan vi påvirke «alarmen» i nervesystemet, sier Helno. 

Som et forsøk på å stabilisere et overbelastet system, kan pasienten utvikle håndteringsstrategier med atferd knyttet til for eksempel aktivitet, kosthold eller rus.

Problemet er at disse strategiene kan gi helseplager som ofte blir sett på som et resultat av livsstil.

I virkeligheten kan bakgrunnen være vanskelige livsbetingelser, og overlevelsesstrategier som har utviklet seg for å dempe og bedøve, eller unnvike og undertrykke, det som oppleves som for mye eller ubehagelig.

– Når kroppen står i langvarig belastning, påvirker det alt fra immunforsvar til hormonsystemer og hjerneutvikling. Folk røyker, er inaktive, eller spiser annerledes. Vi trekkes mot stimuli som lar oss dempe de kroppslige reaksjonene, eller distrahere oss fra ubehaget, sier spesialist i psykomotorisk fysioterapi, Lene Hubak Fleischer.  

Hun mener det da blir for enkelt å kalle det livsstilssykdommer.

– Som om løsningen kun er en livsstilsendring unna, og at vi må motivere pasientene hardt nok til denne endringen.

Fleischer er avtalefysioterapeut i Nordre Follo kommune, og har flere års fordypning i kroppslig traumebehandling, blant annet «Somatic Experiencing», i likhet med Helno. Hun har også jobbet et tiår i psykiatrien i spesialisthelsetjenesten.  

Etter 26 år i yrket har hun opparbeidet seg bred erfaring med pasienter som er preget av at krevende livserfaringer og livsbetingelser har satt seg i kroppen. 

Den første jobben hun fikk etter å ha videreutdannet seg til psykomotorisk fysioterapeut, var på akuttpsykiatrisk avdeling. 

–  Når du jobber som fysioterapeut i psykiatrien, blir det veldig klart at det ikke finnes noe skille mellom kropp og psyke. Det er et teoretisk skille som vi som jobber med kroppen som inngangsport til mennesket ikke kan foreta i praksis, sier hun. 

Hun er også kritisk til hvordan vi snakker om psykisk helse. 

– Jeg liker egentlig ikke å bruke ordet «psykisk». Ofte handler det såkalt psykiske om det som er knyttet til livet og livserfaringene våre. Hvor god psykisk helse hadde du hatt om du ble mobbet eller slått av foreldrene dine i oppveksten, ikke hadde råd til middag hver dag, eller ikke visste hvordan du skulle gi deg selv omsorg? Med dualistisk tankegang blir kroppen fraværende, eller kun en skamfull symptombærer så snart det psykiske stempelet har blitt satt på pasienten, sier hun. 

Hun merker hvordan begrepene påvirker pasientene. 

– Mange kommer med mye skam. Det å ha behov kan være skambelagt, eller det å ikke vite hva man har behov for. Når jeg bruker ord som fysiologisk, kroppslig, emosjonelt og livsmessig, blir det ofte lettere å snakke om. Både for pasienten og for omgivelsene, sier Fleischer, som beskriver mange av pasientmøtene som sterke. 

– Du kommer nær mennesker som har reagert på vonde og vanskelige hendelser og situasjoner i sitt liv, og er på sitt mest sårbare. Jeg tror ingen som ikke har opplevd det selv, eller sett det på nært hold, helt forstår hvor intenst og voldsomt det kan være. 

Fleischer mener det også er en utfordring at traumatiske livserfaringer ofte omtales som psykologiske traumer.

– Kroppen er fortsatt overraskende fraværende i psykisk helsevern og store deler av psykologien. Når den først trekkes inn, skjer det ofte gjennom instrumentelle metoder som pusteøvelser og mindfulness, med mål om å roe ned eller dempe nervesystemet. Men hva oppnår vi egentlig hvis kroppen først og fremst skal gjøres mindre merkbar, spør hun.

Hun mener kroppen i større grad må forstås som både bærer og formidler av traumatiske livserfaringer.

– Mange pasienter lærer å dempe eller undertrykke kroppens ubehagelige signaler, uten samtidig å få hjelp til å forstå hva signalene egentlig betyr eller hva kroppen trenger. Da risikerer vi å kronifisere kroppens reaktivitet hos mennesker med traumereaksjoner.

Hvis belastningen blir for stor, kan dissosiasjon oppstå som en naturlig beskyttelsesmekanisme, forklarer hun. Det kan gjøre avstanden til kroppen enda større.

Samtidig understreker Fleischer at verken pusteøvelser, mindfulness eller meditasjon er uten verdi i en kroppslig traumetilnærming.

– Slike metoder kan være nyttige. Men de må tilpasses og doseres i tråd med pasientens kroppslige integreringskapasitet og behov, og heller ikke oppfattes som den endelige løsningen, sier hun.

Heftig har det periodevis også vært for Fredrik Fagerhaug. Han har en fortid både som graffitikunstner og som DJ og musikkprodusent med spillejobber i inn- og utland.  

– Begge deler gjorde jeg så mye og så intenst at jeg til slutt hatet det, sier han. 

I perioder har også trening og kosthold vært altoppslukende. I dag løper han for den mentale helsas skyld, og er instruktør i kettlebells og løping ved et lokalt treningssenter.  

– Jeg prøver å tilpasse treningen etter egen kapasitet, samtidig som løpingen har blitt en form for mental terapi. Når jeg løper, kan jeg både slippe unna følelser og slippe ut følelser. Jeg er i kroppen og tar kontroll over ubehaget, sier han. 

De siste årene har han vært gjennom flere utredninger ved DPS, og fått en diagnose som samsvarer med vanskene han opplever når det kommer til regulering og relasjoner.  

Foreldrene ble skilt da han var liten. Fagerhaug beskriver en oppvekst preget av store kontraster i forholdet til mor og far.  

– Mamma viste at hun elsket meg og gjorde alt for meg. Med faren min opplevde jeg at min verdi og vår relasjon var avhengig av at jeg presterte. Det ga meg skyldfølelse og skam over ikke å være god nok, sier Fagerhaug. 

Etter den første kollapsen gikk han på antidepressiva, noe han mislikte sterkt. I løpet av et par år var han tilbake i jobben som interiørdesigner, før han skiftet beite og begynte å jobbe i barnehage. Deretter, samtidig som han utdannet seg til barne- og ungdomsarbeider, fikk han jobb i SFO. Heller ikke der ble han lenge. 

– Jeg har brent lyset i begge ender, og dyrket jobben helt til jeg har vært oppbrukt. Relasjonene til kollegaer har også til tider vært vanskelige, sier han. 

Parallelt fortsatte han å selvmedisinere med alkohol. Under pandemien ble det hver dag. Vendepunktet kom på en telttur for tre år siden. Da forsøkte han å drikke seg selv til døde. 

– Men jeg våknet dagen etter, i mitt eget oppkast. Da var jeg ferdig med alkohol, og har ikke rørt det siden, sier han. 

En tidlig erfaring mens hun utdannet seg til psykomotorisk fysioterapeut, skulle være med på å forme Unni Helnos yrkeskarriere. Den første pasienten hun hadde som et ledd i videreutdanningen, dissosierte mens hun var i timen. 

–  På vei ut av timen klappet jeg henne forsiktig på skulderen og sa bra jobba. Da ble hun helt borte, og mistet kontakten både med meg, seg selv, og med hvor hun var. Jeg måtte jobbe i rundt 20 minutter for å få henne til stede i seg selv og kroppen sin, forteller Helno.  

Helno opplevde at ingen av de psykomotoriske verktøyene hun hadde til rådighet strakk til i situasjonen, og tok dette opp med lærerne på høyskolen. 

– Da fikk jeg råd om å ta traumeutdanning. Heldigvis ønsket pasienten å fortsette hos meg, hun hadde tillit til meg. Hun gikk i behandling hos meg i lengre tid, og både hun og jeg lærte utrolig mye av disse behandlingstimene. 

Ifølge Helno, er relasjonen mellom behandler og pasient helt avgjørende.  

– Jeg har sterkt fokus på relasjon i arbeidet mitt. Det er viktig at pasienten blir trygg, både på meg og på omgivelsene i rommet. Det kan ta fem minutter, eller det kan ta mange måneder. Vi har en likeverdig, men asymmetrisk relasjon. Det betyr at jeg har ansvar for det som foregår i behandlingen, men at vi ellers er likeverdige. Eksempelvis lar jeg alltid pasientene bestemme hvilken av de tre stolene de vil sitte i. Det er en av mange måter å vise dette på, sier hun. 

Hun trekker også fram betydningen av at pasienten lærer å kjenne kroppen sin. 

– Mange av pasientene mine kan sette ord på følelser, men de vet ikke hvordan følelsene kjennes i kroppen. Da hjelper jeg dem med å foreslå og veilede dem: Er det hult? Kribler det? Er det varmt? Er det stort eller lite? Jeg bruker sansebeskrivende språk som gir dem støtte til å være i kroppen og utforske den. 

Ifølge Helno, trenger man ikke avanserte øvelser for å skape kontakt mellom hjerne og kropp, men det er ofte uvant, tidkrevende og vanskelig for pasienten å opparbeide denne kontakten. 

– Jeg kan for eksempel få pasienten til å belaste den ene armen eller det ene beinet. Hvis de har kontakt med kroppen kan de kjenne forskjellen, og om det er behagelig eller ubehagelig. Det åpner for endring. Hjernen er nevroplastisk og har fleksibilitet til å lage nye veier, men det krever en del jobbing, sier hun. 

Tempo, dosering og timing i behandlingsforløpet er helt avgjørende. 

– Vi må ta små skritt om gangen, og sørge for at pasienten har nok kapasitet til å tåle det som kommer frem og evne til å romme det som foregår, både kroppslig og følelsesmessig. I møte med pasientene er vi bevisst fenomener som speiling, overføring og motoverføring. 

Helno understreker at tilnærmingen må tilpasses til den enkelte pasient. Fleischer legger til at hvis tiltakene ikke er informert av kroppens egen kommunikasjon og behov, kan de i beste fall være unyttige og i verste fall bli en ny belastning kroppen må forholde seg til. 

Pasientene kommer ofte med ulike forløp. Flere har gått lenge med plager, vært sykemeldte og prøvd ulike typer behandling.  

Noen kan fungerer ganske godt i hverdagen. Til tross for smerter lever de vanlige liv, studerer og jobber. Som regel går det bra helt til de får ekstra belastninger. Det kan eksempelvis være det å få barn, skilsmisse, sykdom, eller å bli eldre. Da kan det begynne å rakne. 

– Erfaringer fra barndommen påvirker hele kroppen. Det påvirker hvordan vi utvikler oss og hvordan vi eldes. Vi vet at dette gjelder for en betydelig del av befolkningen. Når vi møter pasienter må vi spørre oss selv om det som presenteres av plager i pasientens kropp kan tenkes å være reaksjoner knyttet til traumatiske livserfaringer eller vanskelige livsbetingelser, sier Fleischer. 

Etter at han sluttet å drikke, følte Fredrik Fagerhaug seg bedre fysisk. Men psykisk ble det verre. 

Han bestemte seg for å ta kontakt med Livslosen, et lavterskeltilbud ved Lovisenberg sykehus for personer med selvmordstanker. 

– Det tok et halvt år før jeg turte å ringe, forteller han. 

Livslosen tok imot Fagerhaug. Og selv om oppholdet var utfordrende, fikk det likevel stor betydning. 

– Det var der jeg fikk høre om psykomotorisk fysioterapi for første gang. Jeg tenkte at det umulig kunne skade, og bestilte time. Heldigvis slapp jeg å vente lenge, sier Fagerhaug. 

Han hadde få forventninger før det første møtet med psykomotorisk fysioterapeut Lene Hubak Fleischer. Fra før hadde han testet det meste DPS kan tilby, blant annet kognitiv terapi og EMDR-behandling (Eye Movement Desensitization and Reprocessing), en psykoterapeutisk tilnærming for behandling av traumer. 

– Jeg ville ikke ha medisiner, men forstå hvorfor jeg er som jeg er. Det er det Lene først og fremst har hjulpet meg med. Hun ble på mange måter redningen for meg, sier Fagerhaug. 

Gradvis begynte han å oppdage sammenhengen mellom kropp og følelser, en sammenheng han tidligere hadde vært ute av stand til å erkjenne. 

– Jeg skjønte jo ikke et kvekk i starten. Før, når Lene spurte meg «hvor kjenner du det nå», måtte jeg tenke meg frem til et svar. Nå kan jeg faktisk lokalisere følelsen i kroppen med en gang, sier han. 

Gjennom behandlingen har han blant annet jobbet med å identifisere hva som trigger reaksjonene hans. Han har erfart at det som oppleves som skam eller sinne ofte ligger som et beskyttende lag over sorgen som bæres i kroppen. 

– For meg er psykomotorisk fysioterapi en måte å lære å lytte til kroppen på, et verktøy som jeg kan bruke for å forstå meg selv. Jeg har innsett at kroppen min husker, sier han. 

Fra å oppleve følelsene som alt eller ingenting, har han i dag et bredere register å spille på.

Foto: Christian Langstrand

– Før var jeg enten sint eller glad, nå kan jeg oppleve flere nyanser opp og ned langs skalaen. I tillegg har jeg begynt å kjenne etter hva som faktisk føles riktig, og kan si nei uten å forklare meg. Det var helt umulig før. Da sa jeg ja for å tilfredsstille andre. 

Fagerhaug går til psykomotorisk fysioterapi én gang i uka. Dagsformen er svært varierende. Selv om han nå i større grad kjenner hvordan han har det, er det vanskelig å respondere på kroppens signaler og være til stede i kroppen når følelsene ønsker oppmerksomhet gjennom kroppslige smerter og ubehag.  

– Lene kan se på kroppen min hvordan jeg har det. Det synes jeg er helt vilt. Hun hjelper meg med å ta plass i min egen kropp, og har lært meg hvor grensene mine går og hvordan jeg må ivareta meg selv, sier han. 

Han beskriver også hvordan hun har hjulpet ham til å tåle ubehag, i stedet for å flykte fra det. 

– Jeg har alltid rømt fra det som er krevende. Nå øver jeg på å stå i det. Det er kanskje noe av det viktigste jeg har lært. 

Ifølge Helno og Fleischer, er det å greie å stå i ubehag tett knyttet til vår kroppslige kapasitet og ferdigheter. Mange har ikke med seg erfaringer der de har fått støtte til å håndtere ubehagelige situasjoner.  

Da blir det en naturlig løsning å unnvike situasjonen eller undertrykke reaksjonen i kroppen. 

Det å bygge kapasitet og ferdigheter til å slippe til og møte reaksjonene i kroppen, er ofte et møysommelig arbeid. Fleischer forteller at flere har rømt inn i intellektualisering og analysering av kropp og følelser som en måte å håndtere egne reaksjoner på. 

– Det skaper en distanse og en dissonans i individet, der kroppen ofte forblir uten respons. Men vi trenger ikke mindre trøst selv om vi forstår hvorfor vi blir lei oss, sier Fleischer. 

Både Helno og Fleischer får pasienter fra mange ulike instanser. 

– De blir henvist fra DPS og fra psykologer, og en del fra fastleger. Noen kommer også på eget initiativ fordi de har hørt om oss. Jeg samarbeider blant annet med helsesykepleiere i kommunen og får henvist pasienter via disse, sier Helno. 

Hun har alt fra mennesker som har vært utsatt for tortur til folk med angst, depresjon, sykdom eller som har mistet jobben.  

Det de har til felles er at kroppen preges av det de har opplevd, og at de trenger tid og trygghet. Målet er at de gradvis bygger kapasitet og får støtte til å slippe til reaksjoner i kroppen på en håndterbar måte.  

– Vi som terapeuter opplever at det i tillegg til å kunne være krevende, også er et spennende, livgivende og et svært interessant fagfelt å jobbe i. Vi har mange flotte, medmenneskelige møter med mennesker som ønsker å få det bedre, sier Helno.  

For Fredrik Fagerhaug handler psykomotorisk fysioterapi til syvende og sist om å skape sammenheng. Selv om livet oppleves krevende, mener han at psykomotorisk fysioterapi har gitt ham noe han ikke hadde tidligere: en akseptabel måte å være i seg selv på.  

– Før var kropp og følelser to helt forskjellige ting. Nå begynner det å henge mer sammen. Før levde jeg bare utenfra og inn. Nå prøver jeg å leve innenfra og ut. Det er fortsatt vanskelig, og mye gir fortsatt ikke mening, men jeg har fått verktøy til å stå i det, avslutter han.