Debatten om spesialisert rehabilitering må handle om mer enn avslag

Skrevet av Jon Ivar Sørland, leder Regional koordinerende enhet Helse Sør-Øst (RKE), Vegard Pihl Moen, leder Regionalt kompetansesenter for habilitering og rehabilitering Helse Vest, Lars Nysæther, overlege og vurderingslege ved Regional koordinerende enhet Helse Sør-Øst, Kirsti Rasmussen, leder Regional vurderingsenhet Helse Nord og Nancy Haugan, leder Regional koordinerende enhet Helse Midt.

Takk til Fysioterapeuten og Per Steinar Krogsæter for å løfte viktige problemstillinger innen rehabiliteringsfeltet i intervjuet – Vi må spørre om flere burde fått rehabilitering, ikke bare hvorfor noen får avslag.

Krogsæter spør om det finnes pasienter som burde vært henvist til spesialisert rehabilitering, men som aldri blir det.

Et begrenset tilbud må prioriteres

Rehabilitering i spesialisthelsetjenesten er et begrenset fellesgode. Tilbudene er forbeholdt pasienter som trenger spesialisert kompetanse og tverrfaglig oppfølging på et nivå kommunene ikke kan forventes å tilby. Prioriteringsregelverket skal sikre at ressursene går til dem som har størst behov og forventet nytte.

Derfor er det også viktig med tydelige grenseflater mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene. I debatten spørres det ofte om flere burde få spesialisert rehabilitering. Et like relevant spørsmål er om oppgaver som bør løses i kommunen, i økende grad søkes løst i spesialisthelsetjenesten.

Hva skjuler seg bak avslagstallene?

Når grenseflatene blir uklare, kan pasienter bli henvist til et høyere spesialiseringsnivå enn nødvendig. Kapasiteten i spesialisthelsetjenesten brukes på oppgaver som kunne vært løst nærmere der folk bor.

Det er også viktig å forstå hva som ligger bak avslagstallene. Henvisninger som ikke dokumenterer rehabiliteringsbehov, målsetting, tidligere tiltak eller behov for spesialisert rehabilitering, blir vurdert og avslått av vurderingsenhetene før de når rehabiliteringsinstitusjonene. Rehabiliteringsinstitusjonene vil derfor ikke kjenne seg igjen i at henvisningene er av «lav kvalitet».

Pasientene som får avslag på sin henvisning, kan sitte igjen med opplevelsen av at de nektes nødvendige helsetjenester. Avslaget på spesialisert rehabilitering handler imidlertid om at de er henvist til tilbud som de ikke har behov for eller utbytte av, ut fra hva som er beskrevet og dokumentert.

Den egentlige utfordringen: riktig tilbud på riktig nivå

Samtidig er Krogsæters etterlysning av en bredere diskusjon viktig. Vi bør spørre om rehabiliteringsbehov identifiseres tidlig nok, om pasientene får riktig oppfølging på riktig nivå, og om helsepersonell kjenner godt nok til de tilbudene som finnes.

Her har vi et forbedringspotensial. Den landsdekkende ReHabiliteringstelefonen (800 300 61) gir veiledning til pasienter, pårørende og helsepersonell om rehabiliteringstilbud. De regionale koordinerende enhetene (RKE) har også utviklet oversikter over tilbud på tvers av nivåer og regioner. Slike verktøy kan bidra til riktigere henvisninger, bedre pasientforløp og mer målrettet ressursbruk.

Dette erstatter ikke den lovpålagte oversiktsfunksjonen som ligger hos koordinerende enheter i kommuner og helseforetak, men er utviklet som et verktøy for å understøtte denne oppgaven.

Dersom flere tar disse ressursene i bruk, kan vi både redusere feilhenvisninger og sikre at flere pasienter med reelle behov for rehabilitering faktisk finner veien inn i tjenestene. Det vil være til fordel for pasientene, kommunene og spesialisthelsetjenesten.

Mer enn en debatt om avslag

Debatten bør derfor ikke bare handle om hvorfor noen får avslag. Den bør handle om hvordan vi sikrer god arbeidsdeling mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten, styrker kunnskapen om rehabiliteringstilbudene og sørger for at rett pasient får rett tilbud på rett nivå til rett tid. Slik ivaretar vi både pasientenes behov og fellesskapets ressurser.