Direktør ved Hernes Institutt, Per Steinar Krogsæter.

– Vi må spørre om flere burde fått rehabilitering, ikke bare hvorfor noen får avslag

Direktøren ved Hernes Institutt mener debatten om avslag på rehabilitering blir for snever. – Spørsmålet er også om det finnes pasienter som burde vært henvist, men som aldri blir det, sier Per Steinar Krogsæter.

Publisert Sist oppdatert

Det siste året har flere diskutert hvorfor mange får avslag på henvisning til tverrfaglig spesialisert rehabilitering.

I et innlegg i Dagens Medisin argumenteres det for at problemet ikke nødvendigvis er vurderingsenhetene som behandler henvisningene. Forfatterne peker i stedet på at pasienter noen ganger henvises til feil nivå, eller at behovet for spesialisert rehabilitering ikke er godt nok dokumentert.

Per Steinar Krogsæter, direktør ved Hernes Institutt, mener innlegget beskriver én viktig del av bildet.

– De koordinerende enhetene beskriver sin del av jobben og sine rammebetingelser. Vi har ikke grunnlag for å si annet enn at de gjør vurderingsjobben riktig og på en god måte, sier han.

Samtidig mener han debatten også må handle om hva som skjer før en henvisning blir vurdert.

– Hvorfor mottar de søknader med mangelfull informasjon? Hvorfor bruker en fastlege verdifull tid på å skrive en mangelfull henvisning? Og finnes det pasienter som burde vært henvist, men som ikke blir det?

Opplevde kraftig økning i avslag

Hernes Institutt er en landsdekkende rehabiliteringsinstitusjon innen arbeidsrettet rehabilitering. Krogsæter forteller at 2024 skilte seg kraftig ut.

– Den gjennomsnittlige avslagsprosenten for all spesialisert rehabilitering økte fra rundt 30 til 50 prosent nesten over natten. Dette skjedde i alle de fire regionale helseforetakene, sier han.

Ifølge Krogsæter ble økningen forklart med innskjerpinger i prioriteringsforskriften, der kost-nyttevurderinger skulle få større betydning.

Han mener måten endringen ble gjennomført på skapte reaksjoner.

– Pasienter, fastleger og rehabiliteringsmiljøer oppfattet dette først og fremst som et forsøk på å redusere utgifter, ikke som en vurdering av hva som var riktig nivå på rehabiliteringen pasientene trengte, sier han.

Han peker på at slike vurderinger også avhenger av hvilke andre tilbud pasienten faktisk har.

– Vi vet at rehabiliteringstilbudene i kommunene varierer. Innen arbeidsrettet rehabilitering er de i mange tilfeller helt fraværende.

Mener henvisningene holder god kvalitet

I innlegget i Dagens Medisin, trekkes mangelfulle henvisninger fram som en utfordring.

Det bildet kjenner ikke Krogsæter seg helt igjen i.

– Generelt kan vi si at henvisningene holder god kvalitet. Skal vi trekke fram noe, mangler det av og til informasjon om yrkesstatus, trygdestatus og bildediagnostikk, sier han.

Han opplever heller ikke at det ofte mangler informasjon om hva som er prøvd før pasienten henvises.

– Nei, det er ikke vår erfaring. I henvisningene til oss er dette godt beskrevet.

– Passivitet gir sjelden gode resultater

Krogsæter mener en større diskusjon handler om hvordan samfunnet hjelper mennesker som står utenfor arbeidslivet.

– En mengde statistikker viser at mange potensielle arbeidstakere står utenfor arbeidslivet. Vi må legge til grunn at de fleste av disse har mottatt hjelp fra lokale tilbud over lengre tid, sier han.

Han mener noen kan bli gående for lenge uten riktig oppfølging.

– Det finnes dessverre leger som gir sykmelding som eneste medisin, for å se an hvordan det går. Men total passivitet sjelden gir gode resultater.

Færre henvises fra spesialisthelsetjenesten

Tall fra Hernes Institutt viser en tydelig endring i hvem som henviser pasienter.

I første halvår 2026 kom 6,3 prosent av henvisningene til instituttet fra spesialisthelsetjenesten. I 2019 var andelen 22 prosent, og i 2018 var den 24,7 prosent.

Krogsæter mener flere pasienter kan ha behov for spesialisert rehabilitering enn de som faktisk blir henvist.

– Man kan ikke se bort fra at langt flere pasienter kunne vært henvist til rehabilitering i spesialisthelsetjenesten, basert på hva som tjener pasienten best.

Han mener arbeidsrettet rehabilitering også bør vurderes som en samfunnsøkonomisk investering.

– En person med vanlig industriarbeiderlønn vil ha gjort opp regningen for et rehabiliteringsopphold etter omtrent fire måneder tilbake i jobb. Hvis det finnes et arbeidspotensial, finnes det også store muligheter for gevinst, sier Krogsæter.

 

Powered by Labrador CMS