Framtidens fysioterapeuter trenger relevant praksis

Skrevet av Beate Ytreberg, førstelektor UiT.

Innlegget er skrevet på vegne av Nasjonalt praksisnettverk for bachelorutdanningene i fysioterapi, som også består av Hege Handeland, førstelektor HVL, Mona Kristin Aaslund, førsteamanuensis INN, Per Johnny Garli, universitetslektor NTNU og Silje Therese Heiszter, universitetslektor OsloMET.

Praksisstudier er en stor og avgjørende del av fysioterapeututdanningen. Studentene skal ikke bare lære om fysioterapi som kunnskapsfelt, men også erfare hvordan fysioterapi faktisk utøves i ulike deler av helsetjenesten. For å få dette til trenger utdanningene praksisplasser i spesialisthelsetjenesten, i kommunale tjenester, i rehabilitering, i forebyggende arbeid – og i privat fysioterapipraksis. Det siste er utdanningenes største utfordring.

En meget stor andel av fysioterapeutene jobber privat. Likevel er privat praksis svakt representert i praksisstudiene ved alle norske utdanningssteder. Det betyr at mange studenter fullfører utdanningen med begrenset erfaring fra en del av fysioterapitjenesten der svært mange av dem senere kan komme til å arbeide. Dette er ikke bare et praktisk problem for utdanningene. Det er et faglig, utdanningspolitisk og næringspolitisk problem for hele profesjonen. 

Fysioterapeututdanningen speiler ikke arbeidslivet

SSB/KOSTRA-tall indikerer rundt regnet 2 000 fysioterapeuter/årsverk i spesialisthelsetjenesten, 2 300 årsverk for fastlønnede kommunefysioterapeuter og 2 700 avtalehjemler for privatpraktiserende fysioterapeuter med kommunal driftsavtale. I tillegg kommer et ukjent antall helprivate fysioterapeuter. Avtalefysioterapeuter er en del av den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Likevel har fysioterapeututdanningene langt færre tilgjengelige praksisplasser hos privatpraktiserende fysioterapeuter enn hos de kommunalt ansatte fysioterapeutene og i helseforetakene.

I Forskrift om nasjonal retningslinje for fysioterapeututdanning står det at utdanningen skal bidra til at kandidaten kan delta i utviklingen av fysioterapi som kunnskapsfelt, for å møte samfunnets behov. Da må studentene også få innsikt i en tjeneste der en stor del av samfunnets fysioterapitilbud gis.

Privat praksis handler ikke bare om undersøkelse og behandling. Studentene lærer også om prioritering, pasientforløp, selvstendig klinisk resonnering, viderehenvisning og samhandling med andre deler av helsetjenesten, dokumentasjon, etisk refleksjon og balansen mellom faglig ansvar og økonomiske rammer.

Dette er kompetanse som er vanskelig å tilegne seg fullt ut uten relevant praksis. Helprivat fysioterapipraksis er økende, særlig for nyutdannede fysioterapeuter. Det er bekymringsfullt dersom disse etablerer egen praksis uten tilstrekkelig og relevant ballast fra utdanningsløpet. 

Økonomi som viktigste barriere

Det er lett å tenke at mangelen på praksisplasser skyldes manglende vilje hos de privatpraktiserende. Vår erfaring er at mange privatpraktiserende fysioterapeuter er dyktige veiledere, positive til å ta imot studenter og ønsker å bidra til utdanningen. De praktiske og økonomiske rammene gjør det vanskelig. Godtgjøringen som universiteter og høgskoler betaler til veiledere er langt lavere enn det reelle inntektstapet til en privatpraktiserende veileder. Det er ikke rimelig å basere praksisveiledning på dugnad fra enkeltpersoner.

En annen viktig praktisk grunn er plassmangel, noe som til syvende og sist også ofte handler om økonomi. Det finnes neppe enkle løsninger her, men problemet må anerkjennes. Godtgjøring for praksisveiledning i privat praksis bør i større grad reflektere reell tidsbruk og sannsynlig inntektstap. Dersom utdanningene trenger praksisplasser i privat fysioterapipraksis for å oppfylle forskriftens formål, må utdanningene være villig til å betale.

Siden avtalefysioterapeuter også er en del av den kommunale helse- og omsorgstjenesten, bør det vurderes å inkludere avtalefysioterapeuter i utdanningsinstitusjonenes avtaler med kommunene. Det innebærer også at studentpraksis bør diskuteres som del av privatpraktiserende fysioterapeutenes driftsavtaler med kommunene, både i rammeverk og i individuelle avtaler. 

Dette angår NFF

Kompensasjon for veiledere bør være en sak for både næringspolitisk råd og fag- og utdanningspolitisk råd i Norsk Fysioterapeutforbund (NFF).

For næringspolitikken handler dette om rammevilkår for privatpraktiserende fysioterapeuter. Hvis det forventes at privat praksis skal bidra til utdanning av fremtidens fysioterapeuter, må det finnes finansieringsordninger som gjør det mulig uten urimelig økonomisk tap.

For fag- og utdanningspolitikken handler det om kvalitet og relevans i utdanningen. Hvis studentene i liten grad får praksiserfaring fra privat praksis, mister de viktig innsikt i et sentralt arbeidsfelt. Det kan svekke både profesjonsforståelse, rekruttering og tjenesteutvikling. God og helhetlig kvalitet i studentveiledning er også et spørsmål om profesjonelt fellesskap. Alle deler av fysioterapitjenesten er avhengige av at utdanningene holder høy kvalitet. Da må også alle deler av tjenesten ha mulighet til å bidra. 

Et felles ansvar

Fysioterapeututdanningene kan ikke utdanne gode fysioterapeuter uten praksisfeltet. Samtidig kan ikke praksisfeltet forvente ferdigutdannede kandidater med relevant kompetanse dersom store deler av tjenesten ikke er tilgjengelig som læringsarena. Privat praksis er en sentral del av norsk fysioterapi. Da bør også privat praksis være tydelig inkludert som praksisarena for fysioterapeututdanningene.

Vi, praksisansvarlige på utdanningene, bør jobbe internt for å sette kompensasjonsordninger på dagsorden, og utfordrer NFFs organer til å utøve politisk og fagpolitisk press for å etablere politiske og økonomiske rammer som gjør praksisveiledning i privat praksis både mulig og attraktivt.