Fagfellevurdert

Ungdommers erfaring med intensive treningsopphold ved institusjon. En intervjustudie

Vitenskapelig artikkel

Øyvind Kildalsen, MSc., spesialfysioterapeut, habilitering for barn og unge, UNN Tromsø. kildalsen.fysioterapeut@gmail.com.

Siri Moe, tidligere førsteamanuensis, UiT Norges arktiske universitet.

Denne vitenskapelige artikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 21.april 2022. Studien er godkjent av Norsk senter for forskningsdata (NSD), saksnr. 55953. Ingen interessekonflikter oppgitt.

Sammendrag

Hensikt: Å undersøke hvilke opplevelser ungdommer med funksjonsnedsettelser har med deltakelse i intensive, tidsavgrensede treningsopphold ved institusjon.

Metode: Fire tidligere deltakere ved institusjoner som tilbyr intensiv trening i gruppe for unge med funksjonsnedsettelser mellom 15 og 20 år, ble intervjuet med kvalitativt dybdeintervju. Materialet ble analysert i en induktiv prosess.

Funn: Ungdommene fokuserte på hvordan de kjente på egen kropp at noe forandret seg. Sterkest var fokuset på mestring av oppgaver. Felleskapet de opplevde med å møte andre i samme situasjon som seg selv, var viktig for dem. På institusjonene stiltes det krav til ungdommene. Det å stille krav ble sett på som positivt.

Konklusjon: Ungdommene opplevde fellesskap mellom deltakerne, de fikk mulighet til å utveksle og bruke hverandres erfaringer. De opplevde mening gjennom at noen hadde forventninger til dem. Sosialt felleskap og opplevd mestring anses som viktigere enn økt fysisk kapasitet.

Nøkkelord: Fysisk aktivitet, ungdom, funksjonsnedsettelser, sosiale relasjoner, intensiv trening.

Abstract

Adolescents experience with intensive training at inpatient rehabilitation centers. An interview study

Objective: To investigate the experience youth with disabilities have participating in intensive, time limited training at in-patient rehabilitation centers.

Method: Four former participants at in-patient rehabilitation centers, which offer intensive group training for adolescents with disabilities, between 15 to 20 years of age were interviewed using qualitative in-depth interviews. The transcribed interviews were analyzed in an inductive process.

Findings: The participants focused on how they felt that their body responded, and how they managed tasks. The togetherness they experienced with others in the same situation was important to them. The participants responded positively to demands put on them in rehabilitation centers.

Conclusion: The participants experienced togetherness with others in the same situation as themselves. In addition, they were given the opportunity to share experiences and learn from each other. The experience of managing tasks and a social bond with others is seen as more important than physical development.

Keywords: Physical activity, adolescents, disabilities, social relations, intensive training.

Kort sagt

Studien gir oss ett innblikk i hvordan vi kan forstå intensive treningsopphold fra de deltakende ungdommenes perspektiv. Ungdommene vektlegger kontakten med hverandre, bortfall av stigma og opplevelsen av å stilles krav til som viktige aspekter med deltakelsen. Det er ofte fysioterapeuter som igangsetter prosessen med å søke om treningsopphold og resultatene fra denne studien har betydning for hva vi som helsepersonell bør være bevisst på både under oppholdene og når en definerer målsetninger og legger til rette for denne typen opphold.

Bakgrunn

Fysisk aktivitet fremmer helse hos voksne og barn, med og uten sykdom og funksjonsnedsettelser. Det skjer gjennom styrking av muskulatur, beinhelse, kardiorespiratorisk funksjon samt forebygging av kardiovaskulære og metabolske sykdommer [1-3]. For personer med funksjonsnedsettelser kan fysisk aktivitet være en hjelp til å endre livsstil og bedre sosialt nettverk, samtidig som den fysiske aktiviteten kan gi fysisk utvikling og kompensere for funksjonsnedsettelsene [2, 4]. Fysisk aktivitet forstås som kroppslige bevegelser skapt av skjelettmuskulatur, som fører til en økning av energiforbruket utover energiforbruket i hvile [5]. Barn, unge og voksne er i mindre fysisk aktivitet enn før [1]. For barn og unge anses det som betydningsfullt for utviklinga at de deltar i aktiviteter som både gir utfordringer og er motiverende. Personer med funksjonsnedsettelser er i mindre grad aktive enn resten av befolkningen [6, 7]. Tre til fem prosent av barn som er født i Norge, fødes med eller utvikler sykdom som leder til nedsatt funksjonsevne [8], som vil si tap av eller skade på en kroppsdel eller i en av kroppens funksjoner [9]. Personer med funksjonsnedsettelser tar i mindre grad enn gjennomsnittsbefolkningen del i sosialt fellesskap [10]. Redusert deltakelse kan komme som følge av begrenset sosialt nettverk eller utfordringer med sosial relasjon og kan føre til isolasjon, redusert erfaring med håndtering av dagligdagse utfordringer og redusert opplevelse av mestring i sosial samhandling [10]. Funksjonsnedsettelsen kan oppfattes som noe negativt og medføre stigmatisering [11].

Fysioterapeuter følger ofte opp barn og unge med funksjonsnedsettelser og har et særskilt ansvar for å drive helsefremmende arbeid og fremme fysisk aktivitet gjennom tilpasning og tilrettelegging [12].

Nytten av fysisk aktivitet hos friske og personer med ulike former for funksjonsnedsettelser er godt dokumentert – både med hensyn til biologiske forhold og sosial deltakelse. I Norge er ulike trenings- og habiliteringstilbud til barn, unge og unge voksne med mål om å øke treningsmengde utviklet etter at foreldre har etterspurt treningstilbud som tilsvarer tilbud ved utenlandske institusjoner [13, 14]. Til tross for eller som følge av manglende dokumentasjon av effekt av de ulike intensive treningstilbudene i utlandet anbefales en ytterligere oppbygging av intensive treningstilbud innen spesialisthelsetjenesten i Norge [15]. Det vektlegges at treningstilbudet bygger på dokumenterte resultater. For unge voksne anbefales det at gruppeopphold legges til rette for trening og erfaringsutveksling med særlig fokus på helsefremming og forebygging [13]. Det fremgår ikke av anbefalingene hvorfor utveksling av erfaringer er nyttig. Gjennom litteratursøk har det vært vanskelig å finne studier som belyser ungdommer med funksjonsnedsettelse sine erfaringer med trening på institusjon. I denne studien er det søkt kunnskap om betydningen miljøendringer har for erfaringene ungdommer har med fysisk aktivitet. Dette er studert gjennom forskningsspørsmålet: Hvilke opplevelser har ungdommer med funksjonsnedsettelser med deltakelse i intensive, tidsavgrensede treningsopphold ved institusjon?

Teoretisk ramme, materiale og metode

Studien bygger på hermeneutisk kunnskapstradisjon med tekstfortolkning [16] og er gjennomført som en kvalitativ intervjustudie med semistrukturerte dybdeintervju inspirert av Tjora [17]. Materialet er analysert i lys av Bronfenbrenners [18] utviklingsøkologiske modell hvor sosiale og fysiske faktorer gjensidig påvirker hverandre over ulike arenaer. Det er inntatt et salutogent perspektiv hvor helsefremmende faktorer er vektlagt [19].

Utvalg

Det ble gjort et strategisk utvalg av intervjupersoner, hvor de som forventes å ha størst kunnskap om temaet, ble inkludert [20]. 25 skriftlige forespørsler inklusive informasjonsskriv om undersøkelsen ble sendt ut fra tre institusjoner som tilbyr intensive treningsopphold, og fra to kommunale fysioterapitjenester til ungdom som har gjennomført treningsopphold på institusjon. Inklusjonskriterier var at ungdommene skulle være mellom 14 og 20 år og ha deltatt på treningsopphold i løpet av de siste seks månedene. Det ble vurdert at ungdom fra 14 år kunne redegjøre for seg med et høyere refleksjonsnivå enn yngre barn. Basert på en skjønnsmessig vurdering fra kommunene og institusjonene som formidlet forespørselen, skulle henvendelsen sendes deltakere som oppfylte kriteriene med tanke på refleksjonsevne. Alle fire som meldte at de ønsket å delta, ble inkludert. Aldersspennet var mellom 15 og 20 år, og ungdommene ble intervjuet i egne hjem. Tre gjennomførte intervjuet alene, og en hadde med seg assistent som kommunikasjonsstøtte. Utvalget besto av personer med både sentralnevrologiske og ortopediske tilstander som har gitt funksjonsnedsettelser i ulik grad.

Datainnsamling og analyse

Det ble benyttet en semistrukturert intervjuguide. Alle intervju ble tatt opp på diktafon og senere transkribert ord for ord. Intervjuene hadde en varighet på 50 til 90 minutter og omhandlet interessen og egne mål for deltakelse i treningstilbudet, organiseringa på institusjonen, den sosiale konteksten samt opplevelsen av oppfølging og av nytte. Materialet er analysert i en induktiv prosess hvor det empiriske materialet dannet grunnlaget for analysen og innhenting av teori. Det ble gjort stegvis sortering og bearbeiding av data, systematisering og gruppering av empirinære koder, utvikling av hovedtema og undertema. I sluttanalysen ble det empiriske materialet knyttet opp mot og diskutert i lys av aktuell teori [17].

Etiske overveielser

Informantene gav informert samtykke både skriftlig og muntlig. For deltakerne under 18 år ble det også innhentet samtykke fra foresatte. Norsk senter for forskningsdata godkjente studien, saksnr. 55953. Regional Etisk Komite for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk opplyste at studien ikke var meldepliktig. Alt datamateriale som kunne føre til gjenkjenning av informantene, ble anonymisert, og informantene ble gitt fiktive navn. Studien er gjennomført i tråd med etiske retningslinjer fra Helsinkideklarasjonen [21] med særlig vekt på hensynet til sårbare grupper. I denne studien har det vært et særskilt mål å gi en sårbar gruppe mulighet til å påvirke sitt eget tilbud.

Funn

Tre hovedtema fremkom gjennom analysen av intervjumaterialet; 1) Mulighet til å trene, 2) Opplevelse av endring og 3) Fellesskap.

Mulighet til å trene

Alle informantene fortalte at de hadde gledet seg til å reise på treningsoppholdet. Flere tok opp at tilgjengeligheten til treningstilbudet på institusjonen var viktig. Lars beskrev at han reiste dit ”…for å komme på et bra treningsstudio.(...) Oppholdet i seg selv gjorde meg ikke bedre, men var en mulighet til å trene.” Fredrik sammenlignet hjemmesituasjonen med hvordan det var på institusjonen: ”Når man kommer hjem så skjer det ikke så mye, det blir en overgang. Jeg forventer ikke så mye av meg selv hjemme.” På institusjonen opplevde han nærhet til treningstilbudet: ”Det er nærmere, går du opp en etasje så er du der i treningsrommet (...). Også svømmebassenget, det er bare å gå rett dit så svømmer du”. Hjemme handlet det ikke om uvillighet til å være aktiv, men om utfordringene med å gjøre det han selv ønsket. Han beskrev vansker knyttet til transport, tilgjengelighet og hensyn til andre: ”Det er også et basseng [hjemme] som kan bli fullt, som gjør det vanskelig for de som trenger hjelp til å bruke bassenget.”

Flere informanter beskrev hvordan oppholdet ga en mulighet til å fokusere på aktiviteten: ”Hjemme tar det mye energi når man trener, og så har man skole fra ni til fire.” Et treningsopplegg med så hyppige treninger var vanskelig å presse inn i en hverdag med forpliktelser. Også det å være ansvarlig for seg selv ble nevnt:

”Når jeg er på treningsopphold, skal jeg ikke ha noe med dem jeg kjenner, å gjøre. Du kan ikke bare dra hjem til foreldrene dine. Du skal være der og klare utfordringene du møter på egen hånd.”

Opplevelse av endring

"Det ble lettere for hver gang"

Flere snakket om endringene de opplevde. For noen handlet det om konkrete funksjoner som hadde endret seg. Pia vektla hvordan det å føle at kroppen ble sterkere, bidro til at hun fikk en god opplevelse:

”Jeg følte at den ga meg litt fart den treninga. Det var lettere for hver gang, det gav meg mestringsfølelse at jeg ble sterkere, jeg merka det på kort tid, det var skikkelig digg.”

All fremgang trengte ikke å være som planlagt for å oppfattes som bedring: ”Jeg merka at jeg ble bedre på rullestolteknikk, men ikke å hoppe på høye kanter og sånt.” Andre mestret noe bedre enn henne: “Herregud.. Om hun klarer det så skal jeg også klare det” Opplevelsen av andres mestring kunne virke negativt på hennes mestringsopplevelse: ”Jeg gledet meg alltid til rullestolteknikk. Så gikk jeg på den smellen når de andre klarte det.”

Flere av informantene fortalte om forskjeller på mestringen av ulike aktiviteter før og etter oppholdet. Rikke erfarte under oppholdet at kroppen kjentes annerledes enn tidligere: ”Du blir kjent med hva du kan og ikke kan. Da får jeg mer erfaring å ta med meg.” Fredrik sa:

”For meg så føler jeg ikke at jeg ble sterkere. De har tatt tester hvor jeg har forbedret meg, men jeg har ikke merket det. Jeg opplever ikke at jeg er sterkere (...) Jeg merket at jeg klarte en del jeg ikke har klart før.”

"Jeg tenkte ikke over at det var trening"

Rikke levde seg inn i aktivitetene og fikk nye erfaringer. Hun prøvde ut klatring:

”Det var noe jeg fikk sansen for. Jeg kjente at dette klarer jeg og jeg fikk vondt i leddene, men vondt på en annen måte. (...) Jeg tenkte ikke over at det var trening, men det var det” Målet for aktiviteten var tydelig og handlet om å komme til topps i veggen: ”Til forskjell fra styrketrening, jeg har ikke motivasjon til det, da gjør jeg det veldig lite. (...) Liker du ikke ting så blir de vanskeligere, du får ikke samme motivasjonen heller.” Viljen til å gjennomføre en aktivitet settes i sammenheng med det som oppfattes som aktivitetens mål og at det er lystbetont. Rikke sa: ”Når du klatrer så er det bare gøy, men du blir sliten og trener, uten å tenke over at du gjør det.”

Fellesskap

Flere nevnte hvordan de ble sett av andre under behandlingsoppholdet. Pia fortalte om gymtimene hjemme:

”Det er ofte sånn at de som sitter i rullestol blir sett litt ned på, de kan godt sitte på sidelinja (…) Når jeg kommer på institusjonen så stiller de like krav til alle, du skal ikke bare sitte og slappe av, alle skal trene.”

Institusjonene blir et miljø hvor det er rom for å ha ulikt funksjonsnivå samtidig som det stilles krav: ”Det er tøffe forventninger at du skal trene så mye.” De store kravene oppfattes som en anerkjennelse av at de kan noe og gir en opplevelse av mestring.

Det var ikke et direkte press, men alle ble oppfordret til å prøve. Fredrik snakket om følelsen av at noen så hva han gjorde: ”Jeg opplevde ikke skikkelige krav. Jeg tror de synes det er fint at man kommer dit for å gjøre noe.”

"Du føler deg ikke alene"

Flere snakket om å møte andre som en viktig del av å være på institusjonen. Fredrik så frem til å dra til institusjonen og møte flere han hadde møtt før. Han snakket om fellesskapet han opplevde:

”Hvis du går på treningsstudio, så er det ikke så stor forskjell mellom de som trener der. Eller på trening på skolen så er de andre mye sterkere enn meg. Det er fint å ha folk som er på samme nivå. At dere har noe til felles.”

Ungdommene kunne kjenne seg igjen i de andre deltakerne. Pia sa:

”Trening i gruppe var fint. Noen instruktører blir man veldig motivert av og noen gruppemedlemmer blir man motivert av. Man treffer andre i sin situasjon, det er viktigst. Å treffe andre i lik situasjon med litt lik bakgrunn. Man kan utveksle erfaringer. (...) Det er ikke bare i gym på skolen hvor du er funksjonsnedsatt og alle andre har optimal funksjon.”

Rikke løftet erfaringsutvekslingene ut av treningssituasjonen. Hun forklarte at ungdommene fikk mulighet til å knytte kontakt med andre de ellers ikke hadde kommet i kontakt med utenom gruppe-oppholdene: ”Da jeg fikk diagnosen hadde jeg ingen å snakke med, nå har jeg noen som hjelper meg eller kommer med råd.” Fellesskapet bidro til at hun tok ut mer under aktivitet: ”Det er positivt at jeg har noen som kan si, dette klarer du. Når du gjør en aktivitet så kan de presse deg litt lengre, du blir utfordra med å være sammen med andre.” De andre på oppholdet var opptatt av det samme som henne under treninga. Fysioterapeutene og de andre deltakerne hadde ulike roller. ”Terapeutene sa hvordan jeg skulle forbedre meg, men det blir ikke det samme som når de andre sier dette kan du gjøre for at det skal bli lettere.” Hun mente det dreide seg om et ulikt fokus hos terapeutene og de andre deltakerne. Fysioterapeutene var fokusert på målet, og de andre deltakerne ville at hun skulle ha det gøy.

Diskusjon

Hensikten med denne studien har vært få innsikt i ungdommer med funksjonsnedsettelser sine erfaringer med trening på institusjon. Informantene har fortalt om hvordan institusjonen som arena gir andre muligheter til å være fysisk aktiv. Institusjonene har eliminert mange av de miljømessige og sosiale begrensningene som de ellers møter i dagliglivet som følge av sin funksjonsnedsettelse. De var opptatt av hvordan de gjensidig kunne påvirke hverandre til deltakelse i aktivitet, og for å kunne forstå sin egen hverdag bedre. De opplevde kroppen sin på andre måter enn de var vant med, uavhengig av om det kunne måles at de var sterkere. De opplevde også en forskjell på forventningene sammenlignet med hjemme, hvor de på institusjon i større grad ble ansvarliggjort og stilt krav til, både direkte fra hverandre og mer indirekte gjennom miljøet.

Ungdommene i dette materialet fokuserer ikke bare på utfordringene i forbindelse med å være fysisk aktiv, men er også opptatt av faktorer som fremmer fysisk aktivitet når de er på institusjon. De opplyste om sine begrensninger i dagliglivet for å vise at institusjonene tilbyr noe mer. Det fysiske og sosiale miljøet kan både direkte og indirekte påvirke aktivitetsnivået; det synliggjør hvordan forholdene for fysisk aktivitet ligger ulikt til rette hjemme og på institusjonene. På institusjonen fungerer miljøet som en indirekte påvirker gjennom et tilrettelagt miljø for fysisk aktivitet. Ungdommene hadde god tid til å være aktive. I utgangspunktet søkes det ikke om å påvirke ungdommene som enkeltindivid sin vilje til deltakelse i fysisk aktivitet, men det legges til rette med et ytre og sosialt miljø som oppfordrer til fysisk aktivitet. Slike miljømessige endringer kan være med på å øke sannsynligheten for at en person er fysisk aktiv [22].

Å være på et treningsopphold medfører ansvar. Ungdommene stilles krav til og må selv håndtere utfordringer. De ble selvstendiggjort og mente at slik skal det være. Det illustrerer hvordan det som kan oppfattes som en begrensende faktor i form av mindre støtte, kan virke ansvarliggjørende på ungdom. Det stilles krav som ungdommene må håndtere. Gjentatt stigmatisering vil kunne påvirke opplevelsen ungdommene har av seg selv og føre til en aksept for egen hjelpeløshet [23]. Institusjonene derimot sørger for at ungdommene ikke havner på sidelinja og eliminerer stigmatiseringen som ungdommene kan oppleve hjemme. Det legges til rette for at de kan oppfatte seg selv som kompetente og ansvarlige for egen utvikling. Shikako-Thomas & Shevell [24] viste at ungdommer på spesialskoler er mer fysisk aktive enn ungdommer som går på andre skoler. Det viser hvordan eliminering av miljømessig og sosial eksklusjon kan virke positivt inn på aktivitetsnivået.

Det finnes barrierer mot å være fysisk aktiv både for personer med og uten funksjonsnedsettelser [25]. Ungdommene synliggjør at det finnes utfordringer for dem, og at de er opptatt av å håndtere disse. Det er opp til hver enkelt hvordan de håndterer utfordringene. Antonovsky [19] forklarer hvordan mennesket i møtet med konflikt, eller i dette tilfellet barrierer eller utfordringer, kan sitte igjen med to ulike oppfattelser. Den ene er å oppleve mening, den andre å oppleve kaos. Så lenge ungdom opplever at de forstår, ser mening i og forventer å håndtere situasjonen, vil de ha forutsetninger for å mestre utfordringene. Informantene mener opphold gjerne kan inneholde utfordringer, slik at det å oppleve og overkomme utfordringer blir en del av læringa på institusjonen.

Det sosiale miljøet på institusjonen skiller seg fra hjemmesituasjonen. Ungdommene omgås personer de i større grad enn hjemme kjenner seg igjen i. Likesinnedes oppfordringer til å gjennomføre en aktivitet oppleves som sterkere enn når det kommer fra de ansatte. Ved all aktivitet som gjennomføres vil alle involverte påvirke konteksten for aktiviteten [26]. Deltakerne opplever at deres motivasjon ved aktivitetene ofte er sammenfallende, men skiller seg fra de ansattes mål. Samspillet i gruppa styrker deres motivasjon for gjennomføring av aktiviteten.

De kroppslige endringene som ungdommene opplevde i forbindelse med oppholdene var hovedsakelig knyttet til mestring av ulike aktiviteter. De viste ikke til objektive mål som illustrerte endringene. Ungdommenes fokus var rettet mot oppgaver. Når oppgaveløsning danner grunnlaget, er fokuset prestasjonsorientert [27]. Å se at de mestrer konkrete oppgaver, gir en opplevelse av at de kan, og i samspill med andre oppleve at noen ser at de er flinke til noe [28]. Uavhengig av om ungdommer har funksjonsnedsettelser eller ikke, vil de sammenligne seg med hva andre mestrer [29]. Det prestasjonsorienterte fokuset synes å være positivt i institusjonsmiljøet, men vil kunne ha en annen funksjon i andre deler av livet hvor forventningene om prestasjon kan være større. Prestasjon trekkes frem som viktig for ungdommene. De opplever det fint å være et sted hvor deres fysiske begrensninger for deltakelse ikke blir like fremtredende som hjemme. De opplever likebehandling og får vist hva de kan.

Metodiske betraktninger

Til tross for en liten utvalgsstørrelse på bare fire deltakere viste det seg at mange forhold var felles for informantene. Dette til tross for at utvalget var bredt sammensatt og informantene hadde ulike grunn-diagnoser. I kvalitativ forskning er det utfordrende å avgjøre når et utvalg er stort nok, men som en retningslinje kan man ta utgangspunkt i at man har tilstrekkelig mengde data når man ser mye av den samme informasjonen som allerede er innhentet, gjentas i nyere data [20]. Utvalget er selektert ut fra en skjønnsmessig vurdering av informantenes evne til refleksjon og kommunikasjonsferdigheter. Det medfører at funnene først og fremst er gyldige for en avgrenset gruppe. Det er også en fare for skjevhet ved at de som sendte ut forespørslene, kan ha selektert personer som fremmer et spesifikt syn. Det empiriske materialet har dannet grunnlag for analysen fremfor at forforståelsen for feltet har styrt analysen.

Avslutning

Studien demonstrerer at fysisk aktivitet på institusjonsopphold gir andre miljømessige muligheter for å drive fysisk aktivitet sammenlignet med hva ungdommene møter hjemme. Institusjonene har et fysisk og sosialt miljø som virker aktivitetsfremmende. Det er et miljø tilrettelagt for personer med funksjonsnedsettelser, noe som gir gode rammer for deltakelse og muligheter for å stille krav. Å møte krav virker anerkjennende og ansvarliggjørende for ungdommene. Institusjonene er en arena for å møte andre i samme situasjon og ungdommene lar seg best motivere til deltakelse gjennom andre de kjenner seg igjen i. I tillegg er mestring av aktiviteter viktigere enn å forbedre fysisk form. Studien tilfører en breddekunnskap gjennom brukerperspektivet, og dette har betydning for hvordan fysioterapeuter kan forstå aktivitet og tilrettelegging i sammenheng med verdien av deltakelse både i dagliglivet og under intensive treningsopphold. Videre studier som utforsker nytten av intensive treningsopphold, må ta høyde for de sosiale og relasjonelle mulighetene slike opphold gir så vel som de målbare funksjonsendringene.

Litteratur

1. Aktivitetshåndboken: fysisk aktivitet i forebygging og behandling. 3. utg. [i.e. 3. oppl.]. ed. 2015, Bergen: Fagbokforl.

2. Jin, J., J. Yun, and S. Agiovlasitis, Impact of enjoyment on physical activity and health among children with disabilities in schools. Disability and Health Journal, 2018. 11(1): p. 14-19. https://doi.org/10.1016/j.dhjo.2017.04.004

3. Johnson, C.C., The Benefits of Physical Activity for Youth with Developmental Disabilities: A Systematic Review. American Journal of Health Promotion, 2009. 23(3): p. 157-167. https://doi.org/10.4278/ajhp.070930103

4. Helse and Omsorgsdepartementet, Handlingsplan for fysisk aktivitet 2005-2009 Sammen for fysisk aktivitet. 2004, Helse- og omsorgsdepartementet: Oslo.

5. Bouchard, C. and R.J. Shephard, Physcal Activity, Fitness, and Health: The Model and Key Concepts, in Physical Activity, Fitness and Health, C. Bouchard, R.J. Shephard, and T. Stephens, Editors. 1994, Human Kinetics: Champaign, Ill. p. 77-88.

6. Rimmer, J.H., et al., Physical activity participation among persons with disabilities: Barriers and facilitators. American Journal of Preventive Medicine, 2004. 26(5): p. 419-425. https://doi.org/10.1016/j.amepre.2004.02.002

7. Brunton, L.K. and D.J. Bartlett, Description of Exercise Participation of Adolescents With Cerebral Palsy Across a 4-Year Period. Pediatric Physical Therapy, 2010. 22(2): p. 180-187. https://doi.org/10.1097/pep.0b013e3181db8aaa

8. Grue, L., Funksjonshemmet er bare et ord : forståelser, fremstillinger og erfaringer. 2004, Oslo: Abstrakt forl.

9. Arbeids and sosialdepartementet, St.meld. nr. 40 (2002-2003) Nedbygging av funksjonshemmende barrierer. , A.-o. sosialdepartementet, Editor. 2003.

10. Kissow, A.-M. and L. Klasson. Deltakelse for barn og unge med nedsatt funksjonsevne, med særlig fokus på deltakelse i fysisk aktivitet. 2017 [cited 06.03.2018 06.03.2018]; Available from: http://www.aktivung.no/deltakelse-for-barn-og-unge-med-nedsatt-funksjonsevne-med-saerlig-fokus-paa-deltakelse-i-fysisk-aktivitet.6066992-384378.html

11. Goffman, E., et al., Stigma : om afvigerens sociale identitet. 2. udg. ed. Stigma notes on the management of spoiled identity. 2009, Frederiksberg: Samfundslitteratur.

12. Fysioterapeutforbund, N. Hva er fysioterapi? - utdypet. 2012 12.12.12. [cited 2021 08.07]; Available from: https://fysio.no/Hva-er-fysioterapi/Hva-er-fysioterapi-utdypet.

13. Lerdal, B. and Helsedirektoratet, Handlingsplan for habilitering av barn og unge. Habilitering av barn og unge. 2009, Oslo: Helsedirektoratet.

14. Kaale, H.K., A.B. Sørsdahl, and J. Rieber, Intensiv motorisk trening for barn med CP i en habiliteringsramme Resultater og erfaringer 1998-2006. 2007, Høgskolen i Bergen, Universitetet i Bergen: Barnas Fysioterapisenter, Bergen.

15. Myrhaug, H.T., et al., Intensiv trening/habilitering til barn med medfødt og ervervet hjerneskade. 2008.

16. Gadamer, H.-G., E. Schaanning, and L. Holm-Hansen, Sannhet og metode : grunntrekk i en filosofisk hermeneutikk. Wahrheit und Methode Grundzüge einer philosophischen Hermeneutik. 2012, Oslo: Pax.

17. Tjora, A.H., Kvalitative forskningsmetoder i praksis. 2. utg. ed. 2012, Oslo: Gyldendal akademisk.

18. Bronfenbrenner, U., The ecology of human development : experiments by nature and design. 1996, Harvard University Press: Cambridge, MA.

19. Antonovsky, A. and A. Sjøbu, Helsens mysterium : den salutogene modellen. Unraveling the mystery of health. 2012, Oslo: Gyldendal akademisk.

20. Polit, D.F. and C.T. Beck, Nursing research : generating and assessing evidence for nursing practice. 9th ed. ed. 2012, Philadelphia, Pa: Wolters Kluwer Health.

21. Assosiation, W.M. WMA Declaration of Helsinki – Ethical Principles for Medical Research Involving Human Subjects 2013 [cited 2021 07.07]; Available from: https://www.wma.net/policies-post/wma-declaration-of-helsinki-ethical-principles-for-medical-research-involving-human-subjects/

22. Spence, J.C. and R.E. Lee, Toward a comprehensive model of physical activity. Psychology of sport and exercise, 2003. 4(1): p. 7-24. https://doi.org/10.1016/S1469-0292(02)00014-6

23. Dybvig, S., Stigma - antistigma : stigmatisering av mennesker med psykiske lidelser og hvordan stigma kan bekjempes. 2004, Stavanger: Stiftelsen psykiatrisk opplysning.

24. Shikako-Thomas, K., et al., Determinants of participation in leisure activities among adolescents with cerebral palsy. Res Dev Disabil, 2013. 34(9): p. 2621-2634. https://doi.org/10.1016/j.ridd.2013.05.013

25. Fowler, E., et al., Promotion of physical fitness and prevention of secondary conditions for children with cerebral palsy: Section on pediatrics research summit proceedings, in Phys. Ther. 2007. p. 1495-1510. https://doi.org/10.2522/ptj.20060116

26. Larson, R.W., Toward a Psychology of Positive Youth Development. American Psychologist, 2000. 55(1): p. 170-183. https://psycnet.apa.org/doi/10.1037/0003-066X.55.1.170

27. Wormnes, B. and T. Manger, Motivasjon og mestring : veier til effektiv bruk av egne ressurser. 2005, Bergen: Fagbokforl.

28. Dweck, C., Motivational processes affecting learning. American Psychologist, 1986. 41(Oct 86): p. 1040-1048. https://psycnet.apa.org/doi/10.1037/0003-066X.41.10.1040

29. Eriksen, T.B., Fysisk aktivitet og nedsatt funksjonsevne : i barnehage og skole. 2014, Oslo: Universitetsforl.

© Author(s) (or their employer(s)) 2022. Re-use permitted under CC BY-NC. No commercial re-use. See rights and permissions (https://creativecommons.org/licenses/by-nc/4.0/). Published by Fysioterapeuten.

Powered by Labrador CMS