Ikke bygg ned det som fungerer. Utvikle NFF med tillit og samarbeid

Skrevet av Jens Fredrik Aas, regionleder i region Osloområdet, Norsk Fysioterapeutforbund. 

Regionledere og regionstyrer i Norsk Fysioterapeutforbund (NFF) utgjør en viktig bærebjelke i organisasjonens struktur og arbeid. De er drivkraften bak lokal og regional aktivitet, medlemskontakt og politisk påvirkning. Gjennom tilgjengelighet og samarbeid med tillitsvalgte, kontaktpersoner og medlemmer har regionledere i dag en unik posisjon til å fange opp behov, utfordringer og muligheter i sitt område. Sammen med resten av forbundet bidrar regionene til å styrke fysioterapiens plass i helsetjenesten og til å sikre gode arbeidsvilkår for fysioterapeuter.

Debatten og nyhetssakene i forbindelse med høstens hovedlandsmøte i NFF kan følges her. 

Et skritt i feil retning

Vi trenger et sterkt NFF som forstår hvordan hverdagen til fysioterapeuter, våre tillitsvalgte, kontaktpersoner, ledere og øvrige medlemmer er. Forslaget fra Forbundsstyret om å redusere antall regioner fra fem til tre, og samtidig fjerne ordningen med regionledere i lønnede verv, er derfor etter min mening et skritt i feil retning. Å slå sammen Osloområdet og Sør-Øst til én stor region – som skal dekke Oslo, Østfold, Akershus, Buskerud, Telemark, Vestfold og Innlandet – vil skape en geografisk og organisatorisk koloss som risikerer å svekke det lokale engasjementet og medlemsdemokratiet i stort.

Hvordan skal én regionrådgiver ha mulighet til å ivareta den nære kontakten med fysioterapeuter i en region med rundt halvparten av forbundets medlemmer og vesentlig økte avstander? Jeg mener det vil gå betydelig ut over kvaliteten på medlemsoppfølgingen, nærheten, aktiviteten og det politiske arbeidet lokalt. Det pekes i forbundsleders innlegg på fysioterapeuten.no 16.oktober på at det uansett må brukes digitale løsninger siden regionene er store allerede. Digitale løsninger er et fint supplement og brukes aktivt i dag. Men ønsker vi virkelig et forbund som baserer seg på digitale løsninger for å bli godt kjent med potensielle og nåværende medlemmer, tillitsvalgte og ledere der ute i det ganske land? Som i hovedsak holder kontakt med samarbeidspartnere, politikere og andre via Teams eller mail? Med pandemien i minne: Det digitale passer ikke for alle, og det passer absolutt ikke alltid. Vi må være jevnlig der ute hos fysioterapeuter i deres hverdag for å bli kjent, å forstå og fremstå troverdige. Både forebyggende og “når det brenner” og er krevende.

Viktig å være valgt på tillit

Regionledere har i dag et heltidsverv som gir dem mulighet til å være til stede, bygge relasjoner og drive frem lokale initiativer. Sammen med styrene kjenner de sine regioner, og de opplever tillit blant medlemmene. Å erstatte dette med en rådgiverrolle – uansett hvor kompetent vedkommende måtte være – vil ikke kunne kompensere for det tapet av lokal forankring og kontinuitet som følger med en slik omorganisering. Både i dialog med arbeidsgiver og som en representant for medlemsmassen, er det viktig å være valgt på tillit fra medlemmene for å få gehør. Det som nå foreslås rokker ved en godt etablert modell i det organiserte arbeidsliv.

Jeg stiller meg derfor også skeptisk til forslaget om ansatte regionrådgivere som skal ivareta de fleste regionale oppgaver. Jeg mener regionledere og regionstyrer fortsatt må ha en sentral rolle i organisasjonen, med ressurser og kapasitet til å gjøre den viktige jobben de allerede gjør. Selvsagt må også dette arbeidet forbedres og utvikles, men at det skal endres så radikalt på min vakt som regionleder i Osloområdet vil jeg ærlig talt ha vanskelig for å svelge.

Hva ønsket Landsmøtet i 2023?

Flere har i senere tid tatt til orde for at NFF først og fremst bør opprettholde det som oppleves å fungere godt. Jeg må si meg helt enig. La oss heller bygge videre på det sterke fundamentet som regionene utgjør, sammen med resten av organisasjonen. Det er så mange gode krefter, når vi drar i lag mot samme mål.

Derfor vil jeg avslutningsvis spørre; er det en endring i organisasjonsstruktur, eller en faktisk utvikling av organisasjonen vi trenger? Hva var det Landsmøte faktisk ønsket med vedtaket tilbake i 2023, da det ble bestemt å igangsette et organisasjonsutviklingsprosjekt? Var det en større endring av strukturen, eller en organisasjon i utvikling? 

For å oppnå det siste er min mening at det heller trengs en styrking av gjensidig tillit, rolleforståelse og godt samarbeid mellom alle ledd, enn å sette mye av den grunnleggende strukturen på spill. 

Da kan vi utvikle oss videre, og sammen bevege samfunnet slik visjonen og målet vårt er.