Internettsøk etter helseinformasjon er vanlig i en digital hverdag. Det kan by på utfordringer når kunnskapen her skal vurderes.
Internettsøk etter helseinformasjon er vanlig i en digital hverdag. Det kan by på utfordringer når kunnskapen her skal vurderes.

Professor: – Fysioterapeuter kan være en sunn motvekt til en megaindustri styrt av algoritmer

Internett-søk kan danne et unyansert bilde av fysisk aktivitet, mener professor i folkehelse. Hun etterlyser fysioterapeutens kunnskap på nett.

Publisert

Søkemotorer på internett tas i økende grad i bruk når vi ønsker informasjon om helse og livsstil. Et digitalisert samfunn gir muligheter for å innhente, kommunisere og presentere helseinformasjon.

– Hvem er det som ikke søker etter helseinformasjon på nett i dag? Vi har jo informasjonen i lommen. Og hva er det vi ikke søker på? spør Tobba Sudmann.

Hun er sosiolog, fysioterapeut, professor i folkehelse og ansatt på e-helsearena ved Høgskolen på Vestlandet. Hun jobber med helseinnovasjon ved Alrek Helseklynge i Bergen. Sudmann har forsket på hvordan voksne i alderen 18-90 år søker, finner, vurderer og bruker helseinformasjon på internett.

– Man søker etter helseinformasjon fordi man trenger hjelp til et problem, fordi man er nysgjerrig, eller fordi man ønsker å få bekreftet noen antakelser man har fra før, forteller hun.

Professor Tobba Sudmann mener informasjonen om fysisk aktivitet på nett blir for unyansert. Hun savner fysioterapeutens kunnskap.
Professor Tobba Sudmann mener informasjonen om fysisk aktivitet på nett blir for unyansert. Hun savner fysioterapeutens kunnskap.

Tilgang til store mengder kunnskap

Sudmann mener en utfordring med en stor digital kunnskapsbase er at det kan være vanskelig å skille mellom ulike former for kunnskap som formidles.

– Uansett hva du søker etter på internett, får du uhåndterlige mengder treff. Det florerer av råd, informasjon og helsetilbud, og når man søker, får man tilgang til ulike typer informasjon og kunnskap. Internett kan sees som verdens største og samtidig hurtigvoksende kunnskapsbank, sier Sudmann.

Og fortsetter:

– Men det er stor forskjell på hvilken kunnskapsstatus informasjonen har. Med andre ord: Det er forskjell på hvordan all denne kunnskapen er framkommet og hvordan den kan og bør brukes.

I ett internasjonalt forskningsprosjekt fra 2019, om voksne i alderen 18-65 år og bruk av helseinformasjon på internett, fant Sudmann og kolleger at deltakerne fra fire europeiske land og Australia tenker noenlunde likt om nettbasert helseinformasjon. Dess yngre deltakere, dess mer tiltro til innholdet, og dess eldre deltakere, dess mer skepsis.

– Det mest interessante funnet er at svært mange leter etter nettbasert helseinformasjon sammen med andre, og at det som finnes, blir diskutert i vennelag eller familieselskap. Det er også en påfallende skepsis mot å fortelle helsepersonell om hva man finner på nettet, og hvordan det brukes, særlig med økende alder og særlig utenfor Norge. Unge nordmenn forteller og spør sine behandlere mer, forklarer Sudmann.

Hun presiserer at det er en utfordring for de fleste å skille mellom de ulike formene for kunnskap og vurdere det som leses på internett.

– Det som ser ut som vitenskapelig kilder, kan godt være reklame, og kontrollert og kvalitetssikret kunnskap kan framstå som kjedelig for mange. Design, eksplisitt reklame, flash og antall brukerkommentarer avgjør hva vi stoler på. Vi har alle noen områder hvor vi mangler den nødvendige kompetansen til å vurdere det som ligger på nettet, og vi kan alle bli «lurt». Kunnskap er aldri nøytralt, heller ikke på internett, forteller Sudmann.

Hun sier at det er lett å finne helseinformasjon på nettet, både på offentlige sider og på sosiale medier. Mye av stoffet handler om trening og kosthold.

– Det spenner seg fra helseblogger til presentasjoner av nyere forskning, fra personlige treningserfaringer kombinert med kosthold og bekledning, personlige tips og råd for å bli frisk fra ryggsmerter, til kvalitetssikrede og oppdaterte veiledere for fysisk aktivitet fra de fremste fagfolk innen et felt, forklarer Sudmann.

Og fortsetter:

– Design og format på innholdet på de ulike nettsidene legger noen begrensinger på hvordan kunnskap kan formidles, og ikke minst på hvordan det oppfattes. Vitenskapelige tidsskrifter oppfattes som kjedelige, mens blogger kan framstå som troverdige.

Et unyansert bilde

Studien fra 2019 viste at nettbasert helseinformasjon som omhandler kosthold og fysisk aktivitet, ofte blir tatt i bruk, og at informasjon om mer alvorlige tilstander kan bli et supplement til annen informasjon. Sudmann mener den nettbaserte informasjonen om fysisk aktivitet i stor grad blir fremstilt som – og begrenset til – trening.

– Det finnes enormt mye informasjon om fysisk aktivitet på nett. Helse- og livsstil er et populært tema, og det skrives mye om trening og kosthold på nettsidene til de største mediebyråene, som de landsdekkende avisene eller NRK. Det skrives nesten daglig om fysisk aktivitet, og sakene er ofte vinklet mot hvordan man blir «sprek» og kan oppnå helsefordeler gjennom trening, sier Sudmann.

Hun mener at bildet blir unyansert.

– Det er preget av noens oppfattelse av hva fysisk aktivitet er. Fra et folkehelseperspektiv blir dette problematisk, når fysisk aktivitet handler mer om Birken enn om hverdagsaktiviteter som trappegang og husarbeid, sier Sudmann.

Etterlyser fysioterapeutens kunnskap

Sudmann tror også at fysioterapeuten og fysioterapeutens kunnskap om fysisk aktivitet fort kan bli nærmest usynlig på nett.

– I dette treningsfokuset er ikke fysioterapeuten en mer opplagt fagperson enn for eksempel en personlig trener, en naprapat eller enn en «treningsfrue». Det er mange som konkurrerer om oppmerksomheten på nettet. Media setter sjelden søkelyset på fysioterapeutene i forbindelse med forebygging eller helsefremming. Mye oftere presentes de mer typiske «quick-fix»-løsningene, som ikke alltid finnes i fysioterapibehandling. I mine øyne blir ikke vi synlige nok, forklarer hun.

Sudmann mener også fysioterapeuten kan bidra til et mer nyansert bilde av fysisk aktivitet ved å invitere pasienten til en samtale om nettbasert helseinformasjon og bidra med kunnskap om verdien av hverdagsaktiviteter.

– Fysioterapibehandlingen kan være en fin arena for å dele vår kompetanse på å vurdere nettbasert kunnskap om fysisk aktivitet.

Hun mener at fysioterapeuten kan bidra til å nyansere bildet ved å bevisstgjøre om forskjellige former for nettbasert informasjon og dele kunnskap om fysisk aktivitet fra et folkehelseperspektiv.

– En stor andel av den nettbaserte kunnskapen som finnes om trening og fysisk aktivitet er en del av en «megaindustri». Informasjonen styres av kommersielle algoritmer, det er ikke tilfeldig hva vi finner når vi søker. Det er bevisst design. Fysioterapeuten kan være en motvekt og en alternativ stemme og invitere til en diskusjon med pasienter og andre om at helseeffekten av fysisk aktivitet ikke utelukkende oppnås gjennom høyintensiv trening, men også ved å gå i trapper, gjøre rent eller leke, og alt vi foretar oss i løpet av en vanlig dag, sier Sudmann.

Powered by Labrador CMS