Styrker rehabiliteringstjenestene sør for Sahara

De to seniorforeleserne var del av delegasjonen av partneruniversiteter som gjestet Høgskulen på Vestlandet (HVL) i Bergen i begynnelsen av oktober. 

I løpet av en treårsperiode skal AfroRehab-konsortium etablere to tverrfaglige masterprogram innen rehabilitering, ett i Kenya og ett i Tanzania.

Programmene har som mål å utdanne kvalifiserte høyskole- og universitetslektorer innen fysioterapi, ergoterapi, logopedi, audiologi og optometri, samt utdanne lærere for ortopediingeniører i Øst-Afrika.

Prosjektet skal også utvikle et digitalt rehabiliteringsnettverk- og plattform for regionen.

Planen er at flere lærere med mastergrad innen rehabiliteringsprofesjoner i neste omgang skal muliggjøre en opptrapping av rehabiliteringspersonell og -tjenester i hele regionen, noe som er sårt tiltrengt.

Støttet av EU-midler

AfroRehab 2030 har mottatt ni millioner kroner i støtte fra EU gjennom Erasmus+ programmet «Capacity Building in Higher Education», og er et samarbeid mellom fire afrikanske og to europeiske universiteter. 

Prosjektet koordineres av HVL, med førsteamanuensis Graziella Van den Bergh som prosjektleder. Van den Bergh har selv i mange år jobbet som fysioterapeut og forsker i Tanzania.

De fire afrikanske partnerne er Kilimanjaro Christian Medical Centre University (KCMCU) i Moshi, Tamzania, Muhimbili University of Health and Allied Sciences (MUHAS) i Dar es Salaam, Tanzania, Moi University i Eldoret, Kenya, og Jomo Kenyatta University of Agriculture and Technology i Nairobi, Kenya. I tillegg til HVL, er Arcada Universitet i Helsingfors europeisk partner.

Et enormt behov

I Bergen var det lagt opp til et innholdsrikt tredagersprogram med en rekke forelesere på rehabiliteringsfeltet, samt besøk på Drevelin ortopedi, og energisenteret for barn og unge ved Haukeland Universitetssykehus

To av deltakerne var Dr. Haleluya Moshi, seniorforeleser i fysioterapi ved KCMC-universitetet i Tanzania, og Dr. Naomi Wanjiru, seniorforeleser i fysioterapi ved Moi-universitetet i Kenya.

Da Fysioterapeuten treffer dem mellom to forelesninger i Bergen, kan begge fortelle om store utfordringer med hensyn til rehabilitering i sine respektive hjemland.

– Behovet for flere fysioterapeuter i Tanzania er enormt. Innen ergoterapi, ortopediteknikk og hjelpemiddelteknologi finnes det også svært få fagpersoner. Det samme gjelder innen logopedi, audiologi og optometri, sier Haleluya Moshi.

Må betale for rehabilitering

Med sine snaue 70 millioner innbygger, har Tanzania kun et hundretalls fysioterapeuter, ortopediteknikere og ergoterapeuter - til sammen.

Helsetjenestene er delt opp i primær-, sekundær-, og tertiærnivå.  Den nasjonale helseforsikring (NHIF) er obligatorisk for alle arbeidstakere. Forsikringen dekker behandling for arbeidstaker, ektefelle og barn, men inkluderer ikke rehabilitering. Pasienten må selv betale for tekniske hjelpemidler, som ofte koster mer enn selve operasjonen.

I hovedsak er altså tjenestene offentlig finansiert, støttet av ulike helseforsikringer.  Men for å få helsetjenester av høy kvalitet må pasientene likevel betale det meste selv, såkalt «out-of-pocket».

Har ikke nok fagfolk

Moshi forteller at de fleste rehabiliteringstjenestene i dag tilbys i spesialisthelsetjenesten på tertiærnivå. Det finnes svært få rehabiliteringstilbud på sekundærnivå, og nesten ingen på primærhelsetjenestenivå.

– Vi har ikke klart å utdanne nok fagpersoner for å dekke behovet. Regjeringen ønsker å styrke rehabiliteringstilbudet på primærnivå, men vi er ikke der ennå, sier Moshi.

Så hva gjør folk som trenger rehabilitering? De fleste blir ivaretatt hjemme av familien. På helsesentrene ute i distriktene finnes det i tillegg sykepleiere og kliniske helsearbeidere, sistnevnte gruppe har gjennomført en treårig, medisinsk utdanning.

– Dersom helsearbeiderne i løpet av studietiden har vært i kontakt med fysioterapeut, kan de gi råd om rehabilitering basert på dette. Målet til regjeringen er å gi helsearbeiderne grunnleggende opplæring i rehabilitering, sier Moshi.

Må selge en jordlapp

Pasienter kan henvise seg selv videre til sekundær- og tertiærnivå hvis de betaler av egen lomme. Det anslås at kun 15–20 prosent av befolkningen har økonomisk mulighet til å benytte seg av tertiærhelsetjenesten. Samtidig viser en studie at rundt 60 prosent av pasientene som oppsøker sekundærhelsetjenesten, gjør det på eget initiativ.

– Behandlingen de får på dette nivået er av høyere kvalitet. Det er ikke uvanlig at familien må selge en jordlapp eller en geit for å få råd til behandlingen, sier Moshi.

Ett land - åtte logopeder

Kenya har ca. 60 millioner innbyggere, om lag 2500 fysioterapeuter, og rundt 500 spesialister innen proteser og ortoser.

Helsesystemet er delt inn i seks nivåer. Det første nivået er helsearbeidere i lokalsamfunnet som gir pasienter med behov for rehabilitering råd om å oppsøke helsesentrene på nivå to.

– Der kan man i noen tilfeller få kontakt med en fysioterapeut som tilbyr fysioterapitjenester, noe ergoterapi, og som kan henvise pasienten videre til nivå tre ved behov, forteller Naomi Wanjiru.

Nivå tre består av fylkessykehusene, ett i hvert av de 47 fylkene landet er delt inn i. På nivå fire, ved de primære henvisningssykehysene, er rehabiliteringstilbudet betydelig bedre. På det femte nivået har fylkesspesialistsykehusene ansatte med høy rehabiliteringskompetanse. Nivå seks består av Kenyas to nasjonale sykehus. Her finnes blant annet Kenyas åtte logopeder.

Går privat

Omtrent 60 prosent av befolkningen oppsøker private helseaktører som tilbyr høyere kvalitet og mer personell. I Kenya som i Tanzania, ser mange seg nødt til å selge jord og eiendeler for å få råd til adekvat behandling.

– Selv i offentlige helseinstitusjoner må man uansett betale for en rekke tjenester. Mange velger å legge ekstra penger i potten for å få bedre kvalitet. Myndighetene forsøker å etablere offentlige helsetjenester, men står overfor store utfordringer i form av mangel på helsepersonell og omfattende korrupsjon, sier Wanjiru.

Selv måtte hun, i likhet med kollega Moshi, ta opp lån og reise til Sør-Afrika for å ta master og senere doktorgrad.

– Det er viktig at masterløpet, og på sikt også PhD-løpet, innen ulike rehabiliteringsprofesjoner også etableres i Tanzania og Kenya. Da trenger vi kvalifiserte lærere. Vi som gruppe er enige om at vi må styrke utdanningsstedene våre med ansatte som kan forelese på bachelor- og masternivå, ikke minst for å motvirke hjerneflukt til Sør-Afrika og Europa, der betingelsene er bedre, sier Wanjiru.

Undervisning over landegrenser

Det langsiktige målet er at det på alle nivåer i helsetjenesten skal være noen som kan gi kvalitetsbehandling innen rehabilitering.

– Det fine med «AfroRehab 2030» er at vi som konsortium har fagfolk med kompetanse innen ulike disipliner. Når vi starter et masterprogram, kan jeg som kenyansk fagperson også undervise studenter i Tanzania. Utdanningsinstitusjonene får tilgang til lærere. Det er en «silver bullet» som kan bidra til å løse mange av utfordringene vi har, særlig i Øst-Afrika, sier Wanjiru.

Det må utdannes flere

Ifølge tall fra Verdens helseorganisasjon kan én av fem personer, eller rundt 210 millioner individer i Afrika, ha behov for rehabilitering. 

Det store behovet skyldes blant annet mangelfull fødselsomsorg, arbeids- og trafikkulykker, infeksjonssykdommer som malaria, tuberkulose og hiv, samt økende forekomst av hjerte- og karsykdommer som diabetes og hjerneslag, og andre funksjonsndsettende tilstander som følger med en aldrende befolkning.

– Det er enorm mangel på helsepersonell knyttet til rehabilitering i Afrika, spesielt i de mindre utbredte profesjonene, som logopedi. I Tanzania finnes det for eksempel kun seks registrerte logopeder, og alle jobber i Dar es Salaam. I tillegg har de fleste rehabiliteringsarbeidere i dag utdanning på lavere nivå enn bachelorgrad. De gjør en viktig jobb som trengs i mange år framover, men det må trenes flere på høyskoler og universiteter, sier Graziella Van den Bergh.

De nye tverrfaglige masterprogrammene vil tilby spesialiseringer innen de ulike profesjonene, legge til rette for innovativt og studentaktiv læring, praksisplasser i både offentlig og privat sektor, og fremme samarbeid om forskning.

Programmene vil forhåpentligvis kunne tilbys ved de to første partneruniversiteter fra høsten 2026, og ved de to andre partneruniversitetene året etter, i 2027.

Sikrer studentrekruttering

Programmene blir de første i sitt slag i Afrika sør for Sahara, og skal etablere et regionalt knutepunkt for utdanning, tjenester og forskning innen rehabilitering for å styrke fagmiljøer og bygge nettverk på tvers av institusjoner.

– Partneruniversitetene er valgt fordi de utfyller hverandre når det gjelder kompetanse innen de ulike rehabiliteringsprofesjoner, samt at deres geografiske spredning vil bidra til å sikre studentrekruttering og fordeling av rehabiliteringspersonell mellom by og land, slik at flere får tilgang til tjenestene på lang sikt, sier Van den Bergh.