Vi blir tillagt meninger basert på feil grunnlag

Skrevet av Joakim Bjerke, fysioterapeut, PhD., Bjarne Vad Nilsen, fysioterapeut, MSc. og Zhivko Petrov, fysioterapeut, MSc.

Med dette tilsvaret vil vi gjøre leserne oppmerksomme på elementer i Fredrik Wannebo Yttereng og Kristine Bjorheim Bøes innlegg om fysioterapi på sykehjem. Disse ønsker vi å svare ut, for å unngå misforståelser.   

Les alle innleggene til nå i debatten her. 

Dette reagerer vi på:

- Men vi må ikke la stigmaet om sykehjemsbeboere som passive mottakere av pleie styre hvordan vi fordeler fysioterapiressurser.  

Forfatterne bør definere hva de mener med stigma. Dersom det er oss de tenker på, bør det underbygges. 

- Oppsøkende praksis som har synliggjort behovet for fysioterapi. 

Selvfølgelig, det er alltid en sammenheng mellom tilbud og etterspørsel. Vi prøver å definere hva vi kan brukes til, basert på klare kriterier og sykehjemmets vurderinger. At mye vil ha mer er en kjent sak. 

- Det hevdes at fysioterapeuter kan instruere én gang, og deretter overlate oppfølgingen til pleiepersonell. Det er med på å underminere fysioterapifaget. Det er ikke tilstrekkelig med én gjennomgang av sit-to-stand-øvelser, lungefysioterapi eller mobilisering – det krever oppfølging, motivasjon og tilstedeværelse. 

Dette skrev vi: Enkle øvelser som sit-to-stand, korte gåturer og styrkeøvelser kan instrueres én gang av en fysioterapeut og deretter ivaretas av pleiepersonell eller aktivitører. Når forfatterne blander inn lungefysioterapi, undres vi på hvor det kommer fra. Vi mener tvert imot at det kan være de som er i fare for å underminere fysioterapifaget, med enkel aktivisering som ikke trenger spesifikk fysioterapikompetanse. 

- Det hevdes at sykehjemsbeboere ikke trenger å mestre ADL, fordi de har heldøgnsomsorg. 

Dette skrev vi: I settingen på sykehjem, hvor brukere har heldøgns omsorg, må ikke brukere løse ADL-oppgavene på samme måte som hjemmeboende. Vi skriver om at det er en annen form for ADL, som etter vår mening er på et annet nivå enn for hjemmeboende. Pasienter ender jo ikke opp på sykehjem uten grunn. 

- Skal de bidra hos hjemmeboende eldre? Ja. Kan de bidra hos sykehjemsbeboere? Absolutt. 

Hva mener forfatterne med dette? Semantisk er absolutt sterkere enn ja. Hvis forfatterne mener dette, er det lov å undres. 

- Fallforebyggende prosjekt igangsatt ved Langerudhjemmet med involvering av fysioterapeut. I løpet av to år ble antall fall redusert med 23 %, og antall lårhalsbrudd halvert. 

Ja, vi henviste til en studie av forfatterne for å belyse at effekt er krevende og avhengig av flere faktorer. Poenget er at dette kan utføres av andre, men kvalitetssikres av oss fysioterapeuter. Vi kjenner studien til Dyer, men har ikke gått igjennom alle studiene i meta-analysen. 

- Trening for fallforebygging i eldreomsorgen.

Dette kan være ganske generell trening, og ikke nødvendigvis spesifikk fysioterapi. Så igjen, hvordan mener forfatterne at vi underminerer fysioterapifaget? 

- Dette er et paradoks. Det er ikke evidensen som er svak – det er implementeringen som er mangelfull. 

Evidensen for fallforebygging på sykehjem er jo like mye fysisk aktivitet, og ikke nødvendigvis spesifikk fysioterapi. Her er det tydeligvis ulike definisjoner på hvem som skal utføre fallforebyggende trening. 

- Utvikle evidensbaserte fysioterapistandarder og kvalitetsmål tilpasset behovene hos eldre personer som bor på institusjon. Dette viser at feltet er i utvikling – og at det er behov for mer kunnskap, ikke mindre innsats. 

Det er her vi er uenige. Vi satser på hjemmeboende, og mener vi sparer millioner for samfunnet, forfatterne satser på langtidsplasser med meget lav median botid og mindre samfunnsmessig total nytte, mener vi. 

Da tenker vi på nytte, ressurs og alvorlighet: Prioriteringen og venstreforskyvningen av ressurser bør gjøres for å demme opp for eldrebølgen. Vi har lang erfaring med å finne bærekraftige løsninger for kommunen. Her er det derfor flere hensyn som må vurderes. 

Vi ønsker ikke å drive overbehandling, men heller tilpasse tiltak ut fra potensial, effekt og samfunnsnytte. 

Vi ser at vi også er enige på flere punkter, og oppfordrer til fortsatt konstruktiv dialog (og debatt) for videreutvikling av helsetjenesten.