Lett å forstå at man som nyutdannet kjenner på en viss utrygghet

Av Siri Merete Brændvik (NTNU), Steinar Hummelsund (Høgskulen på Vestlandet), Liv Johanne Nikolaisen (Universitetet i Tromsø) og Marianne Aars og Hege Bentzen (OsloMet)

Vi leser med interesse at både nåværende og tidligere studenter samt to erfarne, privatpraktiserende fysioterapeuter opplever og erfarer at kandidatene som uteksamineres fra bachelorstudiene i fysioterapi, ikke har tilstrekkelig kompetanse på undersøkelse, vurdering og diagnostikk knyttet til muskel-skjelettlidelser, og med det ikke er godt nok rustet til å jobbe inn mot denne gruppen av pasienter.

Fysioterapi har gjennom årene utviklet seg som fag, og følgelig jobber fysioterapeuter på mange ulike arenaer både innen forebygging, behandling og rehabilitering og med mange ulike pasient- og brukergrupper med ulik problematikk. Som utdanning ligger det i vårt samfunnsoppdrag at vi skal sørge for at studentene etter tre år på studiet har en sluttkompetanse som gjør at de etter endt turnustjeneste kan utøve fysioterapifaget uansett hvilken retning de velger eller får jobb innenfor.

Den som har lyst til å sette seg inn i den nye forskriften vi utdanner etter fra og med høsten 2020, kan lese her.

Ønsker et åpent blikk på endringer og forbedringer

Læringsutbytter er vårt styringssystem, og i forskriften er det formulert 67 læringsutbytter fordelt på syv kompetanseområder. Dette beskriver den sluttkompetansen en kandidat skal ha etter endt bachelorutdanning i fysioterapi. Denne er meget omfattende og favner meget bredt. «Undersøkelse, vurdering, diagnostisering og tiltak» er ett av disse kompetanseområdene.

De som er intervjuet i Fysioterapeutens artikkel, ønsker økt kompetanse på nettopp dette innenfor lidelser i muskel-skjelettapparatet. Som utdanninger er imidlertid vår oppgave å vurdere og prioritere de syv kompetanseområdene og ulike deler av faget i undervisningen slik at studentene oppfyller sluttkompetansen. Dette løser studiestedene litt forskjellig, og studieplanene for hver enkelt utdanning er tilgjengelig på studiestedets nettsider. Studieplaner er ikke statiske, og vi ønsker selvsagt å ha et åpent blikk på endringer og forbedringer.

Tilbakemeldinger fra studenter og deler av arbeidsliv, slik som i den aktuelle artikkelen, er viktige bidrag inn mot dette.

Tar tid å utvikle kompetanse

Studiet er kompakt og oppleves arbeidskrevende for studentene, noe som også formidles i artikkelen. Dette er også vår opplevelse. Med tre år til rådighet blir det en basisutdanning og få muligheter for å kunne gå i dybden. Det er derfor lett å forstå at man som nyutdannet kjenner på en viss utrygghet. Man er en novise i faget. Gjennom studiet skal de lære hvor de kan søke kunnskap, de skal kritisk vurdere denne kunnskapen, og de skal kunne anvende kunnskapen og tilpasse den til den enkelte pasient og situasjon. Det tar tid å utvikle en kompetanse der man kan ta kloke faglige vurderinger og beslutninger i nye og ukjente situasjoner.

En av de løsningene som foreslås i artikkelen, er å få et større fokus på undersøkelse, vurdering, diagnostisering og tiltak sett i perspektivet muskel-skjelettlidelser og arbeid inn mot avtalebasert praksis.

Mulige løsninger som skisseres, er et større fokus på dette i utdanningen enn det som er per i dag, samt en utvidelse av studiet til en femårig master. Diskusjonen om utvidelse til master er på ingen måte ny. Det har, som en tidligere artikkel har påpekt, både fordeler og ulemper. Hva som i så fall skal være innholdet i et femårig løp, må diskuteres i lys av samfunnets behov for fysioterapitjenester, befolkningens helseproblemer, kunnskapsutviklingen i faget og så videre.

Oppfordring til NFF og PFF

Det etterlyses mer pasientkontakt i studietiden. I henhold til forskriften skal praksisstudier utgjøre 30 uker i autentiske yrkessituasjoner, hvorav to perioder skal være av en varighet på minst sju uker. Det er riktig at det er praksis i spesialisthelsetjenesten og i den kommunale helsetjenesten som er de mest benyttede praksisarenaene. Det har sammenheng med finansieringen og reguleringen av tjenestene, hvilke muligheter studiestedene har eller ikke har til å betale for praksisplasser, og hvilke rammer utdanningsinstitusjonene får for å utdanne fysioterapeuter.

Vi skulle gjerne benyttet avtalepraksis som praksisarena i større grad. Det kunne derfor vært ønskelig at veiledning av studenter i praksis inngikk i oppgaver som skal utføres i avtaletiden, og at det fulgte finansiering med dette. Vi vil oppfordre Norsk Fysioterapeutforbund (NFF) og Privatpraktiserende Fysioterapeuters Forbund (PFF) til å ta tak i dette. Avtalepraksis er jo en viktig arena for våre studenter.

Vi tar med oss innspillene inn i de respektive utdanningene, ikke minst for å kunne ha en dialog med studentene rundt dette.

Les også: De vil endre fysioterapiutdanningen: – Føler oss nokså lite rustet for yrkeslivet