Hva er det med Oslo?

Selv om morsomheten i utsagnet kan diskuteres, og det til og med kan tolkes som et lite mindreverdighetskompleks, så kan hovedstaden av og til fortone seg både spesiell og provinsiell. Slik er det tilsynelatende også i fysioterapisammenheng, i alle fall hvis vi skal legge til grunn en nylig fremlagt undersøkelse av Berge et al. i «Idrettsmedisin» (1), hvor pasienter i Oslo med muskelskjelettlidelser ble henvist til fysioterapi. Hovedkonklusjonen var for øvrig at de fleste pasientene ble bedre, men at bare et fåtall av fysioterapeutene rapporterte tilbake til henvisende lege. Imidlertid så inneholdt undersøkelsen, som var foretatt i 2007, også en tabell om hvilke av 5 «aktive» og 16 «passive» behandlingsformer pasientene fikk.

Pasientene fikk i gjennomsnitt ni behandlinger med 6 ulike behandlingsformer av 48 fysioterapeuter ved 30 institutter i Oslo-regionen. Hvis vi ser fordelingen av behandlingsformer fordelt på de 3 klassiske behandlingspillarene i fysioterapi, som Chartered Society for Physiotherapists beskrev for snart 100 år siden, så utgjorde øvelsesbehandling 53%, manuell behandling 39% og fysikalsk behandling 8%. Fysikalske behandlingsformer gis typisk tidlig i et behandlingsforløp i den hensikt å gi en raskere smertelindring og funksjonsforbedring i kombinasjon med trening og bevegelse.

Oslo og resten…

Detaljerte takstfrekvensundersøkelser i Norge er mangelvare, men HELFO sin statistikk over fysioterapi viser at omtrent fire av fem avtalefysioterapeuter på landsbasis benyttet fysikalske behandlingsformer en eller annen gang i løpet av 2011. Og disse fordelte seg igjen på laser/kortbølge (37%), ultralyd (49%), strøm (69%) og varmepakninger (72%). Også egne takstfrekvenstall fra 2007 tyder på at fysioterapeuter på landsbasis bruker fysikalske behandlingsformer oftere som en del av behandlingspakken enn sine kolleger i Oslo. Og da er det man bør begynne å lure på hvorfor under 8% av pasientene i Oslo tilbys fysikalske behandlingsformer av sin fysioterapeut. Når en samtidig ser fra den samme undersøkelsen at flere pasienter fikk sparsomt dokumentert IMS nålebehandling enn alle de fysikalske behandlingsformer tilsammen, så tyder det på en dyp tillitskrise til den vitenskapelige dokumentasjonen og de historiske røttene blant Oslo-baserte fysioterapeuter. Hvordan kan denne situasjonen ha oppstått?

Styrket evidens

Forklaringen finnes neppe i utenforliggende faktorer som den historiske utviklingen av vitenskapelig dokumentasjon, hvor antallet randomiserte kontrollerte studier med fysikalske behandlingsformer har økt fra 948 ved årtusenskiftet til 2698 i skrivende stund. Samtidig har en rekke Cochrane-oppsummeringer, systematiske litteraturoversikter og meta-analyser funnet positive effekter, dersom optimale doser med fysikalske behandlingsformer gis ved muskelskjelettlidelser. Internt i fysioterapiprofesjonen har også fysikalske undersøkelses- og behandlingsformer fått status med egen faggruppe i Verdens fysioterapiorganisasjon (WCPT).

Lokal forklaring?

Forklaringen ligger derfor sannsynligvis lokalt. Sett utenfra kan det virke som mange av fysioterapeutene i Oslo-gryten har resignert og overlatt til legene å tilby smertebehandling. For en del år tilbake ble jeg kontaktet av NRK som laget en reportasje om behandling av tennisalbue. Programlederen hadde foretatt en liten pilotundersøkelse blant 10 fastleger i Oslo, hvor alle hadde betennelsesdempende tabletter eller injeksjoner som førstevalg. Og hvis en tar bort betennelsesdempende medisin, hva har da fastlegen igjen av tilbud mot muskelskjelettlidelsene? Tall fra Reseptregisteret viser at i Oslo-gryten, som i landet for øvrig, fikk omtrent hver femte innbygger betennelsesdempende piller og injeksjoner i fjor. Det problematiske er at 136 bivirkninger med flere dødsfall ble rapportert for disse medisinene i fjor. Da er det spesielt trist når fysioterapeutene rår over veldokumenterte behandlingsmetoder med betennelsesdempende og tilnærmet bivirkningsfri smertelindring, men ikke bruker dem. For undertegnede, som ofte får spørsmål om hvor pasienter kan få laserbehandling av fysioterapeuter, så er det forstemmende å se at ingen av de 48 Oslo-baserte fysioterapeutene i Berge et al. sin undersøkelse tilbød laserbehandling ved muskelskjelettlidelser.

Latterliggjøring

Forklaringen på dette ligger antagelig lokalt. Fremtredende leger med og uten interessekonflikter har benyttet mange anledninger til å latterliggjøre fysikalske behandlingsformer. De to siste tiår har dette manifestert seg gjennom bevisst neglisjering av positive forskningsresultater, fravær av anbefaling i lærebøker samt latterliggjørende og nedlatende uttalelser på kongresser, kurs og i intervjuer. Jeg husker spesielt en episode på nittitallet hvor en fysioterapeut la frem positive resultater for en fysikalsk behandlingsform fra en randomisert kontrollert studie. Vedkommende ble avfeiet av en fremtredende og tungt sponset medisiner uten videre begrunnelse enn: ”Jeg tror ikke på resultatene dine”. Akkurat som om det denne guruen tror og syns skal få styre vårt fag. 

Ta faget tilbake! Vi har allerede overlatt for mye styring av fagutvikling og klinisk praksis til andre.

Jan Magnus Bjordal

Referanse:

1.      Berge HM, Døving P, Andersen TE. Tilbakemelding fra fysioterapeut til henvisende lege er ofte mangelfull. Idrettsmedisin. 2013;33-36.