Rehabilitering mest effektivt for nye protesebrukere
Erfarne protesebrukere er mer opptatt av å effektivisere bruken av hjelpemidler enn å forbedre sin fysiske prestasjonsevne.
Det er en av konklusjonene i avhandlingen «Towards a more differentiated approach to lower-limb prosthetic rehabilitation», som fysioterapeut Vegar Hjermundrud forsvarte for doktorgraden i helsevitenskap ved OsloMet 12. november i år.
Hjermundrud hadde jobbet innen kirurgi og ortopedi ved Ahus i mer enn 30 år, da det bød seg en mulighet til å kunne gjøre et doktorgradsstudium.
– Intensjonen var primært å undersøke gevinsten av et eksisterende behandlingsforløp, en fire uker lang proteserehabilitering for erfarne protesebrukere. Pandemien gjorde at vi var nødt til å tenke litt annerledes, så vi inkluderte også nye protesebrukere, forteller han.
Inklusjonskriteriene var å ha en unilateral amputasjon av underekstremiteten (over ankelen og under hoften). Deltakerne måtte i tillegg være over 18 år, og erklært skikket til å delta av lege. En kontrollgruppe av erfarne protesebrukere ble også inkludert.
Trente like mye
I løpet av fire uker trente deltakerne ved et rehabiliteringssenter, både i grupper og alene med fysioterapeut. De gjorde de samme øvelsene i lik mengde og intensitet, men med individuelle tilpasninger.
Blant utfallsmålene var blant annet grad av mobilitet, selvopplevd mobilitet og ganghastighet. Før oppstart ble det gjort fokusintervjuer der hensikten var å avdekke hva brukerne selv mente de hadde mest nytte av å trene på.
– De trente 11-12 gruppeøkter i uka med opptil 14 pasienter per økt, i tillegg til 1-2 individuelle økter. Som regel var det tre fysioterapeuter til stede i gruppetimene, slik at de hadde mulighet til å individualisere, sier Hjermundrud.
Viste ingen bedring
Etter fire uker med intensiv trening viste de erfarne protesebrukere ingen bedring på mobilitetsmålene, mens de nye protesebrukere hadde hatt kjempeeffekt av treningsopplegget.
I følge Hjermundrud, kan grunnen være at nye protesebrukere har en overhengende intensjon om å bli stående og gående igjen. De erfarne protesebrukerne som deltok i studien hadde vært i gang med rehabilitering i over et år allerede, og hadde et annet syn med hensyn til hensiktsmessig forflytningsevne.
– Denne gruppen var kanskje ikke like opptatt av hva de kunne gjøre for mobiliteten, men hva mobiliteten kunne gjøre for dem. De hypotesene vi hadde slo inn for de nye protesebrukerne, men ikke for de erfarne, sier Hjermundrud.
Mobilitet i praksis
Da han gikk tilbake og analyserte fokusintervjuene på nytt, kom det frem at de erfarne brukerne la større vekt på avanserte funksjonelle utfordringer og hvordan ytre faktorer påvirket hverdagen.
– De var mer opptatt av å få mest mulig ut av det de allerede hadde, fremfor å fokusere på å gå like fort eller like langt som før. Erfarne brukere snakket mer om praktiske barrierer og tilpasninger i dagliglivet enn mobilitet. Vi så også hvor viktig rollen til ortopediingeniører er for langtidsbruk av proteser. Som fysioterapeut med innstillingen at trening hjelper på alt/det meste, var det vel ikke det jeg hadde sett for meg, sier Hjermundrud.
Peer expertice
I fokusintervjuene fremhevet erfarne protesebrukere i tillegg verdien av erfaringskompetanse fra andre brukere. De erfarne brukte i stor grad hverandre som kunnskapskilde. Ikke bare som psykososial støtte, men som «peer expertice» på ferdigheter og erfaringer som helsepersonell ikke innehar.
Hjermundrud mener dette er en underbrukt ressurs som kan bidra til bedre rehabilitering og samtidig redusere kostnader.
– Vi trenger en mer differensiert tilnærming til proteserehabilitering. Når vi planlegger fremtidens rehabilitering, må vi i mye større grad ta i bruk kompetansen hos erfarne protesebrukere. Kanskje handler det ikke om å gå raskere, men om å få et bedre utbytte av de tekniske hjelpemidlene ved å bruke kroppen smartere, sier Hjermundrud.
