De kjemper seg tilbake til livet - kanskje helt tilbake til fronten

Standarden settes i det man er i resepsjonen på rehabiliteringssenteret i utkanten av Lviv, Ukraina. En robotarm med bionisk håndprotese tilbyr en kopp kaffe eller en fist-bump. Dagens første av mange smil lokkes frem. 

For en person med både armer og ben i behold er det litt rart å være i undertall. På Superhumans Center har de alle fleste av de 150 pasientene mistet en eller flere lemmer som følge av en krig der 95 prosent av skadene skyldes mine-/eksplosjonsskader. Til sammenligning var dette tallet under andre verdenskrig 64 prosent. 

Oleksandr Sadlii er en av de vi møter denne morgenen. Da russerne startet fullskalainvasjonen av Ukraina i februar 2022, ønsket han å tjenestegjøre i den ukrainske hæren. Foreldre syntes det var en dårlig idé, samtidig avslørte faren at han selv ønsket å kjempe i mot Putins styrker. 

– Det endte med at vi begge dro. Mamma var ikke spesielt fornøyd, sier Sadlii på engelsk.

Han vil gjerne gjennomføre intervjuet på engelsk, han vil lære språket. 

En måned senere kjempet den unge soldaten mot russerne i Zaporizjzja-regionen. 27-åringen jobbet flere måneder som dronepilot, og 30. april 2024 var han på vei for å hente mer droneammunisjon. Da tråkket han på noe som skulle vise seg å være en hjemmelaget mine.

– Det endte med at vi begge dro. Mamma var ikke spesielt fornøyd.

Reddet av kamerater og dårlig vær 

Soldatkameratene satt på en turniké på benet til den skadde soldaten slik at blødningen stanset. Samtidig hørte de russiske droner i luften over dem, på jakt etter flere ofre.

– Tåka denne dagen var så tjukk at russerne ikke så oss. De slapp en droneladning som ikke traff, så forsvant de. De dårlige været reddet oss, smiler Sadlii. 

Minen han tråkket på skadet det venstre benet alvorlig, og han er amputert midt på venstre legg. Utover det fikk ingen andre alvorlige skader. 

– Jeg kan takke kevlarbeskyttelsen for det, understreker Sadlii. 

Før han selv ble skadd møtte han soldater som hadde returnert til fronten med protese nevne Superhumans Center (SC). Han fant hjemmesiden til behandlingsstedet og registrerte seg. Midt i august 2024 ankom han SC for første gang. 

Mange timer med rehabilitering 

Her ble han re-operert to ganger slik at protesen skulle passe. Etter å ha trent noen uker dukket det opp nye smerter, og det ble en tredje operasjon før opptreningen kom skikkelig i gang.

– Det har blitt mange timer i både treningsrommet og i bassenget, sier han. 

Nå har 27-åringen vært smertefri i åtte måneder. Senere denne dagen skal han teste ut en joggeprotese. 

– Jeg har mye å takke fysioterapeutene for. Veiledning, tøying og ikke minst all støtten på treningsrommet har vært avgjørende for at jeg er der nå. Og senere i dag skal jeg for første gang teste ut en joggeprotese, sier han forventningsfullt. 

– Jeg er trygg på at Superhumans Center er det beste stedet i landet for disse pasientene. Fysioterapeut Volodymyr Allerdings.

Tilbake til fronten 

Dronepiloten blir etter planen utskrevet i neste uke, da reiser han hjem til familien. Men der blir han ikke lenge.

– Jeg returnerer til jobben min som dronepilot. Jeg liker ikke å drepe folk, men mine soldatbrødre venter på meg. 

– Og hvordan går det med din far, er han fortsatt ved fronten? 

– Han har også blitt skadet, men ikke like alvorlig som meg. Han var nylig på et sykehus for å behandle noen skader fra metallsplinter, men nå er han tilbake og kjemper for vår frihet, avslutter Sadlii. 

Jeg tar farvel med den unge dronepiloten og forflytter meg til treningsavdelingen i det ti etasjer høye bygget. Lenge før jeg lukker opp døren hører jeg den velkjente lyden av vekter som løftes. Men også stemmer – og latter. 

Inne i det lyse rommet er det høy aktivitet. Ti-femten pasienter med ulike varianter av amputasjoner er i full gang med øvelser. De fleste med protese, dette handler om å lære å bevege seg etter skaden. I det tilstøtende vektrommet trenes det uten protese, der står styrketrening på programmet. 

Flere fysioterapeuter er til stede for å veilede, en av disse er Volodymyr Allerdings.

– Jeg er trygg på at Superhumans Center er det beste stedet i landet for disse pasientene, sier han. 

Lære av fortiden 

Fysioterapeuten beskriver situasjonen i Ukraina som ekstrem – på den måten at tusenvis av ukrainere på veldig kort tid har mistet en eller flere kroppsdeler. Det er derfor SC er så opptatt av å gi de som kommer dit den aller beste hjelpen, slik at de kan returnere til samfunnet med både fysisk og psykisk styrke. 

– Vi kan ikke gjenta det som skjedde etter verdenskrigene, der tusenvis av soldater mer eller mindre ble overlatt til seg selv, understreker Allerdings. 

Som fysioterapeut kjenner 29-åringen på et stort ansvar med travle og utfordrende arbeidsdager. Allerdings sier at alle på huset er som en stor familie, og at dette er en viktig årsak til at de lykkes så godt. 

– Lagarbeidet på tvers av profesjonene og relasjonsbygging er viktige grunner til vår suksess. 

– De har egentlig all grunn til å bli deprimerte og gi opp, men sånn er det ikke her. Fysioterapeut Nestor Babskyi.

Relasjonsbygging står sentralt 

En del av pasientene som kommer hit er dobbelt- og trippelamputerte, og det kan ta opptil seks måneder å rehabilitere dem. 

Før Allerdigs for syv år siden utdannet seg innen fysioterapi jobbet han som idrettsmassør. Han forteller at pasientene bruker ulike idretter som en del av rehabiliteringen, de ivrigste deltar også i konkurranser som Invictus Games, https://invictusgamesfoundation.org/, et internasjonalt idrettsstevne for rehabiliterte soldater. 

Superhumans Center tilbyr sine ansatte etterutdanning og spesialisering. Det kan for eksempel være analyse av hvordan pasientene går eller problemer knyttet til fantomsmerter. Kompetansen på huset er høy. 

Hårete mål 

– Målet er at våre Superhumans skal vokse til noe enda større enn de var før de ble skadd. Derfor bruker vi også en del tid på å motivere dem til å delta i de mange aktivitetene SC tilbyr utover selve rehabiliteringen, avslutter han. 

En annen arena som brukes flittig i rehabiliteringsarbeidet er svømmebassenget. Her treffer vi fysioterapeuten Nestor Babskyi. Han kom i kontakt med SC da han studerte fysioterapi på universitetet i Lviv. 

– Jeg hadde praksisen min her, og likte det veldig godt. Etter endt utdannelse fikk jeg jobb her, sier 25-åringen. 

Babskyi sier det er både utfordrende og meningsfylt å hjelpe dem å ta livet sitt tilbake.

– Pasientenes fysiske form før de ble skadd er med på å bestemme hva slags oppfølging de får av oss fysioterapeuter. Noen trenger mye styrketrening, andre er stive i muskulaturen. Mange har smerter som henger sammen med skadene de har, fortsetter den ferske fysioterapeuten. 

Babskyi er en god vannpolo-spiller, derfor tilbringer han mye av arbeidstiden sin i bassenget. Han bekrefter at bassenget er populært blant pasientene, og han tror han vet årsaken. 

– Gravitasjon er utfordrende for de som har mistet en eller flere lemmer. I bassenget lar oppdriften dem kjenne litt på hvordan livet var før de ble skadd, sier han.

Noen av pasientene er dobbelt- og trippelamputerte. Rehabiliteringsperioden kan strekke seg over seks måneder.

Rett fra skolebenken

Fysioterapeuten, som er født og oppvokst i Lviv, er imponert over kampviljen blant pasientene som er på huset.

– De har egentlig all grunn til å bli deprimerte og gi opp, men sånn er det ikke her. De ser andre pasienter med lignende skader som får til ting og lar seg motivere av det, sier Babskyi. 

En annen som også er fra Lviv, er Nazar Yurystovskyy. Før fullskalakrigen jobbet han som prosjektleder for et IT-firma som jobbet med utenlandske klienter. Men nå crawler han frem og tilbake i bassenget, han behersker svømmeteknikken bedre enn undertegnende noen gang har gjort. Dette til tross for at han mangler høyre hånd og høyre ben fra midt på låret. 

Redd for krigen 

– I midten av oktober 2024 fikk jeg beskjed fra myndighetene om å møte på mobiliseringskontoret, forteller han etter at svømmeøkten er over. 

Han innrømmer at han var redd for å ende opp som soldat, noe han tok opp med den lokale militærlederen. Han slapp da å møte, men nå var det hans tur. 

– Fordi jeg har IT-kompetanse endte jeg opp i en droneavdeling, noe jeg glad for, sier 29-åringen. 

21. desember ankom den ferske soldaten divisjonen han skulle tjenestegjøre i. Der feiret han jul og spiste julemat soldatmødrene hadde sendt. Etter hvert ble hans tropp sendt til Sumy-regionen, rett vest for Kyiv. Droneopplæringen ble intensivert, og han fikk sitt første skarpe møte med fienden i slutten av januar. 

– Det var interessant å kjenne på en følelse av forventing fremfor frykt. Jeg var helt rolig. 

Han skulle ikke vært på vakt den dagen han ble skadd, men soldaten som var på vakt hadde kuttet seg i fingrene og måtte bli erstattet. Yurostovskyy hoppet inn bak i bilen for å bli kjørt ut til posisjonen. Der satt han omgitt av dronebatterier og tenkte at dersom de blir truffet vil dette eksplodere.

– Jeg så for meg at dersom jeg skulle bli skadd, så hadde jeg fortsatt et liv å leve. Jeg tenkte positivt, det var det som falt seg naturlig. 

Fem minutter senere måtte bilen stoppe fordi et møtende kjøretøy hadde satt seg fast i gjørma. Så ble alt hvitt, og det peip i ørene. Da han kom til seg selv brant det i bilen, han forsto at han måtte ut. 

– Da jeg grep etter dørhåndtaket forsto jeg at høyrehånden min var borte. 

Dronepiloten kjempet seg mot bakluka som var delvis åpen, men høyrebeinet lystret ikke. Han forsto at beinet også var ødelagt, men kom seg til slutt ut av bilen. 

– Jeg skrek «300» (kodeord for skadd soldat) til de andre soldatene i bilen, som heldigvis var uskadd.

Så kicket prosjektlederen i han inn for fullt. 

– Jeg forklarte hvordan de skulle sette på turniké og deretter flytte meg bort fra bilen som kunne eksplodere. Jeg ble en robot, ler han. 

Etter at de fikk kontroll på situasjonen, tok en av soldatene tak i den friske hånden til Yurostovskyy. Den hardt skadde soldaten fikk først det han kaller latterlige Hollywood-bilder i hodet, men; 

– Jeg hadde aldri trodd at det å holde noen i hånda skulle føles så sterkt.

Da han dagen etter våknet på sykehuset i Sumy, var høyre ben amputert midt på låret. Dette var noe han etter eget utsagn aksepterte umiddelbart – som om at han visste det før han faktisk så det. 

– Jeg forsto det kanskje allerede da jeg kjempet meg ut av den brennende bilen, sier han. 

Etter hvert ble Yurostovskyy flyttet til et sykehus i Kyiv, der han for første gang fikk høre om Superhumans Center. Søknad om plass ble sendt, og bekreftelsen kom relativt raskt. 

– Da jeg kom inn døra 10. mai i år forsto jeg at Superhumans Center er et helt spesielt sted. Stemningen her forbinder man ikke med et sykehus, sier han. 

Yurostovskyy skal i tillegg til vanlig rehabilitering muligens gjennom en mindre nerveoperasjon i armstumpen. Men det er mulig han slipper unna. 

– Det kan hende at medisiner kan ordne opp i dette, da ligger jeg svært godt an til å få en bionisk hånd, sier han med forventning i stemmen. 

Han har så vidt begynt å bruke benprotesen, men bare i forbindelse med basistrening. Før og etter trening bruker han den ikke. 

– Her har fysioterapeutene en viktig rolle. De vurderer hvordan jeg mestrer protesebruken og justerer trening og øvelser deretter, forklarer han. 

Han fullroser den viktige jobben fysioterapeutene gjør på senteret, og at det er den største forskjellen fra de andre sykehusene han var innom før han kom hit. Både knyttet til skadene og mer generelt. 

– De pusher oss hele tiden. Jeg begynner til og med å få synlige bicepser, smiler han.