Fjellstøtt nedslag

– Å skulle tre inn i pensjonistenes rekker, det føles veldig rart. Men det er en tid for alt. Selv om jeg fortsatt brenner for fagfeltet bekkenleddsmerter og synes det er veldig givende å forelese og holde kurs, er det riktig å slippe nye krefter til, sier Britt Stuge. 

Siste kursdag 

Vi har satt oss i den folketomme kantinen på bakkeplan i Østensjøveien 34 i Oslo. Klokka nærmer seg halv ti. Ennå er det halvannen time til ansatte fra kontorbyggets mange virksom-heter kommer sigende ned trappen for å spise lunsj.

I etasjen rett over oss har AlfaCare Academy sine lokaler. Der holdes for øyeblikket kurset «Bekkenleddsmerter II» i regi av NFFs faggruppe for kvinnehelse. Det er 29. oktober 2025, og i morgen skal Stuge ønske deltakerne velkommen til en ny kursdag for aller siste gang. 

– Jeg kommer ikke til å si nei til enkeltforelesninger i fremtiden. Men når jeg nå slutter i forskerstillingen min ved Oslo Universitetssykehus, blir det vanskelig å holde seg tilstrekkelig faglig oppdatert med tanke på å drive kursvirksomhet, sier hun. 

Ikke uunnværlig 

Stuge forteller at de har prøvd å ta unna ventelistene ved å holde fire ukeskurs årlig de siste par årene.

– Men de to som skal ta over etter meg (Tove Villumstad og Stine Haukø Sjursen red.anm.) får veldig gode tilbakemeldinger, så jeg er absolutt ikke uunnværlig. Akkurat det er jeg veldig glad for! 

Innimellom kan hun likevel bli litt småbekymra med tanke på den nært forestående pensjonisttilværelsen.

– Jeg har bestandig jobba 120 prosent, og blir fort rastløs. På den annen side elsker jeg å være ute i skog og mark, padle på sjøen og gå i fjellet. Så forhåpentligvis blir det mer tid i naturen i årene som kommer. 

Fra vannski til fysioterapi 

Selv om moren hennes mente at fysioterapeut var et perfekt yrke i kombinasjon med barn og familieliv, var det ingen selvfølge at det var det hun skulle bli. I oppveksten drev Stuge med vannski på konkurransenivå, og pådro seg en hofteskade under trening. 

– Jeg fikk behandling hos fysioterapeut, uten at det hjalp det grann. Så den karriereveien slo jeg raskt fra meg. 

Men etter tre år som praktikant på Frambu helsesenter og på Beitostølen Helsesportsenter, ser hun profesjonen i et nytt lys. Stuge søker seg inn på Fysioterapihøyskolen i Oslo og fortsetter videre ut i privatpraksis. Der blir hun en dag spurt om å holde svangerskapskurs. 

Inn som kurslærer

– Det ble starten på min lange karriere som kursholder. Flere av deltakeren hadde bekkenløsning, en tilstand jeg ikke kunne så mye om. Så jeg kontaktet fysioterapeut Nanna Biørnstad og spurte om jeg kunne få hospitere hos henne.

Det tok ikke lang tid før Biørnstad inviterte Stuge inn som kurslærer. Etter hvert ble også manuellterapeut Jan Erik Endresen med på laget. Sammen holdt de kurset «Bekkenrelaterte smerter» i mange år. På klinikken hos Stuge i Oslo, begynte det å dukke opp pasienter fra hele landet.

Kvinnene kom fordi de hadde hørt om «spesialisten på bekkenløsning». 

– Det var ukomfortabelt, spesialist var jeg jo ikke. Så for å lære meg å lese forskningsartikler, begynte jeg på hovedfag i helsefag ved Universitetet i Oslo, forteller Stuge. 

Foreslo doktorgrad

Hun så aldri for seg en karriere innen forskning, praktisk anlagt som hun er. Men underveis i arbeidet med hovedfagsoppgaven, dukket det opp spørsmål som viste seg vanskelige å besvare ved kun å dykke ned i eksisterende litteratur.

– Da foreslo veilederen min at jeg tok en doktorgrad for å finne frem til  svarene selv. I avhandlingen «Physical therapy for preg-nancy related pelvic girdle pain. Underlying principles and effect of treatment» designet Stuge en randomisert kontrollert studie der kvinner med langvarige bekkenleddsmerter deltok i et intensivt behandlingsopplegg over 16 uker.

Intervensjonsgruppa trente tre ganger i uka og fikk tett oppfølging underveis. Øvelsene produserte ikke smerter, og kunne gjennomføres hjemme. 

Lytt til pasienten

– Jeg hadde såpass lang klinisk erfaring at jeg visste hvor skoen trykket for disse kvinnene. De fikk grundig veiledning i hvordan øvelsene skulle utføres, og hvorfor de skulle gjøre dem. Det å klinisk resonere seg frem til hvem som skal trene og hvordan de skal trene, er avgjørende, sier Stuge.

– Hvor viktig er det å se pasienten inn i en sammenheng? 

– Det er rett og slett helt nødvendig. Da jeg begynte å holde kurs jevnlig, tok jeg en videreutdannelse innen pedagogikk. Den har jeg hatt størst utbytte av i kommunikasjon med pasientene. Vi har så mye å hente på å finne ut hvem pasienten er, og hva hen trenger. Da må vi ha evnen til å lytte, til å tie stille selv, og til å forfølge svar. Dette syndes det så mye mot, sier Stuge.

Fra bekkenløsning til bekkenleddsmerter 

Stuges 16 uker lange behandlingsopplegg for kvinner med bekkenleddsmerter, var det første som viste god, langvarig effekt på både smerte og funksjon. Studien viste også at deltakerne hadde høy etterlevelse.

– De erfarte raskt at dette fungerte. To år etterpå var i hovedsak alle deltakerne fremdeles kvitt plagene sine, sier hun.

Før het det bekkenløsning, etter Britt Stuge heter det bekkenleddsmerter.

– Bekkenløsning er et dårlig begrep.  Kvinnene begynner å trene for å stabilisere noe de tror er løst, mens mange av dem egentlig burde jobbe med å slippe opp. Bekkenleddsmerter passer også bedre med det internasjonale begrepet Pelvic Girdle Pain (PGP). Dessuten har denne pasientgruppa smerter lokalisert til leddene, noe som skiller tilstanden fra for eksempel underlivssmerter, sier Stuge. 

Takket nei til postdoktor-stilling 

Da Stuge var ferdig med doktorgraden, ville hun tilbake til klinisk praksis. Hun fikk riktignok tilbud om en postdoktor-stilling, men takket nei. 

– Da ble jeg innkalt til samtale. Det å avslå en postdoktor-stilling, det gjør man visst bare ikke, sier hun muntert. 

I stedet søkte Stuge ExtraStiftelsen Helse og Rehabilitering (Stiftelsen Dam) og fikk penger til et toårig rehabiliteringsprosjekt for å implementere resultatene og erfaringene fra studien på kvinner med  langvarige bekkenleddsmerter. Prosjektet ble gjennomført ved siden av jobben på instituttet.

Nitten fantastiske år 

Så en dag ringte May Arna Risberg.

– Hun lurte på om jeg ville søke hennes stilling som forskningsleder i fysioterapi ved Oslo universitetssykehus. Jeg sa nei, men hun ga seg ikke, forteller Stuge. 

Det endte med at Stuge søkte stillingen i femti prosent, fikk den i hel, og aldri har angret siden. 

– Jeg har hatt nitten fantastiske år ved OUS med mulighet til å forske og veilede, samtidig som jeg har hatt en tjue prosent stilling i privatpraksis der jeg har kunnet jobbe direkte med pasienter. I tillegg kommer kurs og undervisning, og muligheten til å jobbe internasjonalt, sier hun. 

Henvendelser fra 40 land 

At bekken er noe annet enn korsrygg, det er det mange holdepunkter for. Så hva gjør man for å differensiere bekkenleddsmerter fra korsryggsmerter, når spørreskjemaene som foreligger er utviklet med tanke på korsrygg alene?

Sammen med Margaret Grotle og Hanne Krogstad Jenssen, utviklet Stuge i 2011 et diagnosespesifikt spørreskjema for bekkenledd, Pelvic Girdle Questionnaire (PGQ).

Skjemaet kan benyttes både klinisk og i forskning, og er i dag oversatt til mer enn 30 språk. 

– Det er helt umulig, slik noen hevder, at bekkenleddsmerter er et nordisk fenomen. I løpet av de to første årene, fikk jeg henvendelser fra fagmiljøer i mer enn 40 land som ønsket å bruke eller oversette skjemaet. Ikke minst bidrar dette til at man nå kan gjøre studier og sammenlikne på tvers av landegrenser, sier hun. 

En avstikker til Katmandu 

Skjemaet PGQ ble også starten på Stuges mangeårige engasjement i Nepal. I 2013, på vei fra et forelesingsoppdrag i Australia til en rygg- og bekkenkongress i Dubai, tok hun en avstikker og mellomlandet i Katmandu. Siden den gang har hun besøkt Nepal til sammen femten ganger.  I Katmandu besøkte hun Duhlikhel University Hospital.  Der møtte hun sjefsfysioterapeut Ranjeeta S. Acharya, som også var leder for Nepals eneste fysioterapeututdanning. Utdanningen var ny, og kom opp på bachelor-nivå først i 2015.

– Jeg fortalte hva jeg holdt på med i Norge, og det tok ikke lang tid før hun spurte om hun kunne få oversette spørreskjemaet. Da foreslo jeg at hun tok en doktorgrad i forbindelse med dette arbeidet, forteller Stuge. 

Jevnet med jorden 

Da Stuge året etter dro tilbake for å delta på den nepalesiske fysioterapikongressen, satte hun og Ranjeeta seg ned og lagde en doktorgradsprotokoll. Tilbake i Norge blir prosjektet og søknaden om kvotestipend innvilget.

Torsdag 23. april 2015 sender Stuge en melding til Ranjeeta med de gode nyhetene. Tidlig på morgenen lørdag, rammer jordskjelvet Nepal. 

– Helsestasjonen der vi skulle samle inn data og som vi hadde lagt opp hele studiet rundt, ble jevnet med jorden. Det var ingenting annet å gjøre enn å begynne på nytt, sier hun. 

I 2020 disputerte Ranjeeta ved Universitetet i Oslo. Stuge selv beskriver disse årene som svært krevende, men givende. 

– Gir meg ikke så lett 

Ranjeeta ble senere professor. Og med en «lokal professor» i Nepal, kunne NTNU, i samarbeid med blant andre Stuge, søke Norhed-midler. Søknaden utløste16 millioner kroner som gikk til å etablere en masterutdanning i fysioterapi i Nepal, i tillegg til tre nye stipendiatstillinger.

Og som om ikke det var nok; etter å ha hørt på en to timers presentasjon av Ranjeetas doktoravhandling, opprettet direktøren for Paropakar Maternity and Womens Hospital i Katmandu en fysioterapiavdeling ved sykehuset.

–  Det er store resultater på bakgrunn av én enkelt doktorgrad. Jeg har vært veldig heldig, sier Stuge. 

–  Og dyktig? 

Hun drar litt på det. 

–  Jeg har jo ideene da, også gir jeg meg ikke så lett! 

Skriver om inkontinens  

Det er generelt lite oppmerksomhet rundt kvinnehelse i Nepal. Kvinnene har tungt fysisk arbeid. Å bære stein og 70 kilos potetsekker på ryggen hører med til den daglige dont, også ved graviditet og rett etter at de har født.

Ubehandlet underlivsprolaps og inkontinens er et kjempeproblem, og et stort stigma for den enkelte. Men når mange kvinner verken kan jobbe eller ha sex med mannen sin, blir det også et samfunnsproblem. 

Stuge fant raskt ut at for å løfte kvinnehelse, er det strategisk lurt å sette søkelys på noe som står høyt også på styresmaktenes agenda. 

– Mens Ranjeeta ved siden av to studier om bekkenleddsmerter i tillegg gjorde en studie om underlivsprolaps, skriver en av de tre stipendiatene i Norhed-prosjektet om inkontinens i sitt doktorgradsarbeid, forteller Stuge. 

You return for the people

Stuge beskriver seg selv som et fjellmenneske. Nepal, med sine imponerende fjellmassiver, har i så måte nok å by på. To ganger har hun vært i fjellene ved Annapurna og Mount Everest Base Camp. Men det er ikke først og fremst naturen hun gang på gang vender tilbake til. 

– Lonely Planet sier: «You go there for the mountains but you return for the people». For meg stemmer dette hundre prosent. Jeg har et par familier som jeg besøker og hvor jeg også bidrar litt til husholdningen. Folk er så vennlige, det gjør noe med deg. Når jeg er i Nepal, har jeg følelsen av at jeg går rundt og smiler hele dagen, sier Stuge 

En drøm av et arbeidsliv

Hvor mange land i verden hun har forelest i kan hun ikke si sånn på stående fot, annet enn at det er blitt ganske mange. 

– Hvis jeg ligger i sengen og er nervøs kvelden før et foredrag, så teller jeg land jeg har forelest i, og hvilke land jeg har blitt invitert tilbake til. Da tenker jeg at alt i alt må det ha gått ganske bra. 

– Hva skal stå igjen etter Britt Stuge som fagperson? 

– Doktorgraden og behandlingsopplegget for kvinner med bekkenleddsmerter har vært min inngangsbillett til å kunne drive formidling her hjemme og i utlandet. Spørreskjemaet har fått stor oppmerksomhet og utbredelse, men det jeg i samarbeid med andre har fått til i Nepal, rager likevel høyere. Jeg har hatt et arbeidsliv som de fleste bare kan drømme om. og anser meg selv som utrolig heldig. Det har vært mange gode hjelpere underveis, sier hun. 

Betydd mye for mange

– Du har jobbet mye. Har det gått på bekostning av noe annet? 

– Det har vært mindre tid til å være sosial og bedrive egenpleie, det er på de områdene jeg har ofret mest. Men jeg liker å jobbe, og det beste er at jeg har fått lov til å bety noe for andre mennesker. Jeg vet at jeg har hjulpet mange pasienter, og at kollegaer og stipendiater har satt pris på meg som formidler og veileder, både nasjonalt og internasjonalt. Det betyr mye for meg, sier Stuge.