Fysioterapi i rusbehandling

– Det som overrasket meg mest da jeg begynte å jobbe på ARA-klinikken var hvor stor andel av pasientene som har psykiske traumer, sier Oddbjørg Erla Jonsdottir. 

Etter mange år i en helt vanlig fysioterapistilling begynte hun for tre år siden å jobbe på ARA Nordbyhagen (Ahus). 

ARA står for Avdeling for rus- og avhengighetsbehandling, og finnes i flere helseregioner i landet. 

Motivasjonen hennes for å søke seg dit var allsidigheten i behandlingen på klinikken. 

– Også ønsket jeg å prøve meg på noe nytt, forklarer Jonsdottir som ble utdannet fysioterapeut på Island i 1999.

 Mange med traumer 

På ARA Nordbyhagen har de to avdelinger. Tun A er akuttavrusning, der pasientene får akutt medisinsk behandling for å få kontroll med abstinenser. Oppholdet pleier å vare fra tre til fem dager. Akuttavdelingen har ti plasser. 

– De som kommer dit har ofte mistet kontrollen over sitt rusbruk, enten det er alkohol eller andre rusmidler, sier hun 

På Tun B, som har fem plasser til disposisjon, finner man dem som er lagt inn for en lengre periode. Mange at disse pasientene kommer hit etter at kommunen har utstedt et tvangsvedtak. 

– Da er det ofte så kritisk at det er fare for liv og helse. Oppholdet varierer fra tre uker til tre måneder. 

Jonsdottir jobber på begge avdelingene, gjerne i løpet av samme dag. 

Når man ser for seg en rusmisbruker er det lett å se for seg en sliten person som henger på et gatehjørne. Det er slett ikke hele sannheten. 

– Vi får også inn folk som er i full jobb og har familie. Mennesker som lever et tilsynelatende normalt liv, men som har mistet kontrollen over sitt bruk av rusmidler, sier Jonsdottir.

På ARA-klinikkene jobbes det i tverrfaglige team. Hvilken rolle har en fysioterapeut på et slikt sted? 

– Det er et godt spørsmål som ikke er enkelt å svare kort på, men jeg kan si at min rolle her er veldig variert. 

Åpner opp etter hvert

Hun forteller at på Tun A kan det ofte være snakk om behandling av en akutt skade – et kne eller en skulder som har fått seg en trøkk. Personer som har hatt et ukritisk forhold til rus over tid har ofte pådratt seg en del skader underveis. 

Dette kan være skader som pasientene ikke prioriterer å søke hjelp for i en hverdag der det å skaffe rusmidler tar de meste av tiden. 

På Tun B kommer helsepersonellet tettere på pasientene, man blir etter hvert bedre kjent. Etter hvert som tilliten kommer på plass, åpner mange av pasientene opp om sitt liv. 

Undersøkelser viser at så mange som fire av fem rusmisbrukere har hatt traumatiske opplevelser i livet. Opplevelser som er direkte årsak til rusmisbruket.

Jonsdottir bekrefter dette:

– Jeg har som grunnholdning at alle pasientene jeg møter på ARA-klinikken er traumatisert.

Etter hvert som relasjonene skapes, er det lettere å komme i gang med ulike former for trening som er så viktig for å bedre pasientenes helse. I det nye psykiatribygget på Ahus, som ble åpnet 26. februar i år, har pasientene gode treningsmuligheter. 

– Det er så viktig at pasientene stoler på deg, men det kan ta tid. Noen av pasientene er ikke vant til å ha gode og stabile relasjoner. 

Gode kurs hos Norsk Fysioterapeutforbund 

På ARA-klinikken leste Jonsdottir journaler som viste at pasienten hadde opplevd ulike overgrep, vold eller alvorlig omsorgssvikt tidligere i livet. 

– Jeg visste ikke alltid hvordan jeg best kunne hjelpe disse pasientene, forklarer Jonsdottir. 

For å øke egen kompetanse ble løsningen å gjennomføre traumekursene Norsk Fysioterapeutforbund tilbyr. 

– Det jeg lærte der har jeg hatt stor nytte av i jobben min på ARA-klinikken, understreker hun. 

Derfor er Jonsdottir så opptatt av å få pasientene på ARA-klinikken i gang med trening og aktivitet. Men hun er også opptatt av den psykomotoriske siden av behandlingen.

– Pusteøvelser og ulike reguleringsøvelser som får kroppen litt mer i balanse er med på å dempe den uroen som de fleste av pasientene har, forklarer Jonsdottir. 

Åpner Pandoras eske 

I slike behandlingssituasjoner jobber hun noen ganger i par med en psykolog. Ikke så rent sjelden åpner pasientene etter hvert opp om traumene de sliter med. Da må det faglige teamet være klare til å ta imot. 

– Vi vet at fysioterapibehandling kan ha den effekten på pasientene, at den kan åpne for ting som har vært undertrykt lenge, sier hun. 

Hun merker godt at de pasientene som klarer å nyttiggjøre seg av tilbudet her har god utvikling. Det hender også at noen av pasientene blir så hektet på trening at de ansatte må begrense dem. 

– Da har treningen overtatt den rollen rusen hadde før de kom inn, forklarer Jonsdottir.

En annen arena der fysioterapeuter kan ha en viktig rolle, er i et av landets 58 operative fengsler. Et av dem ligger på Bastøy i Horten Kommune. 

– Ingen av de andre fysioterapeutene i kommunen hadde lyst, og jeg ville ikke utkommandere noen. Da tok jeg jobben selv, sier Morten de Lange.

At han begynte å jobbe på Bastøy fengsel var tilfeldig. På begynnelsen av 2000-tallet var de Lange leder for fysio/ergo-tjenesten i Horten kommune, da personen som hadde rollen på Bastøy ble syk og måtte redusere jobbingen.

I disse dager kan de Lange, som tok sin fysioterapiutdannelse i Belfast, se tilbake på 25 år som fysioterapeut i det verdenskjente fengselet. De første 15 årene var han i fengselet én dag i uka, så ble det økt til to dager. 

I løpet av disse årene har de Lange sett at psykisk uhelse er mer utbredt i fengselet enn før. Som i samfunnet ellers.

Havnet her tilfeldig 

– Innsatte får lengre dommer enn før, en del blir preget. Noen sliter med å slå seg til ro med dommen, sier han. 

På Bastøy er det arbeids- eller skoleplikt, men på fritiden er det opp til den enkelte. Trøstespising og lite aktivitet er en kjent utfordring.

– Små ting blir fort veldig store for de innsatte. Å være under andres kontroll hele tiden sliter på psyken for noen av dem. 

Den erfarne fysioterapeuten sier at mange innsatte strever med å planlegge et liv på utsiden etter soning. Det er begrenset med tid til å snakke med offentlige instanser. Dialog knyttet til bolig, jobb/skole og NAV tar tid, det er krevende. 

– Plager som er knyttet til psykiske utfordringer gir spenninger i kroppen. Dette hjelper jeg de innsatte med å håndtere, sier han. 

Unge og gamle på benken 

Alderen på innsatte kan variere fra slutten av tenårene til de eldste som er over åtti år. Det betyr at de fysiske utfordringene varierer mye fra innsatt til innsatt. 

– Flere eldre innsatte gjør at vi har både rullatorer og do-stoler de innsatte kan bruke. 

De Lange har stort sett full avtalebok de dagene han er på Bastøy. Han prøver å prioritere etter beste evne og hvor han kan være mest til nytte. Dersom det ikke er akutt, klarer han å holde ventetidene nede på én til to uker. 

– Sånn sett går det vel fortere her inne enn hos en del institutter på utsiden, sier han.

Alle prater med fysioterapeuten 

En del av de han behandler over tid, åpner seg opp om hva som bekymrer dem. De forteller lite om hvorfor de er i fengsel, men deler ofte andre tanker. Noen har dårlig samvittighet for det de har gjort, mens andre tenker på familien på utsiden. Noen gruer seg til å returnere til samfunnet etter endt soning. Mange av disse tankene deler de med de Lange når de ligger på benken. 

– En del innsatte begynner å snakke i det jeg tar i dem. Ingen er helt stille. Jeg tar det som en tillitserklæring og at de forstår at jeg vil dem vel, sier de Lange. 

Fengselet har flere tilbud de innsatte kan benytte seg av for å håndtere fengselslivet. Rusmestringshjelp og et prosjekt som heter «Pappa i fengsel» er eksempler på dette. Men dette er ikke de Lange direkte involvert i.

De Lange mener øya fengselet ligger på gir de innsatte ulike muligheter. Mens man i tradisjonelle fengsler beveger seg på betonggulv bak høye murer, kan Bastøy tilby kupert terreng i vakre omgivelser. Rundt øya går det ei løype på fem kilometer som mange innsatte benytter seg av, i tillegg til mange små stier. 

– Jeg oppfordrer alle dem jeg snakker med til å benytte seg av naturen øya har å by på.

Muligheter for dem som vil 

Noen innsatte benytter tiden på Bastøy til å ta tak i egen helse. De Lange forteller om overvektige innsatte som i løpet av soningen tar av 20-30 kilo og forlater øya i en helt annen forfatning enn da de kom inn. 

– Det er veldig moro å få være med innsatte som tar tak på den måten, sier de Lange. 

Han forteller at været også spiller inn på den mentale tilstanden til noen innsatte. En deilig vårdag som i dag er noe helt annet enn da det regner vannrett i november. Og det er ikke alle som synes at fengselet uten murer er bare positivt. 

– Vi har hatt innsatte som synes det er tungt å se alle lysene på land, lys som representerer en frihet de ikke har. Bak høye murer ser man ikke slikt, avslutter de Lange. 

En som har mye kunnskap om hva fysioterapi kan ha å si for mennesker med rusutfordringer er Jorunn Sudbø. Fra 2008 jobbet hun elleve år i noe som het Stiftelsen Bergensklinikkene (siden 2020 en del av Helse Bergen) med denne problemstillingen. Hun har jobbet med både ungdom og voksne, og mener at Bergensklinikkene var landsledende på trening som medisin for rusmiddelavhengige. 

Nå jobber Sudbø 100% som avtalefysioterapeut i Alver kommune utenfor Bergen. Inntil oktober i fjor jobbet hun deltid på Stiftelsen Crux Kalfaret behandlingssenter, som er en del av TSB (tverrfaglig spesialisert rusbehandling).

– Vi tilbød deltakerne trening tre ganger om dagen i stedet for medisiner like mange ganger, forteller hun. 

Trening i stedet for piller 

Som mange andre hadde Sudbø et bilde i hodet av hvordan en rusmisbruker lever og ser ut. Det endret seg fort. 

– De fleste lever vanlige liv, med jobb og familie, men så er det noe som stokker seg til for dem, sier hun. 

Hun forteller at mange har brukt rusmidler over tid, og ofte balansert helt på grensen av hva de klarer å kontrollere. Dette gjelder for både alkohol og ulovlige rusmidler. 

I løpet av de årene Sudbø jobbet der, endret oppgavene seg. Fra å i begynnelsen ha søkelys på treningsterapi til å jobbe mer og mer med de sporene pasientene hadde i kroppen. 

– De fleste av dem som ruser seg gjør det for å dempe eller fjerne noe. Dette setter etter hvert tydelige spor. 

Traumer kommer til overflaten 

Når man tar bort rusmidlene så skjer det noe i kroppen til pasientene – de fleste blir veldig sensitive. Dette må man ifølge Sudbø være klar over som behandler. Og pasientene må opplyses om at denne reaksjonen er normal. 

– I tillegg har rusmisbruket blitt brukt til å dempe traumer og krenkelser, slik at disse utfordringene ikke har blitt bearbeidet, sier hun. 

Disse traumene blir mer fremtredende når pasientene slutter å ruse seg, mareritt og generelt dårlige psykisk helse blir ofte resultatene. Det er dette Sudbø har jobbet mest med etter at hun tok etterutdanning og ble psykomotorisk fysioterapeut. Behandlingen av denne typen pasienter er annerledes enn tradisjonelle pasienter. 

– Den største forskjellen er at jeg tar mindre på pasientene og snakker mer med dem, forklarer hun. 

I likhet med Jonsdottir på ARA-klinikken velger Sudbø å tenke at alle hennes pasienter med rusutfordringer på en eller annen måte er traumatisert. 

Hver gang Sudbø som psykomotorisk fysioterapeut tar imot en ny pasient informerer hun om hvordan de skal gå frem. At de skal bruke kroppen som innfallsport i stedet for hodet. Så får hun pasienten til å gjøre noen bevegelser for å kjenne etter.

Lukke kroppen etter behandling 

– Noen kjenner ingenting, mens andre blir overveldet og kan få flashback fra hendelser langt tilbake i tid. 

I psykomotorisk fysioterapi har man verktøy der man bruker kroppen til å lukke igjen før timen er over. Det er alltid målet. 

– Det at man åpner opp for det vonde og deretter lukker, er det de fleste pasientene setter mest pris på. At de ikke mister kontrollen.

Dette handler ikke om hypnose, men øvelser der man bruker muskulatur og pust. Man kan både øke og reduserer muskelspenninger på denne måten. Og noen pasienter kan bli ganske dissosiert eller forsvinne litt under behandling. 

– Da kaster jeg ofte en ball i fanget deres. Noen tar den imot med en gang, mens andre bruker litt tid før de bøyer seg ned og plukker den opp. 

De fleste som er i denne typen behandling knyttet til rus, er ofte innlagt på institusjon. Det betyr at de har et tverrfaglig team rundt seg der man kan sette inn trykket der det behøves. Sudbø tror at det finnes mange der ute som har et rusbruk som grenser til det usunne, men aldri snakker om det. 

Spør om rusbruk! 

– Derfor sier jeg til alle mine kollegaer at de skal spørre pasientene om deres forhold til rusmidler. Vi spør jo om medikamentbruk, sier hun retorisk. 

Sudbø kommer med et tenkt eksempel; 

– Har jeg en pasient som røyker cannabis hver kveld så vet jeg at dette demper sanseinntrykkene. Da får ikke pasienten samme nytte av behandlingen, noe som gjør at jeg vurderer å avslutte behandlingen. Men om jeg tar opp dette med pasienten kan det være nok til at han eller hun gjør et forsøk på å ikke røyke. I hvert fall ikke kvelden før en behandling. 

Sudbø forteller at ved aktiv rusbruk er kroppsopplevelsen ganske enkel. Er man ruset, er opplevelsen grei. Er man abstinent, er den ikke grei. Det betyr at den enkleste veien til å føle seg grei er rus. 

– Da spør jeg pasienten om vi skal lete etter noen i kroppen som er ålreit uten rus. 

Hun minner om at man også fjerner en del gode følelser dersom man ruser seg. Sudbø hadde en pasient for noen år siden som kjente på en ubehagelig følelse i magen, men hun visste ikke hva det handlet om. Etter noen dager fant hun ut at det var sommerfugler i magen – hun gledet seg til det vi skulle gjøre. 

«Tenk om jeg hadde ruset bort den følelsen», sa hun til Sudbø i etterkant. 

Bli bevisst egen kropp 

Pasienter som i barndommen ikke har fått hjelp fra foresatte til å regulere følelser på en god måte, kan ta dette med seg inn i voksenlivet. De vet ikke hvordan de skal ta dette ut på en akseptabel måte. 

Hvorfor er Sudbø så opptatt av at pasientenes kroppsbevissthet er så viktig? Hun lener seg på teorien. 

– Det ser ut til at det å ha et bevisst forhold til det som foregår i kroppen, både det ytre og indre, er til stor hjelp for denne pasientgruppen. 

Det ytre kan være å kjenne temperaturendringer eller å være sulten. Med det indre tenker Sudbø mest på å kjenne igjen egne følelser, om man har det godt eller vondt. 

– Jo bedre kroppsbevissthet man har, jo lettere er det å jobbe med tvangsmessige handlinger. Det er knyttet direkte opp mot avhengighet, forklarer hun. 

Tvangsmessig rusbruk 

Sudbø forteller at man på verdensbasis nå forsker på tvangsmessig rusmiddelbruk. Dette fordi man ser sammenhenger mellom ekstrosepsjon (i all hovedsak sanseinntrykk) og introsepsjon (hjerteslag, pust, muskelspenning, sult, tørst, kvalme, smerte og fysiske følelser knyttet til angst eller glede). 

– Pasienter i denne gruppen ruser seg selv om de vet det skader dem. Mekanismene er de samme som for de med spiseproblematikk eller selvskading, derfor tror jeg fysioterapi med hell kan brukes oftere på denne typen pasienter. 

Savner veiledning 

Psykomotoriske fysioterapeuter får ofte høre de verste historiene fra sine pasienter, dette kan være utfordrende å ta inn. Sudbø skulle ønske hun lærte mer om dette da hun tok sin spesialistutdanning, og de burde fått mer veiledning underveis. 

– Psykologer jeg har snakket med er rystet over at vi ikke har vedtatt at psykomotoriske fysioterapeuter får veiledning, sier hun. 

Sudbø er veldig bevisst på dette, og har funnet sin måte å regulere dette på. 

– Det er derfor jeg løper etter jobb, på den måten får jeg ristet det av meg, avslutter hun.