Fagfellevurdert
Fra øvelse til resonans: En kvalitativ studie om menns erfaringer med psykomotorisk bevegelsesgruppe
Vitenskapelig artikkel
Kristian Mellesdal Bye, psykomotorisk fysioterapeut. MSc., Høgskulen på Vestlandet. Ravneberghaugen - senter for mestring og rehabilitering.
Eli Natvik, fysioterapeut og professor ved Institutt for helse- og omsorgsvitenskap, Høgskulen på Vestlandet.
Randi Sviland, psykomotorisk fysioterapeut og førsteamanuensis emerita ved Institutt for helse og funksjon, Høgskulen på Vestlandet.
Denne vitenskapelige artikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 27. mai 2026. Studien materialet bygger på er godkjent av Datatilsynet, gjennom Sikt, med referansenummer 241121. Ingen interessekonflikter oppgitt.
Sammendrag
Bakgrunn: Menn underrapporterer helseproblemer og er mindre i kontakt med helsevesenet enn kvinner. Psykomotoriske bevegelsesgrupper for menn er i dag lite utbredt, men er en mulig arena hvor menn kan tilnærme seg egne helseutfordringer sammen med likesinnede. Studiens hensikt er å utforske hvordan menn erfarer deltakelse i psykomotorisk bevegelsesgruppe, hvilket utbytte de har, og hva dette har å si for forholdet til egen kropp og helse.
Metode: Kvalitative intervju med seks menn som har deltatt i psykomotorisk bevegelsesgruppe. Refleksiv tematisk analyse ble brukt i bearbeiding av data, og Hartmut Rosa sin tenkning om resonans er brukt som teoretisk perspektiv.
Funn: Bedre kontakt med egen kropp har gjort deltakerne mer selvivaretagende og robuste i møte med livets utfordringer. Tilstrekkelig med tid har vært avgjørende for å oppnå bedring, deriblant mindre smerter og anspenthet. Fellesskapet skapte et trygt rom hvor den enkelte kunne komme i kontakt med seg selv, og ga samtidig støtte i form av gjenkjennelse. Alle opplevde det som viktig at gruppen bestod kun av menn.
Konklusjon: Psykomotorisk bevegelsesgruppe for menn kan stimulere til økt kroppskontakt med dertil mulig bedring. Med Rosa kan dette forstås som kroppslig og sosial resonans i vekselvirkning, hvilket fremstår som en grunnleggende og viktige helsefremmende faktorer i et samfunn preget av akselerasjon.
Nøkkelord: Norsk Psykomotorisk Fysioterapi, bevegelsesgruppe, menn
Abstract
From exercise to bodily resonance: A Qualitative Study of Men’s Experiences in a Psychomotor Movement Group
Background: Men often underreport health problems and have less contact with the healthcare system compared to women. Psychomotor movement groups for men are currently not widespread, but could be a potential arena where men can address their unique health challenges alongside peers. The aim of this study is to explore men’s experiences with participating in such a group and the benefits they achieve.
Methodology: Qualitative interviews were conducted with 6 individuals who are or have been part of a psychomotor movement group for men. Reflexive thematic analysis was utilized to process the data, and Hartmut Rosa’s concept of resonance was chosen as a theoretical perspective.
Findings: Improved contact with their own bodies made participants more self-caring and resilient in facing life's challenges. Having sufficient time was essential to achieving improvement, including reductions in pain and tension. The group setting created a safe space where each individual could come into contact with themselves, while also providing support through recognition and shared experience. All participants found it important that the group consisted of men only.
Conclusion: This study shows how psychomotor movement groups for men can stimulate increased bodily awareness, leading to significant health benefits. Using Rosa's framework, this can be understood as bodily and social resonance intertwined, which emerge as foundational and important health-promoting factors in a society characterized by acceleration.
Key-words: Norwegian Psychomotor Physiotherapy, movement groups, male
Bakgrunn
Kjønn har betydning for helse (1,2). I Norge har menn kortere levetid enn kvinner, mens kvinner i større grad rammes av kroniske sykdommer. Likefullt er muskel-skjelett lidelser på tredjeplass når det gjelder sykdomsgrupper som fører til størst helsetap for menn, tett fulgt av psykiske lidelser. Det er dessuten holdepunkter for at menn underrapporterer helseutfordringer og oppsøker helsevesenet sjeldnere enn behovet tilsier (1).
Holdninger og forestillinger i samfunnet sier at menn skal være sterke, ha selvkontroll, utvise handlekraft og tåle smerte (1,3,4). Å være syk og skrøpelig kan utfordre dette idealet, og det å søke hjelp kan bli tolket som et uttrykk for svakhet (1,4). Mannsutvalget fremhevet at helsevesenet trenger å tilpasse tilbudene slik at menn som trenger helsehjelp oppfatter tjenestene som relevante i forhold til egen situasjon (1).
Norsk psykomotorisk fysioterapi (NPMF) er en kroppslig behandling som retter seg mot muskel- og skjelettlidelser og psykosomatiske helseutfordringer, ofte relatert til langvarige og komplekse problemstillinger (5,6). Bevegelsesgruppe er en psykomotorisk gruppetilnærming hvor kontakt med underlaget, beinas vektbærende funksjon, balanse, fri pust og ledige bevegelser står sentralt. Nærvær og oppmerksomhet mot nyanser i bevegelse vektlegges også. Målet er å utforske muligheter for mer hensiktsmessige og mindre belastende bevegelser, der opplevelsen av øvelsene er hovedfokus (7,8,9,10).
Det finnes per i dag kun én studie som omhandler bevegelsesgrupper i NPMF (10). Denne undersøkte om psykomotorisk gruppebehandling (18 timer over 1,5 år) kunne tilføre ytterligere bedring i forlengelse av et fire ukers multimodalt program med vekt på kognitiv adferdsterapi. Forskerne fant mindre utbredelse av smerte og økt arbeidsdeltakelse i intervensjonsgruppen etter 12 måneder, men forskjellene var ikke lenger signifikante etter 18 måneder. Pasienters opplevelse av bevegelsesgruppe har så langt ikke vært tematisert i forskning (11).
Formålet med denne studien er å se nærmere på hvordan menn erfarer det å delta i bevegelsesgruppe og hvilket utbytte de har.
Metode
Studien plasserer seg i en kvalitativ forskningstradisjon og har et hermeneutisk-fenomenologisk perspektiv. Informantene ble rekruttert via et fysikalsk institutt som tilbyr bevegelsesgruppe for menn. Seks menn i alderen 40-70 år deltok. Tre var i full jobb, én mottok uføretrygd og to var delvis i arbeid. Alle hadde deltatt i gruppen mellom to og fem år.
Intervjuene varte i ca. 60 minutter og ble utført og transkribert av førsteforfatteren. De var semistrukturerte med utgangspunkt i en intervjuguide som inneholdt fire hovedtema: bakgrunn og oppstart, erfaringer fra gruppedeltagelse, utbytte og nytteverdi, og avsluttende bemerkninger. Refleksiv, tematisk analyse ble brukt i analysen av datamaterialet (19). Koding ble utført slik at alle meningsfulle utsagn fra de transkriberte intervjuene ble markert med farge og samlet i grupper. På bakgrunn av de ulike kodegruppene ble fire tema utviklet: kontakt med kroppen og betydningen av tid, på egen hånd i fellesskap, å finne nytt fotfeste, og forsone seg med begrensninger. Se også Tabell 1.
Studien ble vurdert som “ikke søknadspliktig” hos Regional komite for medisinsk og helsefaglig forskning (742952), og personvern og databehandling er vurdert av Sikt (241121). Deltakerne har signert informert samtykke, og ble orientert om at de når som helst kunne trekke seg fra studien.
Kropps- og kunnskapssynet i NPMF er studiens teoretiske grunnlag. Denne er utførlig presentert andre steder og blir ikke gitt plass her (5,6,17,18). Etter at dataene var analysert fremstod Hartmut Rosa sin teori om akselerasjon og resonans som et relevant perspektiv for tolkning og forståelse av resultatet. Denne teorien er ikke mye benyttet i fysioterapisammenheng, og blir derfor kort presentert.
Teoretisk perspektiv
Hartmut Rosa er tysk professor i sosiologi med fenomenologisk forankring, som plasseres seg innen kritisk teori. Han bruker fenomenet akselerasjon som beskrivende for vår tid. Den raske, teknologiske utviklingen er mest iøynefallende, med store konsekvenser for den sosiale sfæren. En opplevelse av konstant travelhet preger senmoderne mennesker i Vesten, og arbeidslivet er kjennetegnet av økende produksjonspress (12). Akselerasjonen påvirker ikke bare livet strukturelt, men endrer også selve kvaliteten på vår tilknytning til verden, ifølge Rosa. Det økte tempoet gjør noe med vårt forhold til oss selv, til andre mennesker og til tingenes verden. Dette bidrar til en opplevelse av fremmedgjøring, hvor verden oppleves som kald, hard og likegyldig. En slik tilstand konkretiseres i utbrenthet og depresjon, hvor alt kjennes mørkt og tomt, og det er ingenting som engasjerer eller berører (12).
I sosiologisk forstand er resonans en relasjonsmodus, altså en spesifikk måte å være i verden på hvor vi kjenner oss beveget og tiltalt, og hvor verden oppleves som responderende (12,13). Vi har alle opplevd å bli berørt av et blikk, et musikkstykke eller et sted vi besøker. Denne berøringen er kroppslig fundert, eksempelvis kan vi få gåsehud eller rødme (12). Det er likevel først når vi svarer tilbake med vår egen stemme at resonans oppstår, hevder Rosa. Vi har like stort behov for å berøre som å bli berørt. Menneskers eksistensielle lengsel retter seg mot resonante relasjoner. Verken utvikling av subjektivitet eller sosialt liv er mulig å se for seg uten opplevelser av responsivitet. Resonans kan dermed forstås som en fundamental menneskelig kapasitet og et grunnleggende behov (13).
Vår kroppslige tilstedeværelse i verden kan innta både stumme og resonante former. I et instrumentelt forhold blir kroppen et objekt som skal beherskes og kontrolleres, eksempelvis gjennom trening og disiplin. Ved sykdom kan kroppen bli vår motstander, i den grad den ikke lystrer våre intensjoner. Når kroppen blir en ressurs som skal optimaliseres og utnyttes, står vi i fare for å overforbruke våre kroppslige ressurser. Samfunnets eskalerende logikk med vekst og akselerasjon gjenspeiles i menneskers liv når grensene presses. Man lar seg ikke stoppe med mindre skade eller sykdom tvinger det frem (13). Rosas resonansteori fremstår på bakgrunn av dette som relevant for å belyse hvordan menn med langvarige muskel- og skjelettplager har erfart deltakelse i psykomotorisk bevegelsesgruppe.
Funn
Deltakerne beskrev store og sammensatte helseutfordringer ved oppstart. Smerter og anspenthet var fremtredende hos alle, med ulik grad av symptomer som angst, depresjon, stress og redusert søvnkvalitet. Flere var sykmeldt da de begynte i gruppen og hadde redusert sosial kapasitet.
Raskt utbytte eller langsom endring?
I deltakernes fortellinger fremstod tidsaspektet som spesielt betydningsfullt. Dette handlet både om tempoet i selve gruppetimene, og om tiden det tok å oppnå bedring. Øvelsene ble beskrevet som lirkende og langsomme, med et annet fokus enn prestasjon.
Når man gjør noen øvelser der man kjenner at man er på en yttergrense, og så på et eller annet finurlig vis klarer å lirke litt og gjøre det sakte nok, sånn at det plutselig slipper. Flere pekte på hvordan dette utfordret egen tålmodighet, og at det tok lang tid å endre på muskulære spenninger som hadde vart i mange år. Ideen om at riktig og god innsats skulle gi et raskt utbytte gjorde at flere presset seg for hardt.
Jeg hadde ganske mange dårlige erfaringer i mange år, faktisk, fordi jeg tok for mye i i de ulike øvelsene, eller jeg hadde for mye spenninger i kroppen (...) Så det gikk skikkelig til helvete mange ganger. Men så, etter halvannet til to års tid (...) begynte det å løsne, så begynte det liksom å bli veldig bra.
Kroppslig kontakt
Deltakerne fortalte om endring fra lite kontakt med kroppen til en mer lyttende og hensynsfull forbindelse. I starten av behandlingen hadde flere en uttalt oppfatning om at det var noe i kroppen som måtte fikses. Med tiden utvidet forståelsen av plagene seg, og det å kjenne etter og finne måter å justere seg på ble mer fremtredende.
Den store greien her er jo det at du på en måte skal gå litt inn i deg selv (...). Altså i den grad du klarer å komme inn i din egen sone og være der, fordi det handler jo om å kjenne etter, og så prøve å finne ut - hvor er jeg nå. Og kan jeg gjøre noen små endringer for å få det litt bedre der jeg er akkurat nå (...)
Deltakerne beskrev det å komme i kontakt med kroppen som et tydelig vendepunkt. Én fortalte hvordan han tidligere hadde neglisjert kroppen, mens kroppslig tilstedeværelse var en kvalitet han nå verdsatte høyt.
Vet du hva, vi er her for å dyrke kontakt med egen kropp, dette er katedralen vår. I denne katedralen har du kun fokus på å være i kontakt med deg selv. Omtrent i alle andre situasjoner (...) handler det ikke om deg, din kropp og din kontakt med den, men akkurat der inne så gjør det jo det (...). Nå vil jeg ha kontakt med kroppen hele tiden.
Denne kroppslige kontakten førte også til økt sensitivitet for følelser. Flere fortalte om hvordan inntrykk berørte dypere enn før, noen ganger på en overveldende måte.
Kontakt med egen kropp, det er gjennomgangstemaet hele veien, på godt og vondt. Det dumme er at jeg er altfor emosjonell, alt går inn på meg fordi jeg lytter, jeg kan på en måte kjenne på kroppen min at dette likte jeg ikke.
Aleine og likevel sammen i (manns)fellesskapet
Flere ga uttrykk for at fellesskapets viktigste bidrag var å være en trygg plass hvor de kunne ha fokus på seg selv og den kroppslige opplevelsen. En av deltakerne forklarte hvordan gruppen ga en frihet som han ikke opplevde i individuell behandling.
Jeg er på en måte meg i alt sammen, og det skjer sammen med andre (...). Men det er meg, ja, og det er veldig fint. Og den friheten til å være meg selv hadde jeg aldri oppnådd hvis det hadde vært en-til-en time, fordi da hadde det vært veldig mye oss to.
Gruppefellesskapet ble samtidig opplevd som støttende. Andre sine vansker ga perspektiv til egne utfordringer, og dette felles utgangspunktet førte til lave skuldre når det gjaldt frykten for å dumme seg ut. Gruppen ble opplevd som et sted hvor det ikke var nødvendig å skjule egne problemer, og de trengte ikke fremstå som bedre enn de var.
Det jeg liker først og fremst er at det er en trygg ramme (...). Jeg følte med en gang at her er det lov å ikke være supermann. Og det høres idiotisk ut å innrømme det, men jeg innrømmer det: det at det er en mannegruppe hjelper.
Alle deltakerne satte pris på at det utelukkende var menn i gruppen. Flere fortalte at dette ga økt trygghet, og at blanding av kjønn kunne gitt et annet fokus.
Til og med en godt gift mann i femtiårene, som elsker sin kone, går i litt sånn alpha-male modus, vet du, når det er damer du kan vise deg for. Så jeg synes det er bra, jeg synes det er viktig at det er ren mannegruppe.
Nytt fotfeste
Flere opplevde gruppen som vesentlig på veien mot å få livet tilbake. For tre av deltakerne hadde gruppen vært avgjørende for å kunne fungere i jobb. Flere beskrev bedre søvn, mer overskudd og energi. Mindre anspenthet og smerte ga seg utslag i et mer harmonisk følelsesliv. For én person var gruppetimen det eneste tidspunktet i uken hvor han kjente seg helt smertefri.
Jeg går jo som sagt enkelte timer derfra smertefri, og det i seg selv er en fantastisk glede. Å kunne fungere litt den dagen, før det setter inn igjen.
Selv om alle opplevde god effekt av behandlingstilbudet, hadde samtlige kroniske plager som ikke forsvant. Flere har trengt tid for å forsone seg med at bedring ikke nødvendigvis innebærer symptomfrihet. Å bli kjent med og ta hensyn til egne grenser og begrensninger opplevde alle som både vanskelig og viktig.
Diskusjon
Funn fra studien viser at bedre kontakt med egen kropp har gjort deltakerne mer selvivaretagende og robuste i møte med livets utfordringer. Tilstrekkelig med tid har vært avgjørende for å oppnå bedring, deriblant mindre smerter og anspenthet. Fellesskapet skapte et trygt rom hvor den enkelte kunne komme i kontakt med seg selv, og ga samtidig støtte i form av gjenkjennelse. Alle opplevde det som viktig at gruppen bestod kun av menn.
Kroppslig resonans og tidsaspektet
Deltakerne beskrev betydelig grad av smerter og stivhet ved oppstart og hvordan livsutfoldelsen ble innsnevret som følge av de kroppslige utfordringene. Muskelspenninger reduserer mottakeligheten for inntrykk (17), slik at individet ikke settes i bevegelse i møte med seg selv eller verden. Når kroppen ikke fungerer som ønsket og forventet kan den bli vår motstander (13). Da kan kroppen oppleves som et objekt, en ting som skal repareres ved hjelp av økt kontroll og disiplin (13,16). Å være i konflikt med seg selv på denne måten kan bidra til fremmedgjøring, ifølge Rosa. Når deltagerne beskriver at de har neglisjert kroppen eller trodde at den måtte fikses, kan det vitne om en slik form for fremmedgjøring.
Deltakerne beskrev en bevegelse ut av en fastlåst tilstand og i retning økt kontakt med kroppen. Gruppedeltagelsen bidro til mer nyansert sansing, og inntrykk berørte dypere da spenninger avtok. I kontrast til det tilstivnede og fremmedgjorte kan et mer lyttende og svarende kroppsforhold bidra til at individet spiller mer på lag med kroppen. Rosa understreker at resonans innebærer en måte å være i verden på hvor vi berøres, beveges og kan svare tilbake (12,13). Det som sanses blir tatt på alvor, og individet svarer tilbake gjennom å justere seg og ivareta kroppens behov. Den lirkende tilnærmingen som deltakerne erfarte virker å ha bidratt til endring og omstilling i en bevegelse fra fremmedgjøring til økt kroppslig resonans.
Det langsomme og utforskende fremstår som en forutsetning for denne endringen. Fokus var på å sanse egen kropp og øve tilstedeværelse i øyeblikket, ikke på prestasjon eller reparasjon. Men vi kan ikke bestemme at pasienter skal oppleve mer resonans. Resonans er i sin natur ukontrollerbar (14). Vi kan aldri helt vite hva som berører eller gir resonans, men vi kan påvirke resonansens betingelser. Ifølge Rosa fører konstant tidspress til at vi kommer i utakt med oss selv og våre egne biorytmer, og tidsakselerasjonen forringer betingelsene for resonans (12,13). Deltakernes fremheving av langsomhetens betydning peker mot at den har en terapeutisk egenverdi, en kvalitet som fort blir oversett i vårt hektiske og resultatorienterte samfunn.
De lirkende og sansende bevegelsene gjorde at gruppedeltakerne fikk tid til å finne frem i egen kropp og til å kjenne den kroppslige resonansen. Sakte tempo gjør det lettere å oppdage nyanser i bevegelse og regulere kraftbruk. I psykomotorisk fysioterapi er endring og omstilling av kroppslige spenningsforhold og uttrykksmåter sentralt. Behandlingen kan hjelpe personen med å oppleve seg selv gjennom kroppslig sansing i terapeutisk samhandling, og på den måten fremme kroppslig resonans (17,18).
Deltakerne fortalte at det tok tid å oppnå bedring og merke fremgang. Korttidsbehandling kan fremstå økonomisk hensiktsmessig. På den andre siden er gruppebehandling et kostnadseffektivt tiltak ved at flere får behandling samtidig (15). Forutsetningen, i henhold til deltakerne i denne studien, er at det gis tilstrekkelig tid til å oppnå tilfriskning, fordi bedringsprosessen ikke kan forhastes.
Sosial resonans
Gruppefellesskapets betydning handlet om gjenkjennelse i de andre deltakerne, men på samme tid mulighet for å “forsvinne i mengden” og rette oppmerksomheten innover. Flere mente at konteksten gjorde det mulig å samle seg om seg selv, i større grad enn i individuell behandling. Rosa fremhever at resonans forutsetter en tilstrekkelig åpenhet for å kunne la seg berøre, men samtidig være nok lukket til å finne sitt eget svar (12,13). Deltakerne beskrev gruppen som et trygt sted hvor dette kunne utforskes.
En av deltakerne sammenlignet gruppen med en katedral, et rom for kontakt med egen kropp. Metaforen illustrerer det høytidelige og vesentlige ved gruppeopplevelsen. Et stort og høytidelig kirkerom kan være et sted for selvransakelse og undring, hvor det inviteres til en samtidig kontakt med seg selv og noe større. Her er det vanligvis lite direkte kontakt med andre, men fellesskapet gir opplevelse av tilhørighet og felles agenda. Rosa fremhever at slike estetiske opplevelser kjennetegnes ved samtidig lytting innover og utover, som naturopplevelser også gjør (12). Denne type forbindelser med verden åpner for resonans.
Denne psykomotoriske bevegelsesgruppen kan beskrives som det Rosa kaller en resonansoase. Deltakerne skildret den i kontrast til en hektisk og stressende hverdag. Mennesker har en grunnleggende lengsel etter fristeder der vi kjenner dyp samklang med oss selv og verden (13). Gruppetiltaket kan ikke garantere slike opplevelser, men samtidig åpner lyttingen innover og utover for å se både seg selv og den andre. Dette ser ikke ut til å medføre et selvsentrert fokus, men skaper plass både til berøringen og gjensvaret.
Deltakerne understreker betydningen av mannsfellesskap uten prestasjonsorientering. Det var lettere å samle seg om seg selv når de ikke trengte å forholde seg til dynamikken som kan oppstå mellom kjønnene. Dette kan tolkes som at de slapp å være kropp for andre (16). Det sitter ofte langt inne for menn å søke hjelp (1,4), og en kjønnshomogen gruppe kan tenkes å gjøre terskelen lavere. At gruppen kun besto av menn ser ut til å ha fremmet mulighet for kroppslig og sosial resonans i vekselvirkning, og understøttet for aksept og hensyntaken til egne begrensninger.
Metodediskusjon
Det kvalitative intervjuet er en godt egnet metode for å utvikle kunnskap om hvordan det erfares å delta i bevegelsesgruppe. Et lite og selektert utvalg informanter dekker imidlertid ikke spekteret av mulige opplevelser, slik at det er behov for mer forskning på temaet. Hvilke fordommer som har preget spørsmålene og fortolkningen av datamaterialet har noe å si for den kunnskapen som produseres. De tre forfatterne har diskutert og utfordret hverandres forståelse gjennom alle studiens prosesser. I tillegg til et kritisk blikk underveis på egne fortolkninger (refleksivitet), underbygger dette resultatets gyldighet (19,20,21). Sammenheng mellom forskningsspørsmål, metode, funn og konklusjon styrker den interne validiteten. Flere av deltakerne har gått til individuell psykomotorisk behandling parallelt med gruppedeltakelse. Dermed er det ikke sikkert at resultatene de beskriver utelukkende er relatert til gruppen. Funnene synliggjør likevel et mulig utbytte av bevegelsesgruppe, samt peker på en nytteverdi av egne mannsgrupper. Videre forskning kan undersøke om menn som deltar i en kjønnsblandet gruppe har sammenlignbare opplevelser. Bruk av kunstig intelligens i denne studien er begrenset til idégenerering rundt begreper, rettskriving og oversettelse av sammendraget til engelsk. Kliniske implikasjoner På bakgrunn av resultatene fremstår egne bevegelsesgrupper for menn som både relevante og nyttige. En lirkende og utforskende tilnærming som fremmer sanselig tilstedeværelse kan bidra til bedringsprosesser hos mennesker med langvarige smertetilstander. Resultatene viser at endring kan skje gjennom økt kroppslig kontakt, som alternativ til en prestasjonsorientert tilnærming. Tilstrekkelig med tid fremstår dessuten som et vesentlig element på veien mot tilfriskning.
Konklusjon
Deltakerne beskriver et meningsfylt utbytte av behandlingen i form av lavere symptomtrykk og bedre kontakt med egen kropp. I tillegg rapporterer de om bedre fungering i hverdagen, i relasjoner og i arbeidslivet. Funnene peker i retning av at egne psykomotorisk bevegelsesgrupper for menn kan være et relevant helsetilbud ved muskel- og skjelettlidelser og psykosomatiske helseplager.
Funnene belyser at endring kan skje gjennom å lytte innover og la seg berøre fremfor å skjerpe seg og ta seg sammen. Med Rosa kan den økte kontakt med kroppen forstås som kroppslig resonans. Resonansbegrepet tilfører oppmerksomhet mot betydning av det sansende menneske og mindre fokus på den instrumentelle og presterende kroppen. Det løfter også verdien av gjenklang som kan oppstå i et ikke-konkurrerende fellesskap med likesinnede. Langsomhet og tilstrekkelig med tid fremstår som viktige forutsetning for resonans, noe som er lett å overse i et samfunn preget av akselerasjon og effektivisering.
Takk
Tusen takk til alle deltakere i studien, til instituttet og terapeuten som hjalp med rekruttering av deltakere, og til hovedforfatters arbeidsgiver Ravneberghaugen – senter for mestring og rehabilitering, for støtte underveis i prosjektet.
Referanser
1. NOU 2024: 8. Likestillingens neste steg. Oslo: Kultur- og likestillingsdepartementet; 2024. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2024-8/id3035815/
2. NOU 2023: 5. Den store forskjellen. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2023. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2023-5/id2964854/
3. Samulowitz A, Gremyr I, Eriksson E, & Hensing G. “Brave Men” and “Emotional Women”: A Theory-Guided Literature Review on Gender Bias in Health Care and Gendered Norms towards Patients with Chronic Pain. Pain Research and Management 2018; 2018 (01): 1–14. https://doi.org/10.1155%2F2018%2F6358624
4. Ahlsen B, Mengshoel AM, Solbrække KN. Troubled bodies – troubled men: A narrative analysis of men’s stories of chronic muscle pain. Disability and Rehabilitation 2012; 34 (21): 1765–1773. https://doi.org/10.3109/09638288.2012.660601
5. Sviland R, Martinsen K, Råheim M. Towards living within my body and accepting the past: A case study of embodied narrative identity. Medicine, Health Care and Philosophy 2018; 21(3): 363–374. https://doi.org/10.1007/s11019-017-9809-7
6. Thornquist E. Psykomotorisk tilnærming: Tenkning og tilnærming. Utposten 2006; 35(5): 28–32. Tilgjengelig fra: https://www.utposten.no/asset/2006/2006-05-28-32.pdf
7. Rongved E. Trimmen. En praktisk beskrivelse av bevegelsesgrupper for pasienter og ikke-pasienter. I: Tvedten & Ottesen, red. Psykomotorisk fysioterapi - en praksis i bevegelse. Festskrift til Gudrun Øvreberg. Tromsø: Institutt for samfunnsmedisin, UiT, 2016: 114-123. Tilgjengelig fra: https://hdl.handle.net/10037/10217
8. Tvedten N. Øvelse gjør mester. Erfaringens betydning som kunnskapskilde i fysioterapeuters bevegelsespraksis. Fysioterapeuten 2013; 80(6). https://www.fysioterapeuten.no/ovelse-gjor-mester---erfaringens-betydning-som-kunnskapskilde-i-fysioterapeuters-bevegelsespraksis/122101 9. Øvreberg G. (1983) Trim og avspenning - ingen motsetning. Bevegelsesgrupper på psykomotorisk bakgrunn. Fysioterapeuten 1983; 50: 498-503.
10. Anderson B, Strand LI, Råheim M. The Effect of Long-Term Body Awareness Training Succeeding a Multimodal Cognitive Behavior Program for Patients with Widespread Pain. Journal of Musculoskeletal Pain 2007; 15(3): 19–29. https://doi.org/10.1300/j094v15n03_04
11. Dragesund T, Øien AM. Norwegian Psychomotor Physiotherapy: A scoping review. Fysioterapeuten 2023; 90(2): 20–35. Tilgjengelig fra: https://hdl.handle.net/11250/3065715
13. Rosa H. Resonance. A Sociology of Our Relationship to the World. Cambridge: Polity press, 2019.
14. Rosa H. Det ukontrollerbare.1 utgave. Oslo: Verbum, 2025
15. Bremseth L. Om et år får du kanskje time. Masterstudium i helsevitenskap - spesialisering i psykomotorisk fysioterapi. Oslo: OsloMet, 2024. Tilgjengelig fra: https://hdl.handle.net/11250/3168248
16. Grue J. Meningen med kroppen. Psykologisk.no; 2014 (hentet 14.01.25) Tilgjengelig fra: https://psykologisk.no/2014/04/meningen-med-kroppen/
17. Sviland R, Martinsen K, Råheim M. Hvis ikke kropp og psyke - hva da? Holdning og bevegelse i selvutfoldelse og tilbakeholdelse. Fysioterapeuten 2007; (12): 23–28. Tilgjengelig fra: https://hdl.handle.net/1956/8593
18. Sviland R, Råheim M & Martinsen K. Å komme til seg selv – i bevegelse, sansning og forståelse. Matrix. Nordisk tidsskrift for psykoterapi 2009; 26(2): 257-275. Tilgjengelig fra: https://hdl.handle.net/1956/8626
19. Braun V, Clarke V. Thematic analysis. A practical guide. SAGE Publications Ltd, 2022.
20. Kvale S, Brinkmann S. Det kvalitative forskningsintervju. 3. utgave. Gyldendal Norsk Forlag, 2015.
21. Malterud K. Kvalitative forskningsmetoder for medisin og helsefag. 5. utgave. Oslo: Aschehoug, 2025.
© Author(s) (or their employer(s)) 2026. Re-use permitted under CC BY-NC. No commercial re-use. See rights and permissions (https://creativecommons.org/licenses/by-nc/4.0/). Published by Fysioterapeuten.
