Fysioterapeuten - fra tidsskrift til informasjonshefte?

Skrevet av Anne Brit Brodal, NFF-medlem. Pensjonist, tidligere redaktør av Fysioterapeuten.

Hovedlandsmøtet i Norsk Fysioterapeutforbund (NFF) er rett rundt hjørnet. Jeg blar meg nedover sakslisten og oppdager SAK 6.3. Fra NFFs faggrupper: Vurdering av NFFs lover punkt 28 Tidsskriftet Fysioterapeuten.

Som tidligere redaktør av Fysioterapeuten blir jeg interessert. Jeg leser saksdokumentet. Formuleringen «NFFs faggrupper» gir inntrykk av at samtlige 13 faggrupper stiller seg bak denne saken og følgelig må ha fått seg den forelagt. Er det faktisk tilfelle?

Et redaktørstyrt tidsskrift

Fysioterapeuten har vært redigert i samsvar med Redaktørplakaten og pressens Vær Varsom-plakat helt siden 1980. Tidsskriftet er samtidig medlem av Fagpressen. Fagpressen krever at tidsskrifter som ønsker medlemskap, forplikter seg til å følge Redaktørplakaten. Eier/ utgiver (NFF) kan ikke utøve kontroll av innhold i tidsskriftet. Dette er redaktørens ansvar. Tidsskriftet er redaktørstyrt, slik vi stort sett kjenner presse-Norge. Redaktøren rapporterer til sitt styre.

NFF har noen egne sider i hvert nummer av papirutgivelsen. Disse sidene er en god måte for NFF å få kontakt med medlemmene sine på.

Avskjed med Redaktørplakaten, pressens Vær Varsom-plakat og Fagpressen?

At vårt forbunds øverste ledelse innstiller på å gjennomgå Fysioterapeutens vedtekter er for meg i denne saken forunderlig. Dette vil indirekte si at man faktisk vurderer å gå bort fra Fysioterapeuten som et uavhengig tidsskrift. Tidsskriftet vil i så fall miste anseelse - blant NFFs medlemmer, i Fagpressen og i samfunnet for øvrig. Det samfunnet som vi arbeider hardt for å bli sett som dem vi er: En profesjon som er betydningsfull for mange mennesker i retning av liv og helse. Blant annet.

Et profesjonelt tidsskrift

Som redaktør av Fysioterapeuten fra dinosaurtiden (1970- tallet) leser jeg fortsatt Fysioterapeuten. Allerede på slutten av 60-tallet ble nemlig Fysioterapeuten i praksis redigert etter de to plakatene. Den overgangen var Helene Wessel Bohlins bedrift. Tidsskriftet fikk layout, midler til å bruke fotograf og tegnere - og sa tydelig fra: ”Tidsskriftet er ikke et talerør for Sentralstyret (som det het den gang), snarere skal det være et korrektiv.” Til da hadde vi hatt et ”medlemsblad”. Nå fikk vi et redaktørstyrt tidsskrift på profesjonelt nivå.

Det førte faktisk til at Fysioterapeuten fikk ord på seg for å være det beste tidsskriftet for fysioterapeuter i Norden på den tiden.

Hva dreier saken seg om?

Hva sitter jeg igjen med etter å ha lest saksframleggingen, vedtaksforslag, og Forbundsstyrets kommentar? Jo, det er et inntrykk av at her var det ganske uklart hva selve saken i virkelighet dreier seg om, og ingenting sagt om hva konsekvensen kan bli hvis forslaget blir vedtatt.

Dersom forbundsledelsen ønsker å gripe inn hver gang redaktøren gjør noe som de mener ikke ”passer”, oppfatter jeg saken som et sørgelig spill om sentralisert og økt makt. Den vil ikke tjene hverken vår organisasjon eller profesjon.

Det er ingen skam å snu

Det kan være vanskelig for kolleger å møte kritikk av og skepsis til metoder og deres effekt, når det gjelder terapiformer som de er sterkt identifisert med. Det er en del av redaktørens ansvar å vurdere saklighet og form. Vi må være trygge og åpne nok til å tåle slikt som yrkesutøvere. En forbundsledelse må, på sin side, aldri nekte å snu i en sak fordi de frykter å tape selvfølelse og prestisje. Å skifte standpunkt når motargumentene er overbevisende inngir tillit og trygghet.

Det er lov å snu.