Folkehelse i grønne skoger

De som var med på skogsbad i går, hjalp til med å legge ny sedertreflis på stien. Det hender at deltakerne får slike praktiske oppgaver underveis, sier Keiko Iwasaki.

Det har nylig regnet, og den varme, krydrede lukten av sedertre omgir oss på nytt og på nytt for hvert skritt vi tar. Rundt oss står skogen. Bambus, hinoki-sypress, japansk lønn, koreakornell og høye, slanke sedertrær. Til og med fjellene i horisonten er grønne av skog, fjelltoppene halvveis skjult bak et lavt, tynt skydekke.

Tre timer tidligere: Jeg forlater Tokyo sentrum. Det er tidlig morgen. Yurakucho stasjon i bydelen Chiyoda-ku er full av folk som haster av gårde i alle retninger. Jeg går om bord i toget til Okutama, en liten fjellby med i underkant av 5000 innbyggere nordvest i Tokyo-prefekturet. Søvnige drabantbyer glir forbi utenfor togvinduene. Etter hvert som vi legger storbyen bak oss, overtar lave hus og frodige åser.

SHINRIN-YOKU På stasjonen står Keiko og venter. Vanligvis jobber hun på kontoret til Forest Therapy Base Okutama, men i dag har hun sagt ja til å ta meg med langs «Kaori no michi», duftens vei. Okutama er omringet av dype skoger med daler og elveløp. «Duftens vei» er en av fem skogsterapistier som finnes i dette området.

Shinrin-yoku, skogsbad på norsk, oppsto i Japan på 1980-tallet som et folkehelsetiltak mot mentalt stress og livsstilssykdommer. Hensikten med et skogsbad er ikke å bade i vann, men å fordype seg i skogens atmosfære med alle sanser.

Mens de historiske røttene i Vesten ofte legger vekt på generelt velvære, tilgang til frisk luft, og en rekreasjons- eller kontemplativ tilnærming til naturen, er Shinrin-yoku en mer bevisst og strukturert praksis som oppmuntrer til en oppmerksom, sanselig fordypning i naturens atmosfære, ofte med veiledning.

– De som kommer til oss, lever som regel hektiske liv. Her kan de puste ut og senke skuldrene.

Forest Therapy Base Okutama har 26 sertifiserte skogsbadguider. Hit kommer private grupper så vel som enkeltpersoner for forebygging og rehabilitering året rundt. Åtti prosent er japanere. Foruten skogsbad, arrangeres ulike aktiviteter som yoga og meditasjon. Du kan melde deg på keramikk-kurs, eller lære hvordan du lager sobanudler. Stikkord for alle aktivitetene er tilstedeværelse og kontemplasjon.

FOREBYGGENDE HELSEARBEID I dag er skogsbad en anerkjent form for forebyggende helsearbeid i Japan og Sør-Korea. De siste årene har tilnærmingen også fått fotfeste i Europa og Skandinavia, og forskning fra både Asia og Vesten har dokumentert de mange helsefremmende effektene av å tilbringe tid i naturen, som blant annet stressreduksjon og lavere blodtrykk.

Men det må vi komme tilbake til, for nå går Keiko og jeg sakte på en sti av sedertreflis som bukter seg oppover i skogen med lange, myke hårnålssvinger. Noen av trærne er beskåret for å gi bedre utsikt og mer lys. Flere steder er terrenget bygget opp ved hjelp av tømmerstokker, slik at mose, trær og annen vegetasjon befinner seg i skulderhøyde for den som passerer. Det gjør det enklere å se, lukte og berøre.

Keiko stanser ved en yuzu-busk. Når vi gnir de mørkegrønne, glinsende bladene mellom fingrene, blir vi straks belønnet med en frisk duft av sitrus.

– Skogsbadguidene våre forteller om plantene som vokser her, og inviterer til å lukte og ta på dem. Men mye av tiden går og sitter vi i stillhet. Når vi beveger oss sakte og oppmerksomt i skogen, blir kroppen og sinnet rolig, sier Keiko.

Det er ikke lange distansen deltakerne skal tilbakelegge i løpet av de tre timene et skogsbad vanligvis varer. Stien vi går er omtrent 1,3 kilometer lang, med en høydeforskjell på 50 meter. En monorail er installert for å ta mennesker med funksjonsnedsettelser opp til det øverste platået. Poenget er å være i og oppleve skogen, ikke å gå fra A til B. I løvverket rett over hodene våre, sitter en fugl og synger. Appen jeg bruker hjemme i Norge for fuglegjenkjenning, må melde pass.

– Uguisu, sier Keiko.

På norsk: Japansanger.

EN STI FOR TERAPI «Duftens vei» er den første stien i Japan som utelukkende ble laget for terapiformål. Her finnes plattinger for yoga, og små meditasjonsposter der man kan sitte under tak og se mot fjellene. Stoler og bord inviterer til hvile. Det er meldt mer regn, så Keiko bærer på to paraplyer. De er formet som kupler i gjennomsiktig plast. Selv i regnvær skal det være mulig å innta naturen rundt oss.

Vi vandrer en stund uten å si noe. Så stanser Keiko og peker på et kusagi-tre med grønne, hjerteformede blader.

– Dette lukter helt annerledes.

Igjen gnir vi og lukter. «Kusagi» betyr «stinkende tre». Duften er sterk, litt ubehagelig, og kanskje mest av alt, uventet.

– Tenk på peanøttsmør, sier Keiko.

Og hun har rett, slik lukter det stinkende treet.

URTETE PÅ TERMOS To ganger i måneden inviteres lokale eldre med på skogsbad som egen gruppe. Eldre er det mange av i Okutama, mer enn halvparten av innbyggerne har passert 70 år.

– Det sjeldent noe galt med denne delen av befolkningen. De bor i fjellene, er vant til å gå, og kommer først og fremst for en hyggelig dag sammen med vennene sine, forteller Keiko.

Vi har gått inn og satt oss i et hus i skogen. Rader av trebenker danner et amfi ned mot store vinduer og naturen utenfor. Her stanser skogsbaderne for litt mat og drikke på veien, kanskje et foredrag eller en meditativ stund. En vedovn holder huset varmt i vinterhalvåret. Keiko har med urtete på termos og to kjeks, hun gir meg begge.

– Det er veldig vanskelig for en japaner å bare slappe av. Vi er vant til å jobbe hardt for å nå et mål. Men det skjer en forandring med dem som kommer hit. Etter en stund smiler og ler de oftere, sier Keiko.

Selv flyttet hun fra sentrale Tokyo til Okutama for sju år siden. Hun ville at barna skulle få vokse opp tett på naturen.

– I byen er det lett å føle at man alltid må skyndte seg. I skogen kan man oppholde seg i timevis uten å stresse. Frisk luft fra fjellene gjør hjernen din sterk og klar. Å være i naturen styrker oss både fysisk og mentalt, sier hun.

Keiko har med te på termos. Skogen blir med inn gjennom store vinduer.

FÅ FOLK UT – Det er godt dokumentert at natur er bra både for fysisk og psykisk helse, og vi vet at skogen er den mest tilgjengelige form for natur folk kan bruke.

Det sier fysioterapeut og professor i helsefremmende arbeid ved Universitetet i Sørøst-Norge, Steffen Torp, som har lest seg opp på skogsbad i forkant av intervjuet med Fysioterapeuten.

– Først og fremst handler det om å få folk ut i naturen, med eller uten guide, sier han.

Torp er medforfatter av artikkelen «How loss of nature through clear-cutting forestry affects well-being» (Nesbakken, Rønningen, Torp, 2024), der forskerne intervjuet personer som verdsatte skogøkosystemer, og som opplevde at nærskogen forsvant på grunn av flatehogst.

Informantene i studien oppga blant annet at de brukte skogen til å stresse ned, eller som en type selvmedisinering når livet var vanskelig. Da nærskogen forsvant, opplevde de tap av sted, identitet og tilhørighet.

– De vi intervjuet gikk ut i skogen og brukte alle sanser for å registrere lukter, lyder og andre inntrykk. Når de mistet naturen de pleide å ferdes i, var det en emosjonell opplevelse, en sorg, forteller han.

VIKTIG FOLKEHELSEARBEID Ifølge Torp kan de helsefremmende effektene av å være i natur hovedsakelig tilskrives tre aspekter ved naturbruken: Fysisk aktivitet i natur, sosial aktivitet i natur, og tilstedeværelse i natur.

– Når vi har tilstedeværelse i naturen, sanser vi interaksjonen mellom mennesket og naturen vi er i og en del av. Deltakerne i studien oppsøkte skogen først og fremst på grunn av naturens skjønnhet og stillhet, som en kontrast til en stressende hverdag, sier Torp.

Det er påvist at opphold i natur fører til redusert blodtrykk og færre stressmarkører i hormon- og nervesystemet vårt. I tillegg blir behovet for smertestillende midler mindre. Torp mener enkel tilgang til natur, også for mennesker med funksjonsnedsettelser, bør være en viktig del av folkehelsearbeidet.

ENGASJER DEG I NÆRSKOGEN – Det viktigste er å ta vare på de skogene som finnes i nærmiljøet. Dernest må man legge til rette for at flest mulig kan bruke skogen, som for eksempel ved å sørge for enkel ankomst og gode stier, sier han.

Skogen bør også være variert. Gammelskogen har et mye større artsmangfold enn industriskogen.

–  Fysioterapeuter bør engasjere seg i bevaring av nærskogen og bruken av den i både et behandlings- og folkehelseperspektiv, sier Torp.

Han mener at kulturelle forskjeller kan gjøre oss mer eller mindre mottakelige for å se natur som en vei til bedre helse.

– En betydelig andel av befolkningen har innvandrerbakgrunn. Blant disse er det mange som ikke er vant til å tenke på naturen som en kilde til rekreasjon. Dette er en målgruppe som man bør forsøke å veilede inn i en ny verden. Generelt tror jeg vi alle kan bli enda bedre på å bruke sansene våre i naturen, og det trenger vi å trene på.

SKOGSBAD PÅ NORSK En gruppe på elleve personer vandrer sammen gjennom gammel skog i Løten i Innlandet en dag tidlig i juni. Vi har alle blitt invitert til å vende oppmerksomheten mot det levende landskapet rundt oss - lyset mellom trærne, lukten av bakken vi går på, fuglesangen.

Her finnes ingen sedertreflis. Grunnen er dekket av mose og lyng, bambus er byttet ut med furu. Dette er skogsbad på norsk.

– Når dere har funnet et rom i skogen, legger dere ned pinnen og lar resten av følget tre over den og inn i det det rommet.

Det er skogsbadguide Amund Hagen Kristiansen som oppfordrer oss til å finne et rom, så vel som ro, i skogen. I løpet av de siste to timene har han gitt oss ulike oppgaver til hjelp på veien mot å bli bedre kjent med naturen og oss selv som en del av den. Alle oppgavene er frivillig. Det handler ikke om å yte, men om å sanse. Til slutt drikker vi te sammen, trukket i en stor kaffekjele over ei bålpanne.

KUN EN KULISSE I tillegg til å drive firmaet Spreke opplevelser, er Kristiansen fylkessekretær i Naturvernforbundet i Innlandet. Han har vært aktiv i naturen så lenge han kan huske. Kristiansen bruker skog og mark som arena både for prestasjon og rekreasjon, sommer som vinter.

– Det mystiske ved skogen som har vært så viktig for mennesket opp gjennom tidene, har på mange måter gått tapt.

– Ofte blir naturen kun en kulisse for aktivitet. Da jeg fikk høre om skogsbad, ble jeg nysgjerrig på denne måten å være til stede i naturen på, sier Kristiansen.

For han handler skogsbad om å bli kjent med andre arter gjennom å bruke hele sanseapparatet, om å koble seg på naturen igjen.

– Det er en måte å møte seg selv på i det elementet vi er utviklet til å være i. For et menneske er en time foran skjermen mer kognitivt krevende enn en time i skogen. Folk sier de slapper av på sosiale medier, men det er jo egentlig det motsatte som skjer, sier han.

ET LAVTERSKELTILBUD Kristiansen begynte å lede skogsbad i 2024. Etter de rundt tre timene som et skogsbad varer, er den vanligste tilbakemeldingen han får at tiden i terrenget blant lyng og furulegger har gjort deltakerne godt. Flere forteller at de har gjenoppdaget naturen.

– Da jeg trente for å bli sertifisert som skogsbadguide, ledet jeg to grupper. Den ene gruppen besto av eldre menn, den andre av 14-åringer. Det overrasket meg at det var ungdommene som fokuserte mest på at det de hadde vært med på var behagelig og avslappende, sier han.

Kristiansen tror at for mange kan skogsbad kan høres litt alternativt ut.

– Men det er det ikke. Skogsbad er et lavterskeltilbud som alle kan dra nytte av.

GOD OPPLEVELSE En av deltakerne i Løten denne junidagen, er Siw Huatorpet, førstelektor ved Universitetet i Innlandet.

Huatorpet er tilknyttet Seksjon for universitets- og høgskolepedagogikk, og holder en årlig skriveretreat for ansatte om sammenhengen mellom skriveprosesser og kropp, tanker og følelser. Kurset legger vekt på å bli kjent med seg selv i skriveprosesser, blant annet ved å bruke mindfulness som verktøy.

Etter å ha vært med på guidet tur i skogen for første gang, vurderer hun å innlemme skogsbad som en del av kursinnholdet utover høsten.

– Jeg synes det var en veldig god opplevelse. På skrivekursene våre legger vi fra før opp til både vandrende dialog og alenetid i naturen, forteller Huatorpet.

For henne er det å kunne bevege seg sakte i natur, uten et klart definert fysisk mål, essensielt.

– Ved å gå langsomt i stillhet, åpner du opp for alle sanser. Etter hvert vil du oppleve en helt annen tilstedeværelse i skogen. Da kjenner du på mindre stress, skuldrene senker seg. Det gir økt velvære og overskudd, både kroppslig og mentalt, sier hun.

KAN TILPASSES ALLE Simone Grassini er professor i psykologi ved Institutt for samfunnspsykologi, Universitetet i Bergen (UiB). Gjennom hele sin forskerkarriere har han søkt en dypere forståelse av hvorfor så mange mennesker, han selv inkludert, opplever det å oppholde seg i naturen som meditativt eller terapeutisk.

Grassini er forfatter av studien «A Systematic Review and Meta-Analysis of Nature Walk as an Intervention for Anxiety and Depression». Studien viser at turer i naturen effektivt forbedrer mental helse, og har en positiv innvirkning på depresjon og angst.

– Jeg ønsket å utforske hvordan kontakt med naturen kan være en støttende strategi for personer som lever med disse tilstandene, sier han.

Han mener det er flere gode grunner til å studere effekten av en gåtur i skogen.

– Det er en lavintensiv og gjenoppbyggende aktivitet som verken krever spesialisert utstyr eller trening. Det er i tillegg et tiltak som kan tilpasses nesten alle, barn og eldre inkludert. I Norden er dessuten grønne områder rikelig integrert i lokalsamfunnene, noe som gjør denne aktivitetsformen både tilgjengelige og kostnadseffektiv, sier Grassini.

SÆREGNE FORDELER Når det gjelder psykisk helse, har ifølge Grassini en tur i naturen særegne fordeler sammenlignet med andre former for fysisk aktivitet.

– I tillegg til de fysiologiske gevinstene ved å gå, tilbyr naturen ekstra terapeutiske elementer. Ofte har kontakt med natur en iboende rekreasjonell, sosial og fellesskapsbyggende dimensjon, noe som kanskje ikke er like fremtredende i mer strukturerte treningsmiljøer som for eksempel treningssentre, sier han.

Grassini forteller at forskere har utviklet flere teorier om hvorfor naturen er så gunstig for vår psykiske helse. Noen av dem antyder at naturlige omgivelser reduserer den mentale innsatsen vi hele tiden legger ned, og at vi på den måten gir hjernen vår en pause fra hverdagens krav. En forklaring på dette, kan være menneskets evolusjon. Hjernen vår er rett og slett bedre tilpasset naturen vi kommer fra enn travle bymiljøer. Andre hevder at naturen har en sosial betydning for oss. Ofte forbinder vi natur med ferie og gode opplevelser, altså det motsatte av arbeid eller rutine.

REGULERER FØLELSER Uansett årsak, naturen ser ut til å senke stressnivået vårt betraktelig. Nyere studier viser at det å være i naturen faktisk kan påvirke dype deler av hjernen, for eksempel områder som amygdala, en liten, mandelformet struktur i hjernen som spiller en sentral rolle i bearbeiding av følelser, spesielt frykt og aggresjon.

– Dette antyder at naturen kan hjelpe oss direkte med å regulere følelsene våre, sier Grassini.

Han mener det er fascinerende å se hvordan ulike kulturer nærmer seg den samme grunnleggende ideen om å komme tettere på naturen for å fremme velvære. Selv om vestlige gåturer i naturen og den japanske praksisen shinrin-yoku har et felles mål, finnes det ifølge Grassini interessante forskjeller i tilnærming og historisk kontekst.

– Styrken til shinrin-yoku ligger i den bevisste, sanselige tilnærmingen. Der mange vestlige anbefalinger for psykisk velvære handler om å komme seg ut i naturen, bremser shinrin-yoku deltakerne ned for å engasjere sansene i møte med naturen. Shinrin-yoku og lignende helsetiltak tilbyr en strukturert måte å gjøre dette på. Dermed øker både rekkevidden og motivasjonen for å delta, sier han.

POSITIVE HELSEEFFEKTER Ved å forklare hvordan natur faktisk bidrar til å redusere stress, mener Grassini helsepersonell kan gi pasientene en forståelse av at tid i naturen er en reell del av helsehåndtering – ikke bare fritid.

– Dette innebærer å anbefale spesifikk tid i naturlige omgivelser, på samme måte som man foreslår trening eller et sunt kosthold, sier han.

Noen studier har vist at 120 minutter i naturen per uke (ofte kalt en “naturpille”) gir positive helseeffekter. Grassini mener det er viktig å forske videre på hvilke helsefordeler det gir å oppholde seg i natur.

– Vi trenger flere RCT-er for å forstå nøyaktig hvilken varighet, hyppighet og type naturkontakt som gir best effekt på psykisk og fysisk helse. Vi trenger også mer kunnskap om de spesifikke mekanismene som gjør at natur påvirker hjernen og kroppen vår, og hvordan naturbaserte tiltak kan tilpasses ulike individer og innlemmes effektivt sammen med eksisterende helsetjenester, sier Grassini.