"Stafettpinnen" sendes videre: De to fagkolleganene og navnebrødrene står i hver sin ende av yrkeskarrieren som fysioterapeut

Generasjonsskiftet
– refleksjoner fra klinikken

(ELVERUM) Flere tiår med fysioterapipraksis er over for Håkon Morten (67). Samtidig har navnebror Haakon Westgårds (24) karriere akkurat skutt fart. På klinikken Fysio3 har det vært et generasjonsskifte.

Publisert

Det er en kald ettermiddag i april. På et lunt og lyst behandlingskontor på klinikken i Elverum sitter de to fagkollegene. De er i hver sin ende av yrkeskarrieren. For den ene er klinikken et tilbakelagt kapittel. For den andre en spennende start.

– Vet du hvorfor vi landet på navnet Fysio i tredje potens? Spør Morten og ser forventningsfullt på oss.

Westgård må tenke seg litt om. Om han kjenner til bakgrunnen for navnevalget får vi ikke greie på, for Morten er raskt ute med å gi oss fasiten.

– Det er faktisk det tredje lokalet i klinikkens historie, og her har vi vært fra 2014. Selv har jeg vært en del av klinikken siden start, i nesten førti år, forteller han.

Morten mener klinikken i dag bærer preg av ekspansjon og en positiv utvikling.

– De store og moderne lokalene står i stil til en klinikk i utvikling og vekst. I flere år var vi kun fire, fem fysioterapeuter som drev klinikken sammen. I dag er vi langt flere og klinikken rommer et stort og flott eget treningssenter, forteller han.

Drømmejobben

Til sammen jobber de åtte fysioterapeuter på Fysio3. De fleste med driftstilskudd, men også noen helprivat. Westgård er av de nyeste tilskuddene til det voksende felleskapet. Han har rukket å få halvannet år på baken som fysioterapeut. Det er tydelig at klinikken har en høy stjerne, også hos ham.

– Jeg har landet drømmejobben. Det er det liten tvil om. Fasilitetene er topp og miljøet inkluderende. Fra første dag har jeg blitt tatt svært godt imot, sier han.

Westgård sitter fremoverlent i stolen. Blikket er våkent, og iveren lyser i øynene hans. Han forklarer hvorfor fysioterapi ble et naturlig yrkesvalg for han.

Haakon Westgård

Alder: 24 år

Yrkestittel: Fysioterapeut

• Utdannet ved NTNU

• Ferdig med turnustjenesten i 2021 • Faglig interessert i

skadeforebygging og idrettsfysioterapi

• Jobber som fysioterapeut for Elve rum Håndball

• Mener selv han har landet drømmejobben

– Jeg har alltid vært interessert i idrettsskader. Da jeg gikk på idrettslinjen på videregående, hadde vi en undervisningstime med Kenneth Martinsen, som nå er leder for NFFs faggruppe for idrettsfysioterapi og aktivitetsmedisin. Der og da bestemte jeg meg for at jeg en dag skulle bli like god som ham, forteller Westgård.

Fysioterapiutdannelsen tok han ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). Han ville gå der hvor snittet var høyest. For ifølge han, måtte det bety at det var «den beste utdannelsen». Han innrømmer likevel at han, som mange andre, kjente på usikkerhet som nyutdannet fysioterapeut på arbeidsmarkedet.

– Vi var litt stresset alle sammen, for at vi skulle bli gående uten å ha noe å gjøre. Det ville vært utrolig kjedelig, forteller han.

Da Elverum herrehåndball søkte etter fysioterapeut, var Westgård raskt på ballen.

På startstreken: Haakon Westgård har tatt ivrig fatt på sin yrkeskarriere som fysioterapeut
På startstreken: Haakon Westgård har tatt ivrig fatt på sin yrkeskarriere som fysioterapeut

– Jeg ble nødt til å legge inn en søknad. Det var egentlig bare med en forhåpning om at de ville huske navnet mitt, slik at jeg ble en mer attraktiv kandidat i bunken når den som endte opp med jobben, en gang sluttet igjen.

Morten trekker på smilebåndet mens han lytter til kollegaens historie. Jeg tar meg i å lure på om hans inntreden i arbeidslivet var like målrettet og strategisk.

Det viser seg at Westgård hadde all grunn til å være optimistisk med tanke på fremtiden. Noen uker senere fikk han beskjed om at drømmejobben var hans. Som en av tre fysioterapeuter for Elverum Herrehåndball er han viktig for elitelagets suksess. I morgen venter en viktig kamp i Paris.

De to andre fysioterapeutene på laget var tilknyttet Fysio3, og parallelt med jobben med håndballaget, fikk Westergård muligheten til å ta imot pasienter som helprivat fysioterapeut ved klinikken.

– Nylig fikk jeg også tilbud om å vikariere for en kollega med driftstilskudd, som er ute i permisjon. Nå har jeg det helt perfekt, sier han.

– Unnskyld, men kan dere to bytte stol? Fotografen bryter inn i samtalen.

Westgård spretter umiddelbart opp og gir fra seg sin kontorstol til sin noe eldre kollega, som har satt seg på en enkel krakk uten rygglene. Morten går noe skeptisk med på byttet. Fotografen smiler lurt, og viser til en bedre bildekomposisjon.

– Ja, men det er klart, det må jo komme helt tydelig frem på bildene, hvem av oss som er pensjonisten med behov for en god stol, humrer Morten.

Med omsorg som drivkraft

På bordet fremfor oss ligger en konfekteske, og Morten har for lengst tilbudt både fotografen og meg en kaffekopp. Også Morten har i sin tid jobbet som fysioterapeut for byens store stolthet, herrehåndballaget. Det er likevel ikke pasienter med idrettsskader han har hatt flest av på sitt kontor opp gjennom årene, og han anser sitt faglige interessefelt for å være ganske bredt.

Håkon Morten

Alder: 67 år

Yrkestittel: Pensjonist

• Utdannet ved Statens Fysio terapiskole i Oslo, ferdig med turnustjenesten i 1983

• Fikk den første jobben han søkte på og fikk automatisk driftstilskudd i tråd med kommunehelsetjenesteloven

• Bred erfaring fra flere pasient grupper, men spesielt god på geriatriske problemstillinger

– Jeg har fått mye erfaring i geriatriske problemstillinger. Det henger nok også sammen med at jeg har fått følge pasientene mine over tid, og at de, som meg, har blitt eldre med årene. Noen pasienter har jeg fulgt gjennom både en og to hofteoperasjoner.

Mortens valg av utdannelsesretning viser seg å ha vært noe mer tilfeldig kollegaens. Likevel tuftet på oppdagelser han gjorde rundt sin egen personlighet og evner som ung.

– Jeg tok først utdanning innen natur og miljø. Men hadde samtidig et ønske om å arbeide med mennesker og fremme helse i samfunnet. Gjennom stillingen som «søsterhjelp» på hjerteavdelingen på Lovisenberg ble ønsket sterkere og jeg forsto at jeg burde utdanne meg innen et omsorgsfag, forteller han.

Fysioterapifaget har blitt en stor del av Mortens identitet. Evnen til å lytte og å være en støtte for andre mener han alltid har vært en av hans sterkeste sider. Han har hatt god nytte av evnen i jobben som fysioterapeut.

Fersk pensjonist: Håkon Morten har hatt sin siste arbeidsdag ved klinikken Fysio3 etter en lengre yrkeskarriere
Fersk pensjonist: Håkon Morten har hatt sin siste arbeidsdag ved klinikken Fysio3 etter en lengre yrkeskarriere

– Omsorgen for andre er en del av meg som kommer tydelig til uttrykk i det daglige. Derfor føler jeg også at en stor del av yrkesidentiteten fremdeles er sterk, selv om jeg nå har sluttet å jobbe som fysioterapeut. Folk møter jeg jo uansett, sier han.

Forskjellige og felles forutsetninger

Morten tok sin utdannelse på Statens Fysioterapiskole på Carl Berners Plass i Oslo. Som nyutdannet fysioterapeut fikk han den første jobben han søkte på etter endt turnustjeneste i 1982. Nesten samtidig trådte en ny kommunehelsetjenestelov i kraft. Den skulle sikre nødvendig helsetjenester til kommunens innbyggere.

– Det var nok et gunstig tidspunkt å starte en yrkeskarriere som fysioterapeut på. Med den nye loven fulgte det at alle som jobbet på et institutt, automatisk fikk tildelt et driftstilskudd, forteller han.

I dag er det flere klinikker i Elverum, og en del av byens fysioterapeuter jobber privat. Det finnes ikke driftstilskudd nok til alle, og kampen om avtalene kan være tøff her, som de fleste andre steder.

– Da vi i vinter skulle finne en arvtaker til avtalen jeg har jobbet under, var alle de aktuelle kandidatene svært erfarne og hadde høy formell kompetanse, forteller Morten.

– Mitt inntrykk er at man i dag kommer ut med en «tyngre» utdannelse og med en helt annen opplæring enn den vi fikk. Den viktigste forskjellen er kanskje evnen til å søke ny kunnskap og holde seg faglig oppdatert til enhver tid.

Håkon Morten

Westgård, som selv har måttet jobbe privat en kortere periode, mener det ikke burde være umulig å få det til å fungere også privat, uten en avtale med kommunen.

– Jeg har opplevd at det har fungert, og jeg tror jungeltelegrafen er viktig for fysioterapeuten. Gjør vi et godt stykke arbeid, vil ryktet spre seg, og pasientene vil finne veien hit, sier han.

Morten nikker anerkjennende til kollegaens refleksjoner. Han mener fysioterapeuter som utdannes i dag, muligvis stiller sterkere med andre forutsetninger for å lykkes i et tøft marked, sammenlignet med hans egen generasjon.

– Mitt inntrykk er at man i dag kommer ut med en «tyngre» utdannelse og med en helt annen opplæring enn den vi fikk. Den viktigste forskjellen er kanskje evnen til å søke ny kunnskap og holde seg faglig oppdatert til enhver tid. I min tid hadde vi ikke engang internett. Man kan nok si at utdannelsen har gått fra en mester-svenn-metode til å i større grad være preget av systematisk innhenting av evidensbasert kunnskap, sier han.

Deler oppfatning: Dagens yrkesutøvelse stiller større krav til oppdatert kunnskap og en mer aktiv behandlingsform, mener fagkollegene.
Deler oppfatning: Dagens yrkesutøvelse stiller større krav til oppdatert kunnskap og en mer aktiv behandlingsform, mener fagkollegene.

Westgård kjenner seg igjen i beskrivelsen.

– Ja, dette med å søke informasjon er noe vi ble gode på. I tillegg er de tre årene svært innholdsrike og det er mye vi skal nå gjennom. Vi får en bred kompetanse, sier han.

Og fortsetter:

– Vi får i hvert fall ikke mer inn i utdannelsen innenfor de rammene som er gjeldende i dag. Om den skal utvikles, må vi endre til en femårig utdannelse, sier han.

Begge følte seg likevel litt fortapt som ferske fysioterapeuter i møte med «det virkelige arbeidslivet». Morten kan godt huske følelsen av hjelpeløshet stilt overfor en av sine første pasienter.

– Det var en solid fyr. Han rodde over sundet og tok bussen fem-seks mil for å få behandling av meg. Og jeg klarte ikke en gang å lokalisere de riktige musklene på ham. Men vi skravlet, og jeg gjorde så godt jeg kunne. Etter hvert utviklet vi en fin relasjon, minnes han.

Morten mener relasjonen med pasienten er et svært viktig element av behandlingen som man ikke kan lære gjennom utdannelsen.

– Å kunne utvikle gode og trygge pasientrelasjoner kommer nok med tid og erfaring, sier han.

Den yngre kollegaen nikker og sier seg enig:

– I tillegg er dette et element av behandlingen som ikke endrer seg etter hvert som tiden går og generasjonene skifter. Relasjonen vil alltid ha en betydning.

Samtalen mellom tøyforhenget

Morten kan fortelle at flere nye fysioterapeuter har kommet til klinikken de siste årene.

– Da vi kom hit for åtte år siden, var vi fire stykker som hadde jobbet sammen i over tjue år. En stabil kjerne. Men i den senere tid har det vært en større tilvekst, noe jeg mener har vært positivt for klinikken, sier han.

Morten mener han har rukket å bli kjent med alle, men er usikker på om han har fått utvekslet nok faglig kunnskap.

– I arbeidshverdagen forsvinner man kjapt inn på hvert sitt kontor, og døra lukkes, sier han.

Og fortsetter:

– Da jeg selv startet opp, utførte vi behandling bak lette tøyforheng. Vi pratet sammen underveis, også med hverandres pasienter. Vi var tett på hverandre. Jeg opplever at distansen mellom kollegaer er større i dag, rent fysisk, og arbeidet foregår mye mer adskilt.

Westgård føler på sin side at han har vært i en god posisjon til å lære av sine nye arbeidskolleger.

– Terskelen for å banke på og spørre om råd har hele tiden vært veldig lav. Vi har kanskje en unik kultur her på klinikken, for jeg føler jeg har stor tilgang på råd og veiledning, sier han.

Begge tror de at en felles lunsj er et viktig element for å ivareta det faglige samarbeidet og trivselen på jobb.

– Den blir som et felles samlepunkt, hvor det også er åpent for å ta opp faglige problemstillinger, sier Morten.

– Og så har vi det utrolig hyggelig, legger Westgård til.

En mer aktiv pasientbehandling

Samtalen mellom tøyforhengene er ikke det eneste ved arbeidshverdagen på klinikken som har forsvunnet med årene.

– Den første tiden skulle hver pasient som et utgangspunkt alltid ha 40 minutter og 12 behandlinger. I tillegg lød standardbestillingen på henvisningen alltid «varme, massasje og øvelser», forteller Morten.

Varmebehandling har derimot aldri vært en del av behandlingen som Westgårds pasienter mottar.

– Nei, det ser jeg helt klart som et «egenbehandlingstiltak». Jeg oppfordrer pasientene gjerne til å ta en varm dusj eller bruke varmepakker hjemme, dersom de opplever at varme gjør godt, sier han.

Også Morten la bort varmepakninger som behandlingsverktøy for flere år siden.

– Vi gikk tidlig over til en mer aktiv behandlingstilnærming her på klinikken. I 1984 fikk vi et eget treningssenter som pasientene kunne benytte. Men «hydrokolatoren» sto igjen på gangen noen år etter det, innrømmer han.

Morten var også tidlig ute med å ta kurs i behandlingsteknikker, som fremdeles er populære blant fysioterapeuter i dag, selv om bruken av teknikkene kanskje har endret seg.

– Jeg tok kurs i slyngetrening i 1997, forteller han. Slynger for eksempel, har vært en veldig god «ekstra hånd» under mobilisering på benk, og et verktøy jeg har benyttet mye i behandling, forteller han.

Generasjonsskiftet: De to fagkollegaene deler mange tanker om utviklingen av faget sitt, men er enige om at forutsetningene for utøvelsen av fysioterapi har endret seg gjennom årene
Generasjonsskiftet: De to fagkollegaene deler mange tanker om utviklingen av faget sitt, men er enige om at forutsetningene for utøvelsen av fysioterapi har endret seg gjennom årene

Westgård kan fortelle at han bruker slynger mest som et tiltak under stabilitetstrening.

Generelt beskriver Morten seg som svært godt trent i en «hands on»-tilnærming på benk, mens hans yngre kollega løfter frem øvelser som et av de viktigste tiltakene for mange problemstillinger, som for eksempel belastningsrelatert problematikk.

– Jeg tror vi henter frem forskjellige tiltak i møte med pasienten. For min del er det alltid et mål å komme i gang med øvelser og lære bort teknikker som gjør pasienten bedre i stand til å behandle seg selv om problematikken skulle dukke opp igjen, forklarer Westgård.

– Jeg tror vi henter frem forskjellige tiltak i møte med pasienten. For min del er det alltid et mål å komme i gang med øvelser og lære bort teknikker som gjør pasienten bedre i stand til å behandle seg selv om problematikken skulle dukke opp igjen.

Haakon Westgård

Morten har også stor tro på en aktiv behandling, og han mener at den mer «moderne» tilgangen er resultatet av en riktig utvikling.

– Her tror jeg rett og slett de ferske fysioterapeutene er «flinkere». Pasienter i dag får også ordentlig gruppebehandling. De problematikkspesifikke gruppetilbudene som har kommet til i den senere tid, tror jeg er et godt tiltak, sier han.

De er begge enige om at en aktiv behandlingstilnærming i seg selv likevel ikke er tilstrekkelig som eneste tiltak.

– Mange pasienter trenger også omsorg. Det er så viktig å bli sett. Men jeg har kanskje vært litt mye på «giversiden» opp gjennom årene, sier Morten.

Hans yngre kollega er rask med å presisere at også han mener relasjonen med pasienten har svært stor betydning.

– Å levere ut et standardisert treningsprogram og sette pasienten i gang, uten noen videre oppfølging, er ikke god behandling. Men i de tilfellene pasienten kan klare seg med færre timer og har ressurser til å komme i gang selv, mener jeg det er i alles fortjeneste at behandlingen legger opp til «hjelp til selvhjelp», sier Westgård.

Helsejungelen har vokst

I dag preges samfunnet av et stort mangfold av ulike helsetilbud og -profesjoner. Som pasient kan det være vanskelig å navigere i den store «helsejungelen».

– Jeg har alltid opplevd at jeg som fysioterapeut har hatt en annerkjennelse som behandler, og jeg har aldri opplevd den posisjonen som truet. Men som yrkesgruppe var vi kanskje en mer opplagt del av rehabiliteringsforløp tidligere. Vi mottok alltid henvisninger for opptrening etter operasjoner på sykehuset, sier Morten.

Westgård tror problemstillingen kanskje kan være mer aktuell i dag.

– Dette husker jeg var et tema jeg diskuterte med medstudenter under utdannelsen. Vi er nok ikke så gode til å markedsføre eller synliggjøre oss, sammenlignet med lignende behandlere. Og det kan føre til at pasienter ikke henvender seg til oss med problemstillinger fysioterapeuter har høy kompetanse på, sier han.

Han tror samtidig, i likhet med sin fagkollega, at fysioterapeuten fremdeles er anerkjent i samfunnet.

– Jeg tror «vi fysioterapeuter» generelt har et godt rykte og at samfunnet og folk flest har tillit til vår kompetanse. Jeg tror vi skal ha en nøktern markedsføring og stole på jungeltelegrafen, sier han.

Og det har de to fagkolleganene nok begge klart godt, hver på sin måte. Kanskje har det også vært til hjelp at de begge har prydet lokalavisens forside i forskjellige sammenhenger. Det som uansett blir tydelig i samtale med de to fagkollegaene, er deres respekt for faget og for hverandres ståsted, erfaring og kompetanse. At de mener utvikling i faget er positivt, og at det viktigste er at fysioterapi som tilbys ved klinikker, er av kvalitet og til pasientens beste.

Powered by Labrador CMS