En fin verdenskongress med mange deltakere, men det burde vært flere

En flott tilstelning av World Physiotherapy og det japanske fysioterapiforbundet. Faglig og sosialt var det noe for enhver smak, og kvaliteten på kongressen var tidvis høy. 

Men på langt nær alle har mulighet til å delta på den store festen.

Over 5000 deltakere skal ha vært å finne i kongresshallen Tokyo Forum. Selvsagt svært mange fra Japan. Rundt 80 norske deltakere var også å finne i Tokyo disse dagene, og en god del av dem bidro med innlegg, postere og som speakere.

Som en aldri så liten kuriositet kan vi nevne at det også var rundt 70 islandske fysioterapeuter til stede i Tokyo. Visstnok rett i underkant av 10% av alle fysioterapeuter på Island! 

Langt fremme

Det slår oss at lille Norge sitter i førersetet når det gjelder kvalitet på fysioterapiforskning innen flere områder. Et stabilt Fysiofond bidrar nok til nettopp dette. Denne typen fond er det nok ikke så mange land som har. Og nettopp Fysiofondet er en sterk bidragsyter til at såpass mange norske fysioterapeuter kan reise på verdenskongress langt av gårde.

Etter å ha hørt på flere innlegg om ståa i helsevesenet rundt i verden, er det heller ingen tvil om at Norge sitter langt fremme i førersetet også her. Vi har kanskje verdens beste helsevesen. 

I alle fall enn så lenge. For som vi vet, kuttes det i offentlige helsetjenester. Fysioterapitjenesten er under press hjemme. Samtidig har Norge en helseminister som har sagt at den offentlige helsetjenesten skal være den beste tilgjengelige helseforsikringen. 

Debattene må opp i dagen i enda større grad i tiden som kommer. 

Ikke for alle 

Selve kongressen var godt organisert, og med mye godt faglig innhold. Mange av diskusjonene og panelsamtalene så ut til å bli svært godt mottatt. I tillegg er Tokyo en eksotisk, kul og spennende metropol, full av historie og kultur. 

Likevel: Det er med en liten bismak vi setter oss på flyet hjem.

Det handler om prisen. Pengene. Prisen for å delta. Med til sammen rundt 320 deltakere fra hele Sør-Amerika og hele Afrika, er det noe som ikke stemmer. Deler av Asia var også nesten fraværende. 

Vi snakker om lavinntektslandene. De er det nemlig mange av. 

Så må vi huske på at ikke alle land er medlem av World Physiotherapy.

At det er dyrt å reise, er en kjent sak. Reise og opphold er en ting. Prisen for å delta på selve kongressen var også stiv. Summen av dette gjør det vanskelig å delta for svært mange. En deltaker vi snakket med fra Mellom-Amerika hadde brukt 3 månedslønner for å komme seg på kongress i Tokyo. 

Dette, til tross for at World Physiotherapy setter ned kongressavgiften noe for deltakere fra lavinnteksland.

- Vi står sterkest sammen

Verdenskongressen blir i praksis derfor ikke en verdenskongress. Ja, det blir en kongress for mange fysioterapeuter fra mange ulike land og verdensdeler. Men det store flertallet av deltakere kommer fra de få, bemidlede landene og regionene.

Teori, penger og praksis går ikke alltid hånd i hånd. Her har World Physiotherapy en jobb å gjøre. Hvordan dette skal gjøres er et godt spørsmål, da det alltid vil koste å arrangere denne typen kongress. 

Dette skaper nok litt hodebry for World Physiotherapy.

Som president Mike Landry av World Physiotherapy sa under åpningstalen: 

- Vi står sterkest sammen.