Dette er en leder. Lederen reflekterer Fysioterapeutens syn.
Fornøyd og glad, eller kanskje litt sliten og lei? 17. mai er det, i alle tilfeller!Illustrasjonsfoto: Colourbox.com.
17. mai er litt kaos. Heldigvis!
Gratulerer med dagen!
Publisert
Annonse
Annonse
Journalist Tone Elise Eng-Galåen og ansvarlig redaktør John Henry Strupstad.Foto: Fysioterapeuten
Skrevet av redaksjonen i Fysioterapeuten
Det finnes knapt en norsk tradisjon med høyere skuldre enn 17. mai.
Bunaden skal sitte. Frokosten skal være klar. Barna skal være pyntet og glade samtidig. Toget starter tidlig. Været kan være særdeles dårlig. Og før klokka er blitt tolv, har noen sølt is på skjorta, mistet en sløyfe, begynt å krangle om hvor man skal stå, eller lagt seg ned i overdreven streike-posisjon.
Likevel elsker vi denne dagen.
17. mai er egentlig et lite kaos fra morgen til kveld. Korps som spiller litt surt. Folk som går i feil takt. Foreldre som svetter i bunad. Barn som er overtrøtte allerede før toget er ferdig.
Men folk møter opp. År etter år.
Det er kanskje det fineste med nasjonaldagen. Ingen forventer at alt skal være perfekt. Det holder at vi stiller opp.
For midt i alt kaoset er det også noe ganske fint: Gater fulle av folk. Naboer som hilser på hverandre. Barn som vifter med flagg som om livet avhenger av det. Folk som står ute i regnet bare for å få med seg toget.
Det sier kanskje noe viktig om Norge?
Vi er ikke alltid enige om politikk, strømpriser, skatter eller hvem som egentlig lager den beste potetsalaten. Men 17. mai er en av de få dagene der vi legger litt av det til side og bare er en del av det samme.
Ikke fordi landet er perfekt. Det er det vel ingen som tror.
Men fordi fellesskap fortsatt betyr noe.
Og kanskje er det nettopp derfor dagen fortsatt treffer oss så sterkt. Ikke på grunn av bunaden, flaggene eller talene, men fordi vi i noen timer minner hverandre på at vi hører sammen.
