Nytt om hofteartrose

1.Gangmønster hos artrosepasienter som unngår protese

Det naturlige forløpet av hofteartrose er lite kjent. Det er imidlertid vist at endring i gangmønster i tidlig sykdomsfase kan være en klinisk indikator for sykdomsprogresjon. Derfor ønsket en forskergruppe fra blant andre Norsk Forskningssenter for Aktiv rehabilitering (NAR)  1) å sammenligne tidlig fase gangmønster hos hofteartrosepasienter som senere opereres mot dem som ikke opereres, og 2) å evaluere om ikke-opererte hofteartrosepasienter bibeholder sitt gangmønster ved 6-7 års oppfølging. 

Førtiåtte (24 menn/24 kvinner) hofteartrosepasienter ble i 2005 - 2006 inkludert i en biomekanisk 3D-ganganalysestudie. Inklusjonskriterier var røntgenologisk verifisert artrose, hoftesmerter ≥ 3 måneder og Harris Hip Score >60. Selvrapportert funksjon, stivhet og smerte ble målt med WOMAC. Ved oppfølging i 2012 hadde 30 pasienter fått totalprotese, og 3 var døde. Av de 15 gjenstående ønsket 12 (2 menn/10 kvinner) å delta i oppfølgingsstudien.

Ved baseline hadde ikke-opererte pasienter bedre ekstensjon og større fleksjonsmoment i hoften under gange, høyere leddspalte (2.9 (0.9) versus 1.5 (0.9) mm) og lavere WOMAC stivhet og funksjon (p<0.001-0.045) enn pasienter som senere fikk protese. Ved 6 - 7 års oppfølging fant forskerne ingen signifikante negative endringer i gangmønsteret. WOMAC stivhet og funksjon var uendret, mens smerte var redusert (p=0.015). Minimum leddspalte var ikke signifikant redusert (oppfølging 2.3  (0.9) mm, p=0.069).

Forfatterne konkluderte med at hofteartrosepasienter som etter 6-7 år fortsatt var ikke var operert, hadde ved baseline bedre hofteekstensjon under gange enn pasienter som senere fikk protese. Verken røntgenologisk leddspalte eller selvrapportert funksjon, stivhet eller smerte progredierte negativt i oppfølgingsperioden. Denne studien genererer, ifølge forskerne, hypotesen at god hofteekstensjon under gange og leddspalte >2.5 mm kan prognostisere langsom sykdomsprogresjon. Disse utfallsmålene bør derfor vektlegges i tidlig sykdomsfase, da de kan indikere hvem som er spesielt egnede kandidater for systematiske treningsintervensjoner.

Studien ble presentert av fysioterapeut og Ph.d. Ingrid Eitzen fra Norsk Forskningssenter for Aktiv rehabilitering (NAR), Oslo Universitetssykehus, Ortopedisk avdeling og Seksjon for idrettsmedisinske fag.

2.Effekt av veiledet trening ved hofteartrose

Det er evidens for effekt av veiledet trening på selvrapportert funksjon hos pasienter med hofteartrose. Hvorvidt denne effekten også avspeiles i kliniske og prestasjonsbaserte utfallsmål er mindre kjent. Derfor ønsket en forskergruppe fra blant andre Norsk forskningssenter for Aktiv Rehabilitering (NAR) å evaluere endring i muskelstyrke, bevegelighet og gangdistanse hos pasienter med hofteartrose som gjennomgikk både fysioterapiveiledet trening og pasientundervisning sammenliknet med kun pasientundervisning.

Fra 2005 - 2007 ble 109 pasienter med hofteartrose inkludert i studien. Inklusjonskriterier var alder 40 - 80 år, hoftesmerte i ≥ 3 måneder, radiologisk verifisert hofteartrose (Danielsons kriterier) og Harris Hip Score 60 - 95. 

Pasientene gjennomgikk et pasientundervisningsprogram, og ble deretter randomisert til en treningsgruppe eller en kontrollgruppe. Pasientene i treningsgruppen gjennomførte et treningsprogram bestående av styrketrening, funksjonelle øvelser og bevegelighetstrening 2 - 3 ganger ukentlig i 12 uker, under veiledning av fysioterapeut. Oppfølging ble gjennomført ved fire, ti og 29 måneder. Utfallsmålene inkluderte seks minutters gangtest (6MGT), isokinetisk muskelstyrketesting og passiv hoftebevegelighet, samt selvrapportert smerte under 6MGT og Harris Hip Score. En lineær regresjonsmodell for korrelerte data (mixed model) ble benyttet for å vurdere gruppeforskjeller.

Studien viser ingen signifikante gruppeforskjeller ved baseline. Oppfølgingsraten var 96% ved fire måneder, 80% ved ti måneder og 62% ved 29 måneder. Det var ingen signifikante gruppeforskjeller i 6MGT, isokinetisk muskelstyrke, passiv hoftebevegelighet eller Harris Hip Score over oppfølgingsperioden på 29 måneder, men pasientene i treningsgruppen hadde mindre smerte under 6MGT sammenliknet med kontrollgruppen.

Veiledet trening ga i denne studien ingen tilleggseffekt utover kun pasientundervisning i muskelstyrke, bevegelighet og gangdistanse. Den tidligere påviste effekten av trening på selvrapportert funksjon avspeiles altså ikke i disse utfallsmålene. Mulige årsaker kan ifølge forskerne være at kliniske og prestasjonsbaserte utfallsmål er mindre sensitive for endring, samt at de kartlegger et annet aspekt ved funksjon enn selvrapporterte utfallsmål. Nytteverdien for bruk av denne typen utfallsmål i kliniske studier synes ifølge forskerne usikker.

Studien ble presentert av fysioterapeut og Ph.d. stipendiat Ida C. Svege fra Norsk Forskningssenter for Aktiv rehabilitering (NAR), Oslo Universitetssykehus, Ortopedisk avdeling og Seksjon for idrettsmedisinske fag.