Mentale barrierer kan hindre retur til idrett etter skade
Mentale faktorer er viktige for retur til idrett etter korsbåndsrekonstruksjon. I nye intervjustudier har forskere undersøkt hvordan pasienter og fysioterapeuter opplever og håndterer disse faktorene gjennom rehabiliteringsforløpet.
Selv etter måneder med rehabilitering og gode resultater på styrke- og funksjonstester, kvier mange seg for å trene og konkurrere igjen. Frykt for ny skade, usikkerhet og manglende trygghet kan prege utøveren lenge etter at kneet er leget.
Spesialfysioterapeutene Ingunn Fleten Mo og Anne Gro Faleide ved Haraldsplass Diakonale Sykehus, har i en intervjustudie undersøkt hvordan pasienter og fysioterapeuter opplever de mentale sidene ved rehabilitering etter korsbåndsrekonstruksjon.
Funnene viser at fysioterapeuten, i tillegg til å spille en nøkkelrolle i den fysiske opptreningen, også er helt sentral i arbeidet med å trygge utøveren i at det er mulig å komme tilbake til idrett.
Mo og Faleide mener at mentale faktorer må få en langt tydeligere plass i rehabiliteringen etter korsbåndsskader.
I intervjuene kom det fram at mange pasienter var redde for å skade seg på nytt. Selv om kneet var sterkt og stabilt fysisk, manglet de tillit til at det ville holde i krevende situasjoner.
– Flere syntes det var skummelt å hinke med full innsats ni måneder etter operasjonen. Mange nølte når de sto på startstreken, forteller Anne Gro Faleide.
Dette samsvarer med tidligere forskning. I sin doktorgradsavhandling fra 2022, oversatte Faleide spørreskjemaet «Anterior Cruciate Ligament – Return to Sport after Injury Scale» (ACL-RSI). Skjemaet består av 12 spørsmål om frykt for ny skade, følelser knyttet til skade, og tillit til at kneet vil holde seg stabilt.
Den norske versjonen av spørreskjemaet ACL-RSI finner du her.
– Avhandlingen min viser at mentale faktorer er avgjørende etter korsbåndsrekonstruksjon. Mens de fysiske testene ni måneder etter operasjon ikke kunne forutsi hvem som faktisk returnerte til idrett, var pasientenes mentale respons, og da særlig frykten for ny skade og tillit til kneet, en viktig prediktor, sier hun.
Disse funnene reiste nye spørsmål. Hvis mentale faktorer er så viktige for utfallet etter en korsbåndsskade, hvordan opplever pasientene disse utfordringene gjennom rehabiliteringen? Og hvordan jobber fysioterapeuter i praksis for å hjelpe pasientene med frykt, usikkerhet og manglende tillit til kneet?
I intervjustudien erfarte Mo og Faleide at mange pasienter ikke hadde utfordret seg nok under opptrening til å bygge opp trygghet til kneet igjen. Usikkerheten satt i kroppen, ikke minst i hodet.
– Vi ble overrasket over hvor fremtredende de mentale faktorene var i pasientenes beskrivelser av rehabiliteringsprosessen, sier Mo.
Pasientene beskrev frykt, usikkerhet og manglende trygghet, selv etter lang rehabilitering. Samtidig fikk Mo og Faleide inntrykk av at mentale utfordringer ofte havnet i skyggen av de fysiske testene.
– Innen ortopedi og idrettsrehabilitering handler mye om styrke, stabilitet og tester. Men vi opplevde at det var et hull her, at det mentale ikke ble tatt alvorlig nok.
Pasientene fortalte at fysioterapeuten ofte ble en nøkkelperson som hjalp dem til å forstå at kneet tålte belastningen, og at det var trygt å belaste kneet og etter hvert vende tilbake til idrett. Mo og Faleide mener fysioterapeuter er i en unik posisjon til også å jobbe med det mentale aspektet.
– Fysioterapeuter følger pasientene tett over lang tid. De blir godt kjent, og kan bidra med mer enn fysisk rehabilitering, sier Mo.
De to forskerne mener at den mentale tryggheten ofte bygges gjennom det fysiske arbeidet ved at pasienten gradvis opplever mestring og får støtte underveis.
– Det handler ikke om at fysioterapeuter skal være psykologer, men om å forstå at frykt, motivasjon og trygghet har stor innvirkning på om utøveren kommer tilbake etter rehabiliteringen eller ikke.
Ifølge Mo og Faleide, er det flere grep fysioterapeuter kan ta for å hjelpe pasienter som mangler trygghet og motivasjon etter en skade. Først og fremst handler om å anerkjenne at mentale barrierer finnes.
– Mange pasienter føler seg alene om frykten sin. Bare det å snakke om det kan være viktig, sier Mo.
Hun trekker fram flere konkrete tiltak:
kartlegge frykt og usikkerhet tidlig i rehabiliteringen
bruke spørreskjemaer for å følge utviklingen
gradvis eksponere pasienten for bevegelser og belastninger de er redde for
gi tydelige tilbakemeldinger på framgang
hjelpe pasienten til å oppleve mestring i trygge rammer
– Når pasientene kjenner at kneet faktisk tåler belastning, blir de ofte tryggere mentalt også. Vårt ønske er at det mentale blir en naturlig del av rehabiliteringen, ikke noe som kommer i tillegg, sier Mo.
De mener dagens oppfølging fortsatt er for ensidig rettet mot fysiske tester og målbare resultater.
– Retningslinjer og behandling handler mye om styrke og stabilitet. Men hvis pasienten ikke tør å bruke kroppen sin igjen, hjelper det lite at testene ser bra ut. Vi ønsker at helsevesenet og idrettsmiljøene i større grad skal jobbe systematisk med trygghet, motivasjon og mentale barrierer gjennom hele rehabiliteringsløpet, sier Faleide, som oppfordrer fysioterapeuter til å ta kontakt med fysioterapeuter i spesialisthelsetjenesten dersom de ønsker noen å diskutere med.
Sammen kan vi jobbe for at flere kommer trygt tilbake til idrett, sier Mo.
