En skattkiste til innsikt i barns lek for fysioterapeuter med lite erfaring

Anmeldelsen er skrevet av Beate Ytreberg, førstelektor ved bachelorutdanning i fysioterapi ved UiT, Norges arktiske universitet. Anmelderen er psykomotorisk fysioterapeut og barne- og ungdomsfysioterapeut. 

Barnefysioterapeut og psykodramaterapeut Elisabeth Skjetne har skrevet en bok basert på sin lange erfaring med å følge barns lek i behandling, og gitt ut boka på eget forlag. Jeg berømmer at fysioterapeuter med lang erfaring beskriver og setter ord på viktig praksiskunnskap. Det trenger vi mer av i vårt fag. Boka kan skape gjenkjennelse og refleksjon for erfarne barnefysioterapeuter, og gi ideer og inspirasjon til nyutdannede. Den er skrevet i et lett tilgjengelig og leservennlig språk.

Slik tittelen viser, fokuserer Skjetne spesielt på lek hos barn som på en eller annen måte har vært overveldet av frykt. Skjetne beskriver hvordan hun etter hvert oppdaget at disse barnas lek følger en spesiell syklus. Denne syklusen kaller hun “Den skjulte leken”. Skjetne deler den skjulte leken inn i fire faser: Første fase vektlegger at barnet skal bli trygt. Barnet må stole på at det selv kan bestemme hva som skal skje i leken, og den voksne må etablere en allianse som med-leker. Andre fase kalles “omvendtleken”. Der snus roller på hodet, maktforhold snus, og barnet kan leke på måter som vanligvis stoppes. Den voksne følger barnets rollelek og barnets definisjoner av roller. Rollene i leken er figurer og dyr, noe som skaper en trygg avstand til følelser som til nå har vært holdt tilbake. Tredje fase er en mer virkelighetsnær lek, og menneskeroller blir mer framtredende. Med-lekere kan komme med innspill i leken, og barnet våger og tåler å vise flere følelser. I fjerde fase klarer barnet bedre å leke med andre barn, blir ikke så lett aktivert og barnet kan inngå i situasjoner der alle kan være med å bestemme i leken.

Boka inneholder rike beskrivelser av barns lek, sammen med Skjetnes fortolkninger av meningsinnholdet i leken. For fysioterapeuter som selv har lite erfaring med barn er dette en skattkiste til innsikt i barns lek. For meg som erfaren med-leker var det mange gjenkjennelige sekvenser og tankevekkende fortolkninger.

Vår samtid er rask til å diagnoseforklarer barn med «avvikende» adferd, og barn kan få merkelapper som slemme, veldig stille, bråkete, ukonsentrerte, utagerende eller urolige. Skjetne bidrar her med viktig alternativ forståelse av barns adferd. Hun tydeliggjør at lek har et potensial for å gi barn muligheter til å uttrykke og bearbeide følelser på andre måter enn ved “avvikende adferd.” Lek i tråd med Skjetnes fire faser kan ifølge boka hjelpe skremte barn til å få tak i følelsene sine og – slik hun selv sier det - “...korrigere forestillingen om seg selv som syndebukk, og koble seg på kontakten med selv og med andre” (s.9).

Et eksempel fra fase 2 er «distansert lek». Slik lek er kjennetegnet ved distanse i tid, rom og roller. Skjetne forbinder distansert lek til det psykologiske begrepet dissosiasjon. De skremmende og mektige rollene blir enda verre: Spøkelser blir zombier, ville dyr blir varulver, hekser blir ondere og vampyrer dukker opp. Når frykten i leken blir som størst, sier Sjetne, trenger barnet å innta enda mektigere roller for å beholde kontrollen slik at ikke alt raser sammen. Da holder det ikke at herskeren er en vanlig konge. Han må ha allmakt og være størst og sterkest i verden. For denne leseren var det ikke til å unngå å få assossiasjoner til dagens politiske verdensbilde. Kanskje en viktig kvalifikasjon for verdensledere er å ha lekt fra seg tilstrekkelig mye i barndommen?

Tidlig i boka sier Skjetne at barn kan bli skremt av alt. Hun inkluderer med dette både bagatellmessige hendelser og voldsomme og reelt farefulle situasjoner. Videre sier hun at det enkelte barn opplever situasjoner ulikt, men at poenget er at barnet føler seg overveldet og alene, og har manglet trøst. Skjetne mener at dette leder til tapsfølelse og skyldfølelse hos barnet – som igjen leder til forsvar. Jeg hadde ønsket meg en tydeligere redegjørelse for disse sammenhengene. Denne leseren hadde også ønsket at kapitlene 8-11 kom tidligere i boka.

Boka er utgitt på eget forlag, og hadde nok hatt godt av en ekstern redaktør. Bokas inndeling er for meg noe forvirrende, og hva som er organiserende prinsipper «under» de fire fasene i den skjulte leken er ikke så lett å se.

Dette er ikke en teoritung bok, og utgir seg heller ikke for å være det. Det hadde vært spennende å sette Skjetnes lange og rike erfaring i dialog med relevant teori. Det får bli en oppfordring til neste steg. Boka anbefales for nyutdannede og erfarne fysioterapeuter med interesse for barn, lek og følelser, og er også relevant for andre faggrupper. Foreldre, besteforeldre og andre som er mye sammen med barn kan også ha nytte av boka.