Psykodrama som verktøy: Inspirasjon til kroppslig og relasjonell terapi

Anmeldelsen er skrevet av psykomotorisk fysioterapeut Cathrine Maria Boge-Olsnes, Førsteamanuensis ved Institutt for helse og omsorgsfag Norges Arktiske Universitet i Tromsø.

Fysioterapeut Marian van der Meijde har skrevet en tankevekkende bok om psykodrama, inspirert av sine pasienter og sin lange erfaring som behandler. Boka gir en innføring i psykodrama som metode, med fokus på kroppens plass i psykisk helse, og viser hvordan metoden kan brukes både i individuell terapi og i grupper. Den kombinerer teori, kliniske eksempler og refleksjoner rundt helsevesenet. Selv om boka favner bredt og tar opp mange tema, gir den en verdifull kontekst for å forstå hvordan vi kan bli bedre til å hjelpe pasienter. Boka er aktuell både for nyutdannede fysioterapeuter og erfarne spesialister. Den kan gi ideer og inspirasjon, men også økt innsikt i pasienter og eget arbeid.

Første del av boka gir en innføring i psykodramas historiske opprinnelse og filosofi. Forfatteren viser hvordan grunnleggeren, psykiater Moreno (1889–1974), endret terapi fra å være individfokusert til å se individet i relasjon med sine omgivelser. Psykodrama tar utgangspunkt i at mennesker beveger seg på et kontinuum mellom spontanitet og rigiditet. Evnen til spontanitet, som gir emosjonell frihet og fleksibilitet, står sentralt i metoden. Fordi mennesket utvikles i sine relasjoner, er metodens grunntanke at «det som skades i relasjoner, skal heles i relasjoner» (s.21). Barnets spontanitet forsvinner gradvis når vi tilpasser oss samfunnsnormer og andres behov, noe som kan føre til angst, rigiditet og behov for kontroll. Psykodrama gir mulighet for å tørrtrene på relasjoner og livsutfoldelse for å utforske og endre mønstre som gir problemer i samhandling, som sosial tilbaketrekning og unnvikende adferd. Van der Meijdes kliniske eksempler viser ofte til underliggende traumatiske erfaringer og omsorgssvikt, men hun påpeker verdien av å spille ut små hverdagsutfordringer i psykodrama. Ved å ta tak i nåtidens problemstillinger når man ofte inn til tidligere erfaringer og etablerte mønstre som også påvirker framtiden.

Forfatteren framstiller overordnet psykodrama på en enkel og forståelig måte, men jeg synes hun lykkes best gjennom kliniske eksempler og beskrivelse av øvelser. Gjennom disse gir hun et godt innblikk i hvordan metoden kan brukes til å «…utforske følelser og handlinger, prøve ut nye roller og få en ny forståelse av seg selv» (s.196).

Forfatteren har videreutdanning i basal kroppskjenneskap og Basic Body Awareness Therapy. Hennes inngang til psykodrama var ønsket om å utvide sin kompetanse om samspillet mellom kropp og psykisk helse. Spesielt kapittelet om kroppen som verktøy og ressurs i psykodrama er relevant for fysioterapeuter.

Som terapeuter kan vi fokusere på kroppen som en ressurs og informasjonskilde. Ved å bli oppmerksom på kroppslige reaksjoner, kan pasienter bruke kroppen som en veileder til bedre selvforståelse. Hun understreker at dette gir muligheter for å ivareta seg selv ved å innse betydningen av kroppslige forsvar, fordi kroppen også fungerer som en stabilisator. I dette ligger betydningen av kroppslige uttrykk, som er grunnleggende i psykodrama. Hun fremhever hvordan det å sette kroppen i bevegelse åpner for nye innfallsvinkler til forståelse og behandling gjennom samhandling. Som kognitiv terapeut påpeker hun også hvordan kroppsorientert terapi, i større grad enn samtaleterapi alene, når inn til en kjernefølelse.

Med samspillet mellom kropp og psyke som bakteppe har boka viktige budskap også for behandling innen somatikken, både på kommunalt nivå og i spesialisthelsetjenesten.

Forfatteren har jobbet i psykiatrien i 18 år og bruker sin egen utvikling som behandler i spesialisthelsetjenesten til å belyse bruken av psykodrama. Hun diskuterer også oppbygningen og utviklingen av psykisk helsevern, som kritisk vurderes i slutten av boka med tanke på det økende fokuset på standardisering og korte behandlingsforløp. Psykodrama er en fleksibel metode og et alternativ til diagnose- og symptomfokusert behandling. Gjennom beskrivelser av sine roller i ulike stillinger og prosjekter belyser hun sentrale kjerneverdier som likeverd mellom pasient og behandler, samt fokus på pasientens ressurser og kompetanse.

Etter å ha lest boka kjenner jeg stor respekt for Van der Meijdes kompetanse som utdannet psykodramatiker. Samtidig lykkes hun i å få meg til å se samhandlingen mellom pasienten og meg i behandlingsrommet, eller i bevegelsesgruppa, som en hendelse på «livets scene». Dette blikket åpner nye innganger til å hjelpe pasienten «å komme seg».