Den flinke fysioterapistudenten

De aller fleste i vår klasse har på et eller annet tidspunkt blitt kalt for flink. Vi blir kalt flinke når vi kommer på skolen 08:00 en studiedag, er den siste til å dra fra skolen, jobber ved siden av studiet eller klarer å trene i eksamensperioden. Det er ingen tvil om at det faglige miljøet på skolen er høyt og at folk i den forstand er flinke. Vi er engasjerte og interesserte i det vi lærer om, men er det nok for å bli kalt flink?

Første skoledag for vår del startet med saft, boller og en kort presentasjon av oss selv. En etter en reiste vi oss opp og sa hvor mye vi likte å trene og var interessert i fysisk aktivitet. Standarden for flink var med dette satt. I etterkant har det kommet frem at flere egentlig ikke er så glad i trene, men ikke turte å si noe annet. Et spørsmål vi nå stiller oss er om dette var for å passe inn på studiet. Må man være glad i å trene for å være en flink fysioterapistudent?

Daglig treningsprat

Trening har blitt en stor del av vår hverdag på skolen. Det snakkes daglig om hva som ble trent i går, hvor støl man er og hva som skal trenes i dag. Dette suppleres med hva som ble spist før og etter trening og hvilket proteinpulver som venter i posten. I vår travle hverdag kan det være en utfordring å finne plass til all treningen som må gjøres og noen ofrer nattesøvnen for å skaffe tid. Et travelt studie pluss deltidsjobb sliter på kropp og sjel. Likevel må vi trene for å være flinke, og så kan vi slappe av.

Press

På studiet lærer vi masse om hvordan kroppen fungerer, hva kroppen trenger og hvordan den kan bli best mulig. Vi lærer at kroppen er skapt for bevegelse og svaret på det meste er mer fysisk aktivitet. Ikke bare er det godt for muskler og ledd, men bidrar også til bedre mental helse. Det er vanskelig å argumentere mot dette, men kan vi være for fysisk aktive? Mange ønsker som fremtidige fysioterapeuter å være gode forbilder når det kommer til trening og fysisk aktivitet. Pasienter forventer kanskje også å møte en topptrent behandler. Kanskje er det derfor vi som fysioterapistudenter trener så mye. Utfordringen er at all treningen skaper et stort treningspress, som sammen med et høyt faglig nivå igjen skaper et press om å være det vi kaller for flink. I dagens samfunn skal alt dokumenteres, og det fiskes etter ”flinkhetspoeng” på sosiale medier. Uavhengig om det er skole, mat eller trening som legges ut øker presset på medstudenter. Presset er vanskelig å unngå og det preger noen mer enn andre.

En av våre lærere har skrevet et blogginnlegg som kritiserer tanken om at trening er veien til god helse. Flere av våre medstudenter reagerte kraftig på dette og stusset på hvordan en fysioterapeut, og et av våre forbilder, kan mene at vi ikke skal trene. Det er interessant at et utsagn fra en erfaren fysioterapeut, med ekspertise i overvekt, skaper slike reaksjoner hos uerfarne fremtidige fysioterapeuter. Sett i sammenheng med det trenings-, kropps- og resultatfikserte samfunnet vår generasjon lever i i dag, er kanskje ikke responsen så overraskende. Kanskje er det naturlig at det skapes et press om å være flink når det samles mennesker fra denne generasjonen hvor den felles interessen er kroppen og alt det innebærer.

Det er lov å ikke være flink!

Å være flink fysioterapeut innebærer altså å være på skolen hver dag, inkludert helgen. Både faglig og sosialt skal du prestere for å vise at du kan. Du bør også ha en deltidsjobb for å ha noe gjøre utenom skolen. Samtidig klarer du alltid å rydde plass til en treningsøkt. Da er du flink. Klarer vi alt dette er vi også flinke forbilder for andre som ikke klarer det. Spørsmålet vi må tørre å stille oss er om rollen som fysioterapeut innebærer å ta avstand fra presset vår generasjon kjenner på. Si til oss selv at vi ikke trenger å trene hver dag, men heller gå hjem, slappe av med en god film eller ta en pils med gode venner. Det er lov til å ikke være flink.

Av Kjell-Egil Bogfjellmo Haug, Erik André Haugunn og Vegard Heier Sødal