Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatternes mening.
Er faglig oppdatering forbeholdt en elite av fysioterapeuter?
- Fysiofondet nærmer seg en halv milliard kroner. Det er svært positivt at fondet er robust, men det er grunn til å spørre om midlene i tilstrekkelig grad settes i arbeid for å fremme bred faglig utvikling, skriver innleggsforfatterne.
Skrevet av Edgeir Gunvordal, MSc, fysioterapeut og universitetslektor og Nina-Margrethe Theodorsen, PhD, fysioterapeut og førsteamanuensis.
Forfatterne opplyser om at de satt sammen i fondsstyret (Fysiofondet), som henholdsvis styremedlem fra Privatpraktiserende Fysioterapeuters Forbund (PFF) og nestleder fra Norsk Fysioterapeutforbund (NFF) i perioden 2016-2019.
Gunvordal opplyser om at han er eier av Sonoklinikken og leder for Spesialistrådet i Ultralyd i PFF. Han er også lærer ved Universitetet i Bergen (UiB) og lærer ved ultralydutdanningen (PFF).
Theodorsen opplyser om at hun nå er nestleder i faggruppen for kvinnehelse i NFF, leder av manuellterapi-utdanningen ved UiB. Hun opplyser om at hun også har en forespørsel inne om hun kan være med å vurdere fagorganisasjonenes søknader for kursvirksomhet til Fysiofondet.
Fond til etter- og videreutdanning for fysioterapeuter er en helt særegen ordning innen norsk fysioterapi, og noe vi fysioterapeuter bør være oppriktig stolte av. Det representerer et felles løft for faglig utvikling, og gir muligheter få andre profesjoner har, blant annet støtte til kurs, videreutdanning og forskerutdanning.
Nettopp derfor er det viktig at vi kontinuerlig diskuterer hvordan ordningen kan fungere best mulig for hele profesjonen. Fysioterapeuter forventes å holde seg faglig oppdatert gjennom kurs, kongresser og videreutdanning. Dette er en forutsetning for god pasientbehandling. Likevel er det i praksis langt fra alle som har reell mulighet til å delta.
- Treffer ikke bredt nok
Fysiofondets stipendordninger er ment å bidra til kompetanseheving, men slik de fungerer i dag, treffer de ikke bredt nok. Reisestipend er i hovedsak tilskudd til reise og opphold, mens kurs- og deltakeravgifter må dekkes av den enkelte. Når man i tillegg tar med tapt arbeidsinntekt, kan totalbelastningen bli betydelig, særlig for selvstendig næringsdrivende og fysioterapeuter uten arbeidsgiverstøtte. Et annet forhold som bør diskuteres, er at stipendordningene i stor grad er knyttet til kurs og tiltak i regi av etablerte fagforbund som NFF, MNF og PFF. Fysiofondet er for «Fysioterapeuter med norsk autorisasjon og daglig virke i Norge.» og det er ikke er knyttet opp mot tilhørighet til et fagforbund. Da er det ulogisk at det i hodesak er aktivitetene i fagforbundene som blir støttet med Reisestipend. Dette kan oppleves som en begrensning i fysioterapeuters reelle valgfrihet, og kan bidra til å styrke eksisterende strukturer mer enn mangfold og faglig nytenkning. Når store deler av midlene knyttes opp mot kurs og aktivitet i regi av NFF, PFF og NMF, styrker det disse organisasjonenes posisjon som «portvoktere» for faglig utvikling. Det kan sementere etablerte fagmiljøer, hemme mangfold og innovasjon, og gjøre det vanskeligere for nye fagmiljøer, alternative kursleverandører eller tverrfaglige initiativ å få gjennomslag. Dette er stikk i strid med intensjonen om å styrke fysioterapifaget bredt og uavhengig.
- Lavt stipend
Utdanningsstipendet framstår også som lavt. Med en sats på 100 kroner per studiepoeng gir et videreutdanningsløp på 60 studiepoeng kun 6 000 kroner i støtte. Dette står i liten grad i forhold til de reelle kostnadene ved studieavgift, litteratur, reiser og inntektstap. I praksis betyr det at investering i kompetanse i stor grad bæres av den enkelte fysioterapeut.
Samtidig har fondet vokst betydelig de siste årene:
- 2022: 334 328 851 kroner
- 2023: 365 278 066 kroner
- 2024: 403 570 785 kroner
Fysiofondet nærmer seg en halv milliard kroner. Det er svært positivt at fondet er robust, men det er grunn til å spørre om midlene i tilstrekkelig grad settes i arbeid for å fremme bred faglig utvikling.
- Et finansieringsgap
En annen viktig utfordring gjelder støtte til forskning og kunnskapsutvikling i fysioterapi på ph.d.-/postdoc-nivå. Fysiofondet representerer også her en viktig og positiv satsing, blant annet gjennom ordninger med 25 % arbeidsplikt som utvilsomt styrker koblingen mellom forskning, utdanning og klinisk praksis. Samtidig dekker rundsumbeløpene ofte ikke de fulle kostnadene institusjonene påføres, noe som skaper et finansieringsgap. I praksis fører dette til at enkelte utdanningsinstitusjoner ikke lengre åpner for søknader til Fondet, fordi prosjektene blir for økonomisk belastende for institusjonene. Over tid kan dette bidra til at fysioterapiforskning nedprioriteres og svekke fagets konkurranseevne sammenlignet med bedre finansierte profesjoner.
En oppfordring
Dette er ikke en kritikk av intensjonen bak ordningene, men en oppfordring til videreutvikling. Nettopp fordi Fysiofondet er en ordning vi er stolte av, bør vi også stille krav til at den fungerer best mulig.
Skal fondet i større grad stimulere til deltakelse og kompetanseheving i hele profesjonen, bør det vurderes:
- Å åpne for delvis dekning av kursavgifter.
- Å gi støtte til kurs også arrangert av andre enn bare NFF, PFF og NMF.
- Å prioritere støtte mot dem uten arbeidsgiverdekning.
- Å øke satsen for utdanningsstipend til et nivå som faktisk monner.
- Å sikre at ph.d.- og postdoktorordninger er økonomisk bærekraftige for utdanningsinstitusjoner, blant annet gjennom bedre dekning av indirekte kostnader.
Faglig utvikling er ikke en luksus, men det er en nødvendighet. Når fondet vokser, bør også ambisjonen om bred tilgang til kompetanseheving vokse med det.
---------------------
For ordens skyld: Fysioterapeuten redigeres etter Redaktørplakaten og Pressens Vær varsom-plakat. Utgiver: Norsk Fysioterapeutforbund. Fysioterapeuten mottar for tiden prosjektstøtte fra Fysiofondet.
