Skal feire 30 år med hovedfag og mastergrad i helsefag ved Universitetet i Oslo
I 30 år har Institutt for helse og samfunn ved UiO utdannet studenter med hovedfag i helsefag og masterprogram i tverrfaglig helseforskning. Fredag skal det feires ved instituttet!
- Mye har skjedd siden det hele startet i 1995, forteller Nina Køpke Vøllestad.
Hun er professor og leder ved Avdeling for folkehelsevitenskap og tverrfaglig helsevitenskap. Vøllestad har jobbet ved universitetet helt siden 1995, og fulgt hele reisen til jubilanten. Selv blir hun 70 år i år, noe også som skal markeres på fredag.
Startet med høyskolereformen
- Det startet med at dette er en del av høyskolereformen, utdanning av lærere til lektorer. Hovedfag i fysioterapi var etablert ved UiB noen år tidligere.
Vøllestad forteller at hun var den eneste vitenskapelig ansatte i halvannet år.
- Studiet startet bare en måned etter at jeg kom hit, så det gikk unna i begynnelsen, smiler hun.
Vøllestad forteller at studiet hadde særlig fokus på omsorg og rehabilitering.
- Men vi ønsket å favne bredt, og universitetet ville ha en tverrfaglig utdanning, særlig rettet inn mot sykepleiere, fysioterapeuter, vernepleiere og ergoterapeuter, sier hun.
Høye ambisjoner, erfarne studenter
- Det var nok ganske så ambisiøst, det vi gjorde i starten. Det handlet mye om utvikling av et akademisk tankesett, forteller hun.
- De skrev mange oppgaver, som var arbeidskrevende. Men det var også arbeidskrevende for oss som lærere, siden vi ga skriftlig tilbakemelding på alle. Men dette ga oss også mye tilbake i forhold hvordan studentene utviklet seg gjennom studiet, og hvor vi måtte justere på studiet.
Vøllestad mener de lå på et høyt nivå:
- Det var ikke studenter som kom rett fra bachelor i starten. Det var tilleggspoeng for klinisk praksis, og de aller fleste hadde mange års erfaring som klinikere eller lærere. Dette gjorde store og omfattende eksamensoppgaver håndterbart for studentene.
- Vi kunne nok ikke gjort det slik i dag, legger hun til.
Og fortsetter:
- Vi var opptatt av at vår utdanning skulle være klinisk relevant. Studentene skulle utvikle og bruke kunnskap. Hvilke spesifikke kunnskapsområder de gikk inn i, var mindre viktig. Det var det vitenskapelige tankesettet og arbeidsformene som var viktig for oss å formidle.
- Kan du beskrive forholdet til studentene den gang?
- Med den korte perioden fra jeg ble ansatt til studentene startet, så måtte det nødvendigvis bli noen tilpasninger sammenlignet med hva vi vanligvis gjør. Jeg skjønte raskt at det var ganske erfarne og godt motiverte studenter. Så jeg var åpen på at vi hadde et studietilbud som var under utvikling. Jeg definerte studentene som medarbeidere, og brukte dem blant annet som kontaktnett for å finne ressurspersoner inn mot fagfelt jeg ikke kjente så godt selv.
Senere har mange av studentene inntatt sentrale posisjoner på for eksempel OsloMet og Diakonhjemmet.
- Her fikk de sin akademiske start, sier hun.
- Har de blitt konkurrentene deres?
- Ja, på mange måter kan du si at vi har utdannet våre konkurrenter. Det er jo nå etablert masterutdanninger mange steder, og vi har sett færre av den typen studenter vi utviklet studiet for.
Hun forteller at det har vært færre fysioterapeuter, sykepleiere og ergoterapeuter de senere årene.
- Det har vært en naturlig utvikling at vår rolle nå har blitt annerledes enn den var, sier hun.
- Hvordan er situasjonen i dag?
- Nå er studieplassene flyttet inn i folkehelsevitenskap. Der inngår flere av våre kurs og fagområder, så mye av det vi har bygget opp videreføres der.
- Det blir på mange måter en mulighet til å berike folkehelsevitenskapen, noe jeg tenker er helt greit.
Kvalitetspris fra NOKUT
- Noe du vil trekke frem spesielt fra disse årene?
- I 2011 fikk vi NOKUTs kvalitetspris for utdanning. Denne vektla at vi hadde utviklet arbeidsmåter og læringsmetoder som ble karakterisert ved en forskningspreget læringskultur i forskende fellesskap. Dette var en fjær i hatten for oss, forteller hun.
- Hvorfor har dere lykkes?
- Vi har hatt mange ansatte med ulik bakgrunn. Men vi har hatt et felles ønske om å utvikle tverrfaglighet – å lære å forstå andre tankesett. I tillegg har flere hatt bakgrunn innen pedagogikk. Noe som har vært en berikelse for å utvikle vårt pedagogiske opplegg.
Ble en bedre kliniker av et bedre hode
Selv om studiet hadde stor vekt på utvikling av vitenskapelig tankegang, var det mange klinikere som gjennomførte.
- Jeg husker en fysioterapeut med lang klinisk erfaring som gikk studiet uten noen ambisjon om å forlate klinikken, smiler Vøllestad.
Studenten fortalte etter studiet at hun hadde blitt en bedre kliniker av å få et bedre hode.
- Dette sitatet glemmer jeg nok ikke, legger hun til.
Tverrfaglighet - den røde tråden
- Hva med overgangen fra hovedfag til mastergrad, hvordan løste dere dette?
- Vi fikk først en gruppe her på UiO til å evaluere hovedfaget.
Vøllestad forteller at de da fikk flere gode innspill til hvordan de kunne utvikle blant annet eksamensformene videre.
- Vi la blant annet inn noen undervisningselementer i overgangsfasene knytte til oppgaveskrivingen, forteller hun, og trekker spesielt frem oppstartsfasen og avslutningsfasen i masteroppgaven:
- Dette er faser studentene typisk kan streve med, forteller Vøllestad.
Undervisningstemaene skulle også bli mer tverrfaglig. Man tok inn andre typer tilnærminger og temaer, som fanget bredere.
- I oppstarten var tverrfaglighet oppdraget. Vi synes tverrfaglighet var interessant den gang, og mener fortsatt det. Det å få andres blikk inn på eget felt oppleves gjerne litt skummelt i starten, men etterhvert berikende for studentene, sier hun.
- Vi fikk også løftet frem likheter og ulikheter på tvers av profesjoner, for eksempel innen profesjonsetikk.
- Når vi nå har mer samhandling i helsetjenestene, blir kompetanse innen tverrfaglig kunnskapsutvikling ikke mindre viktig, presiserer hun.
Vøllestad mener at det at den tverrfaglige profilen ble med i overgangen fra hovedfag til mastergrad, var et viktig suksesskriterium for at de har lykkes såpass godt i alle disse årene.
-Det ble et slags varemerke for oss.
Fortsetter, i alle fall ut høsten
- 70-årsjubilanten Nina Vøllestad skal jo også feires på fredag. Du fortsetter som før?
- Jeg fortsetter i alle fall ut høsten, så får vi se, smiler hun.
Det er fortsatt mulig å bidra for professorer, selv om de går av med pensjon.
- Jeg ser på emiriti-muligheten som en veldig positiv funksjon i denne typen akademiske miljøer.
40% tok en doktorgrad
- Noe du vil slå i bordet med, helt avslutningsvis?
- Av de som tok hovedfag hos oss, har faktisk hele 40% tatt en PhD. Noen fortsatte med forskning, mens andre tok med seg denne kunnskapen inn i klinikken. Alt dette er kjempefint, mener jeg.
- Da tenker jeg vi har oppfylt et mandat om å styrke den vitenskapelige kompetansen innen helsefagene, avslutter Nina Vøllestad.
Jubileumsfesten
For å feire det de i fellesskap har fått til, inviterer instituttet nå til en jubileumsfest for alle tidligere og nåværende studenter. Alle ansatte som har vært tilknyttet studieprogrammet og fagmiljøet er invitert.
Og festen starter fredag, faglig så vel som sosialt.
Instituttet hører under Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo.
