Utenfor komfortsonen, men innenfor faget: Refleksjoner om læring i folkehelse

Leah Cayenne Gelhausen, 3. årsstudent ved fysioterapeututdanningen, UiT - Norges arktiske universitet (Tromsø). leahcayenne@gmail.com.

Personlige erfaringer vurderes redaksjonelt.  Ingen interessekonflikter oppgitt.

Folkehelse er et omfattende og til tider diffust tema og et begrep som ofte dukker opp når problemstillinger blir vage og generelle. Som student ønsker man gjerne «to streker under svaret» i et avgrenset og forståelig tema – noe som kan tale for at folkehelse ikke alltid oppleves slik.

Femte semester på bachelor i fysioterapi ved UiT Norges arktiske universitet starter med emnet Folkehelse. Læringsutbyttebeskrivelsene omhandler blant annet bærekraft, helsefremmende og sykdomsforebyggende tiltak på nasjonalt og lokalt nivå. Vi skal lære hvordan individet, samfunnet og naturen henger sammen. Dette er store og komplekse temaer som ikke nødvendigvis passer inn i forventningen om å jobbe med muskel- og skjelettplager én til én i 30 minutter, før man går videre til neste pasient. I denne teksten vil jeg reflektere over mine erfaringer med emnet og hvorfor jeg mener det er behov for et paradigmeskifte i måten vi integrerer folkehelse i fysioterapien.

Folkehelse kan være ubehagelig

Kloden vår blir varmere, og dette kan føre til tørke, oversvømmelser, skred og mer. De fleste av oss vet dette, og det er lett å forstå at slike endringer kan påvirke helsen negativt. Det jeg ikke visste før folkehelse-emnet er at mer enn 50 % av kjente menneskelige, patogene sykdommer kan forverres av klimaendringer (1). Jeg visste heller ikke at ville dyr kun utgjør 4 % av biomassen til pattedyr, mens vi mennesker – som bare én art – utgjør 36 % og de resterende 60 % består hovedsakelig av våre husdyr, særlig dyr vi spiser, som kyr og griser (2). Dette høres alvorlig ut, men likevel kan sammenhengen mellom mangfold og helse være noe mer diffus. Jeg tenker at det er nettopp det at det er diffust som bidrar til spørsmålet «Hva har det med fysioterapi/meg å gjøre?».

Mine refleksjoner nå, noen måneder etter undervisningen, er at det er nødvendig å se hvor alvorlig situasjonen er for å forstå at endring må skje. Hvis vi innen folkehelse ikke tåler å møte sannheten, vil vi bare fortsette å grave i overflaten og jobbe nedstrøms. Det kan være komfortabelt å kun behandle den individuelle pasienten, men dersom et helt nabolag har de samme plagene og lever under sykdomsfremmende forhold, må vi våge å se helheten. Da kan vi kanskje behandle årsakene – ikke bare symptomene.

Dette krever også å se de store, mer diffuse sammenhenger som for eksempel at naturmangfold er essensielt for økologisk homeostase. Et sterkt økosystem står rett og slett sterkere mot trusler som sykdommer som utvikler seg og muterer. FHI skriver at Klima-, natur- og miljøendringer er en av de største truslene mot folkehelsen (3). Som fysioterapeuter kan vi kanskje ikke påvirke hvert eneste punkt alene, men jeg tenker at kunnskapen og evnen til å tenke store sammenhenger gjør oss likevel mer fleksible til å jobbe med utfordringene som vi har foran oss.

Helsedeterminanter

Den første uken bestod av en introduksjon til viktige begreper og virkemekanismer.

Vi ble bedt om å stille oss opp på en linje. På forhånd hadde alle fått tildelt en tenkt karakter med alder, kjønn, eventuelle funksjonsvariasjoner, jobb, familie og utdanning. Deretter ble det lest opp påstander basert på helsedeterminanter. Dersom man mente at påstanden passet til karakteren man hadde fått, kunne man ta et skritt frem, nærmere til ‘god helse’. Til slutt sto friske, unge, hvite menn med god jobb og løping som fritidsaktivitet fremst. Utover det åpenbare – at sosiale forutsetninger har stor betydning for helse på samfunnsnivå – hadde jeg to refleksjoner etter øvelsen.

Den første var at personbeskrivelsene passet godt inn i ICF-modellen. Folkehelse hadde tidligere stått litt for seg selv, men takket være koblingen til ICF som vi hadde lært om tidligere kunne jeg knytte det til noe som føltes mer «fysioterapirelevant». Den andre erkjennelsen er nødvendigheten av å få tilordnet en karakter i en slik øvelse. Hvis vi som fysioterapi- og ergoterapistudenter hadde deltatt i øvelsen som oss selv, ville nok mange av oss raskt ha nådd målstreken. Det viser på den ene siden hvor heldige vi er, men kan også gjøre oss uforstående for problemer i mindre privilegerte sosioøkonomiske miljøer.

Praksis

Som så ofte på fysioterapistudiet følte jeg at jeg lærte mest i praksis. Jeg var en uke hos Forum for Natur og Friluftsliv (FNF), et samarbeidsnettverk for natur- og friluftsinteresser. Forumet består av et frivillig styre fra de ulike tilsluttede organisasjonene som DNT, 4H Troms, Naturvernforbundet, Framtiden i våre hender, samt koordinatorer i hvert fylke i Norge som arbeider med å koordinere aktiviteter, bygge nettverk og skape synlighet i offentligheten. FNF arbeidet med å samle stemmen til de frivillige organisasjonene for å kunne påvirke politiske prosesser. Dette viser hvordan naturvern i Norge i stor grad hviler på de frivilliges engasjement. I praksis betyr det at store nedbyggingsprosjekter, i regi av bedrifter med store ressurser innen arbeidskraft, politisk innflytelse og kapital, ofte møtes av frivillige ildsjeler. 

Jeg vil eksemplifisere hvor jeg tenker at fysioterapeuter kan ta en større rolle i det politiske arbeidet gjennom et prosjekt for utbygging av boligområder på Tromsøya. Planen som er utarbeidet innebærer bygging av 50 leiligheter i første omgang, fordelt på 12 rekkehus, samt en tursti rundt området (4). Myrseth (5) kritiserer at manglende saks- og konsekvensutredning har ført til betydelige kunnskapshull om naturverdier og biologisk mangfold i prosjektets område. Et sentralt problem er at naturmangfoldloven krever et kunnskapsgrunnlag, men ikke spesifiserer hva som må kartlegges eller hvordan dette skal gjøres. Hun viser til at Nordnorsk Botanisk Forening har dokumentert rødlistede arter på Solneset og et svært høyt artsmangfold av karplanter, lav, moser og fugler i myr- og gammelskogsområder. Dette er ikke tilstrekkelig utredet i saksprosessen (5). 

Bonord, som er ansvarlig utbygger, skriver at de ønsker å skape friluftsområder for alle ved å anlegge en tilrettelagt sti gjennom boligfeltet (4). Myrseth hevder derimot frem at området allerede brukes til et mangfold av friluftsaktiviteter, som «hundeløypa», langrenn, ridning fra rideskole i nærheten, treningsgrupper, barnehageaktiviteter og soppsanking. Området beskrives også som det viktigste stedet for stisykling og orientering i Tromsø (4). Som fysioterapeuter har vi særkompetanse på fysisk aktivitet og bevegelse, og vi vet at varierte bevegelsesmuligheter har stor verdi. Fysioterapeuter kan derfor argumentere for behovet for bakker, ujevne stier og områder for aktiviteter som langrenn og stisykling. Fysisk aktivitet er ikke «one size fits all» på grus- eller betongstier. Fysioterapeuter har også kunnskap om ulike hjelpemidler for ferdsel i naturen, og jeg opplever at såkalt tilrettelegging ofte ikke fungerer optimalt i praksis – som for eksempel utfordringene ved å bruke manuell rullestol på grus, særlig med is og snø. 

Det jeg tar med meg fra denne praksisperioden er at fysioterapeuters stemme i stor grad mangler i politiske beslutningsprosesser og utviklingsprosjekter. Forskning har vist at de ikke-økonomiske verdiene i naturen har ganske stor betydning for mennesker, men allikevel vinner økonomiske hensyn oftest frem når man vurderer å gjøre inngrep i naturen (6). Vi fysioterapeuter kan være en av stemmene som trengs for å beskytte det som er viktig for oss, kloden og folkehelsen samtidig.

Konklusjon

Jeg skulle ønske at folkehelse hadde blitt et tydelig og avgrenset begrep for meg, at jeg så en klar vei til å løse dagens folkehelseutfordringer, og at jeg fikk mine «to streker under svaret». Etter tre år på fysioterapiutdanningen begynner jeg imidlertid å forstå at dette ikke er et fagfelt der enkle svar finnes. Jeg har ikke løsningen på klimaendringer, naturødeleggelse eller sosiale ulikheter, men jeg har et ønske om å se det større bildet. Jeg tenker at vi som fysioterapeuter sitter på mye verdifull kunnskap og erfaring som ofte begrenses av en snever rolleforståelse. Hvis vi tør å engasjere oss og bruke denne kunnskapen utenfor de ordinære rammene, kan vi ikke bare bidra til bedre folkehelse, men også utvikle fagfeltet og bli hørt i det politiske bildet.

Referanseliste

(1) Mora C, McKenzie T, Gaw IM, Dean JM, von Hammerstein H, Knudson TA, Setter RO, Smith CZ, Webster KM, Patz JA, Franklin EC. Over half of known human pathogenic diseases can be aggravated by climate change. Nat Clim Chang 2022; 12(9): 869-875. DOI: 10.1038/s41558-022-01426-1

(2) Ritchie H, Spooner F, Roser M. Biodiversity. Our World in Data 2022. https://ourworldindata.org/biodiversity. Hentet 20. Februar 2026.

(3) Jore S. Folkehelserapporten: Klimaendringer og helse. Folkehelseinstituttet 2022. https://www.fhi.no/he/fr/folkehelserapporten/miljo/klima-og-helse/. Hentet 20. Februar 2026.

(4) Bonord. Vi gjør naturområdene på Tromsøya tilgjengelig for alle! https://nyhetsfeed.vestskogenbolig.no/p/vi-gjor-naturomradene-pa-tromsoya-tilg-29617bc9-57a1-4ebd-ae73-2adf8c4cdd4e. Hentet 11. Februar 2026.

(5) Myrseth C. Nærfriluftslivet- og nærnaturen trenger også arealer; bevar marka ved Solneset nå! Forum for natur og friluftsliv 2021. https://fnf-nett.no/troms/naerfriluftslivet-og-naernaturen-trenger-ogsa-arealer-bevar-marka-ved-solneset-na/. Hentet 15. Februar 2026.

(6) Jahren E. Hvordan natur verdsettes må endres skal vi vinne klimakampen. NMBU 2023. https://www.nmbu.no/forskning/hvordan-natur-verdsettes-ma-endres-skal-vi-vinne-klimakampen Hentet 11. Februar 2026.