Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatternes mening.

Fysioterapi på sykehjem: Erfaringer fra praksis
- Vi deler bekymringen for ressursbruk og behovet for prioritering. Men vi må ikke la stigmaet om sykehjemsbeboere som passive mottakere av pleie styre hvordan vi fordeler fysioterapiressurser, skriver Fredrik Wannebo Yttereng og Kristine Bjorheim Bøe i denne ytringen, som er et tilsvar i debatten om fysioterapi på sykehjem.
Skrevet av Fredrik Wannebo Yttereng, MSc, fysioterapeut, Langerudhjemmet og Kristine Bjorheim Bøe, MSc., Spesialist i fysioterapi for eldre, MNFF. Grefsenhjemmet, Stiftelsen Diakonova Haraldsplass.
Tilleggsopplysning fra forfatterne: Ytringene representerer ikke nødvendigvis faggruppen for eldre, i Norsk Fysioterapeutforbund, hvor Yttereng sitter som styremedlem. Bøe har bidratt som artikkelforfatter i artikkelen som er grunnlag for debatten («Fysioterapi under langtidsopphold på norske sykehjem: En tverrsnittstudie») og som meningsytrer i tidligere tilsvar. Dette innlegget er skrevet med bakgrunn i deres kliniske erfaring.
Debatten om fysioterapiressurser på sykehjem er viktig og nødvendig. Som heltidsansatte fysioterapeuter ved to store langtidshjem i Oslo, henholdsvis med nærmere 10 og 20 års erfaring, ønsker vi å bidra med erfaringer fra praksis – ikke for å motsi behovet for prioritering, men for å nyansere bildet som tegnes i debatten.
Tilstedeværelse av fysioterapeuter gir innsikt – og endring
Det hevdes at fysioterapeuter kan instruere én gang, og deretter overlate oppfølgingen til pleiepersonell. Vår erfaring tilsier at dette er en forenkling og at vi ikke kan forvente at andre kan ivareta fysioterapeutfaglige oppgaver like godt eller bedre. Det er med på å underminere fysioterapifaget. Implementering av tiltak krever tid, repetisjon og kulturbygging. Uten kontinuerlig tilstedeværelse, blir mange tiltak aldri en del av hverdagen.
På våre langtidshjem har det krevd målrettet innsats og systematisk arbeid over tid, med en oppsøkende praksis som har synliggjort behovet for fysioterapi. Dette har ikke skjedd av seg selv – det har vært en prosess som har involvert tett samarbeid, relasjonsbygging og kontinuerlig faglig dialog med pleiepersonell og øvrige yrkesgrupper.
Pleieavdelingene har ofte et sterkt fokus på god pleie, men mindre på deltakelse i ADL. Det er ikke tilstrekkelig med én gjennomgang av sit-to-stand-øvelser, lungefysioterapi eller mobilisering – det krever oppfølging, motivasjon og tilstedeværelse. Vi sykehjemsfysioterapeuter samarbeider tett med pleiepersonellet og deler av vår kompetanse så ofte det lar seg gjøre, men å tro at pleiepersonellet automatisk viderefører igangsatte fysioterapeutiske tiltak, er etter vår mening naivt og vil gi beboerne et dårligere utgangspunkt for opptrening og/eller lindring.
Resultatet av vår oppsøkende innsats ser vi i dag: veien til fysioterapeut er kort for både lege, sykepleier og pleiepersonell. Vår kompetanse blir i økende grad etterspurt og benyttet til å avklare komplekse problemstillinger etter eksempelvis fall, operasjoner og funksjonssvikt, og vi er en integrert profesjon i det tverrfaglige samarbeidet.
Dette illustreres godt gjennom konkrete pasienthistorier: – Da det ble mistenkt struma hos en beboer, kunne fysioterapeuten, etter å ha blitt tilkalt, avdekke at det i realiteten dreide seg om en luksasjon i sternoclavicularleddet. – En sykepleier surret etter beste evne gasbind rundt beboerens krokete finger i påvente av legevisitt to dager senere, men valgte heller å kontakte fysioterapeuten. Det førte til at 3. fingers PIP-ledd ble reponert og fiksert, og både smerter og potensiell utagering hos beboeren med demens ble unngått.
Livskvalitet handler også om funksjon
Det hevdes at sykehjemsbeboere ikke trenger å mestre ADL, fordi de har heldøgnsomsorg. Men dette blir en selvforsterkende effekt. Når vi som fysioterapeuter bidrar til å opprettholde funksjon, kan beboere fortsatt delta i måltider, i deler av stellet, eller i aktiviteter – og i noen tilfeller reise hjem til jul.
Livskvalitet handler ikke bare om god pleie – det handler også om autonomi og bevegelsesfrihet
Livskvalitet handler ikke bare om god pleie – det handler også om autonomi og bevegelsesfrihet. Med synlige fysioterapiressurser, noe vi representerer, er vi tett på beboerne, vi kjenner deres livshistorier og pårørende, sykdomshistorikken som ofte inkluderer demenslidelse, og posisjonerer oss da slik at tillit kan oppnås, og evidensbaserte tiltak som gir effekt kan gjennomføres. Forbedret fysisk funksjon som følge av fysioterapioppfølging kan gi økt livskvalitet, og verdighet til beboernes liv.
Fallforebygging virker – også på langtidshjem
I debatten trekkes det frem en norsk RCT som viser minimal effekt av intensiv trening i langtidshjem. Samtidig overses nyere og bredere forskning, som den systematiske oversikten publisert i Age and Ageing i desember 2023 (1). Den konkluderer med at:
· Trening reduserer fall hos eldre i institusjon.
· Effekten vedvarer ikke etter at treningen avsluttes – den må integreres i daglig drift.
· Treningen bør være kombinert og individuelt tilpasset.
Dette samsvarer med våre erfaringer. I 2020 ble et fallforebyggende prosjekt igangsatt ved Langerudhjemmet med involvering av fysioterapeut. I løpet av to år ble antall fall redusert med 23 %, og antall lårhalsbrudd halvert. Dette ble oppnådd gjennom tverrfaglig samarbeid, undervisning, og etablering av balansetreningsgrupper inspirert av “Sterk og Stødig”. Ressursene ble prioritert etter Prioriteringsmeldingen og NOU 2018:16.
Hvis ikke dette anses som en helseøkonomisk gevinst med sparte utgifter til legevakt, operasjoner, sykehusopphold og ekstra oppfølging ved tilbakekomst til langtidshjemmet, hva gjør vel det da?
Evidens må brukes riktig
I debatten trekkes det frem en systematisk oversikt som angivelig viser svak evidens for fysioterapi i langtidshjem (2). Men oversikten konkluderer faktisk med at:
“It is unclear if effective physiotherapy services are currently used in nursing homes or are available to those at greatest risk of deterioration.” “Older adults who may require more support […] are actually less likely to receive physiotherapy services.”
Dette er et paradoks. Det er ikke evidensen som er svak – det er implementeringen som er mangelfull. Og det er nettopp her fysioterapeuter med tilstedeværelse og kompetanse kan gjøre en forskjell.
Forfatterne av den systematiske oversiktsartikkelen velger avslutningsvis å oppfordre til mer forskning på bruken av fysioterapiressurser på langtidshjem, nettopp for å utvikle evidensbaserte fysioterapistandarder og kvalitetsmål tilpasset behovene hos eldre personer som bor på institusjon. Dette viser at feltet er i utvikling – og at det er behov for mer kunnskap, ikke mindre innsats.
La oss bruke ressursene klokt – også på langtidshjem
Vi deler bekymringen for ressursbruk og behovet for prioritering. Men vi må ikke la stigmaet om sykehjemsbeboere som passive mottakere av pleie styre hvordan vi fordeler fysioterapiressurser.
Samtidig står vi foran en stor utfordring: mangelen på helsepersonell i møte med eldrebølgen. I denne diskusjonen nevnes ofte leger, sykepleiere og helsefagarbeidere – men fysioterapeuter blir sjelden inkludert i regnestykket. Fysioterapeuter som i dag står utenfor arbeidslivet, og som ønsker å bidra, skal de bidra hos hjemmeboende eldre? Ja. Kan de bidra hos sykehjemsbeboere? Absolutt.
La oss bruke dem klokt og sammen jobbe for økte fysioterapiressurser der det trengs!
Kilder:
1. Dyer et al. (2023) – Exercise for falls prevention in aged care: systematic review and trial endpoint meta-analyses. Age and Ageing, Volume 52, Issue 12. https://academic.oup.com/ageing/article/52/12/afad217/7469353
2. Brett, L., Noblet, T., Jorgensen, M., Georgiou, A. (2019) – The use of physiotherapy in nursing homes internationally: A systematic review. PLoS ONE 14(7): e0219488. https://journals.plos.org/plosone/article?id=10.1371/journal.pone.0219488
3. NOU 2018:16 – Det viktigste først: Prinsipper for prioritering i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2018-16/id2622153/