Helseprofessor vil slåss for revmatikerne

- En bra valgkampsak?
- Ja, kanskje det!
I et intervju med Fysioterapeuten (nr.2/2013) sier Jan Grund at hans viktigste mål som leder for revmatikerne er å styrke et stort og viktig område som ofte faller mellom to stoler i norsk helse­vesen – rehabilitering. Han har i flere år hatt ulike verv og oppdrag innen kultursektoren. Gjennom dette arbeidet har han sett hvilket løft denne sektoren har vært gjennom. Den rødgrønne regjeringen valgte å styre bevilgningene til kultur gjennom en opptrappingsplan som innebar en økning på 4.9 milliarder kroner i perioden 2005-2013. Målet er at én prosent av statsbudsjettet skal gå til kultur i 2014.

- Et rehabiliteringsløft

- En viktig oppgave for alle oss som jobb­er innen rehabilitering burde være å få til et ­rehabiliteringsløft. Så vidt jeg har forstått utgjør rehabilitering rundt 1.5 prosent av de totale bevilgningene til helse. Et mulig mål er å skape politisk aksept for at denne andelen kan øke til to prosent i løpet av noen år. Det vil kreve at den regjeringen som tiltrer høsten 2013, på samme måte som Stoltenberg-regjeringen gjorde på kulturområdet i 2005, forplikter seg til å lage en strategi for å styrke kvalitet, kompetanse og kapasitet innen habilitering og rehabilitering, innen en økonomisk ramme, sier Jan Grund.   

Kamp om ressurser

Han understreker at revmatikerne i alle år har kjempet om ressurser og prioritering i konkurranse med pleie og omsorg og akuttjenester.
- Faget, forskningen og tjenestene for denne pasientgruppen må styrkes betydelig!

Jan Grund ble i oktober valgt til forbundsleder i Norsk Revmatikerforbund for ett år. Dette er et deltidsverv, som han vil kombinere med deltidsprofessorater ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) og Campus Kristiania. Etter flere tiårs arbeid på toppene, med helseledelse, helsepolitikk, planlegging av helsetjenester, ­sykehusreform og mye annet helserelatert, har han valgt å prioritere en pasientgruppe som sjelden opplever å bli akkurat det – prioritert.

Hans andre hovedmål er å profesjonalisere forbundet og tilbudet til medlemmene. Som flere andre organisasjoner opplever Revmatikerforbundet blant annet at medlemstallet synker, og at gjennomsnittsalderen stadig blir høyere.

- Skjer lite

Jan Grund understreker at politikere i alle år har uttalt at de vil satse på rehabilitering, men at resultatet av alle disse løftene er heller dårlig.

- Det er godt dokumentert, blant annet i en rapport fra Riksrevisjonen, at ventetiden på rehabilitering, fysioterapi og ergoterapi har økt, og at det er behov for en sterk økning av kapasiteten innen rehabilitering. Det gjelder både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten. Gode fysioterapitjenester i kommunene hører med i dette bildet. Fysioterapi er helt avgjørende for våre medlemmer.

Rehabilitering og forebygging er prioriterte områder i samhandlingsreformen, som Grund mener er en reform med gode intensjoner. Likevel er han redd for at konsekvensene av reformen kan bli negative. Det gjelder blant annet tidlig utskrivning fra sykehus og for dårlige tjenester i kommunene.

- Uten forpliktende finansiering, kan ­pasientgrupper som revmatikerne igjen falle mellom to stoler. Kommunene har for dårlig kompetanse, er for dårlig koordinert og har for lavt volum på sine rehabiliteringstjenester.  Kommunene er også i de fleste tilfeller for små til å klare å innfri forventningene i reformen. De store politiske utfordringene i samhandlingsreformen ligger her, påpeker en engasjert Jan Grund.

Driftstilskuddsordningen

Prioritering og ledelse av helsetjenester kan Jan Grund mye om. Han var planleggingssjef i Helsedirektoratet og spesialrådgiver i Sosial- og helsedepartementet på 1970- og 80-­tallet. Han deltok også i arbeidet med det første prioriteringsutvalget for helsetjenesten i 1986 (Lønning I).  og ga ut boka «Sykehusledelse og helse­politikk, Dilemmaenes tyranni» i 2006.

«Helseplan for 1980-åra»
- I denne boka, som kom i 1982, tok vi blant annet opp betydning­en av å styrke kommunehelsetjenesten, som vi kalte grunnmuren i helsetjenesten. Boka var nok en viktig premiss for Kommune­helsetjenesteloven som kom i 1986. Vi understreket hvor avgjørende det var å få et godt samarbeid mellom de mange aktørene i kommunene, som leger, sykepleiere og fysioterapeuter. I den forbindelse diskuterte vi et spørsmål som fysioterapeutene har vært opptatt av i alle år – hvordan få til en best mulig samordning av private og offentlige tilbud. Jeg husker enda de sterke diskusjonene vi hadde om hva som er best for kommunene – privat praksis eller kommunale stillinger med fast lønn. Det var imidlertid ikke vi som kom med forslaget til driftstilskuddsordningen. Det kom som et resultat av den politisk-administrative prosessen, sier Grund.
Noen klare meninger om hvordan denne ordningen fungerer i dag, ønsker han ikke å komme med. Han husker imidlertid period­en på 1980-tallet, da mange fysioterapeuter meldte seg ut av Norsk Fysioterapeutforbund i protest og dannet PFF, Privatpraktiserende Fysioterapeuters Forening. I dag som den gang har han et pragmatisk syn på forholdet privat og offentlig helsetjeneste.

- Det offentlige må ha hovedansvaret, men utfordringene er så store at vi også trenger det engasjementet og den kompetansen som ­private tilbud kan gi.

- Systemer perverteres

Fysioterapeuten ber Jan Grund om å oppsummere de ulike fasene som politikk og byråkrati har gått igjennom fra 1970-tallet og fram til i dag. Han mener at alle systemer og forsøk på styring over tid blir pervertert og må fornyes.

- 1970-tallet og begynnelsen av 80-tallet var preget av tro på plan og styring og en sterkt sentralisert stat. Som planleggingssjef i Helse­direktoratet husker jeg enda de (for) store ambisjonene vi hadde for å styre utviklingen. Det er derfor ikke så rart at det nå ikke finnes slike planleggingsavdelinger i departementssystemet. 1980- og 90-tallet var insentivenes tid, preget av New Public Management, arven etter Thatcher og Reagan, og stykkpris og konkurranse for å få opp effektiviteten i offentlige tjenestetilbud.

Pragmatiske tider

- Og i dag?
- I dag er det mer pragmatiske tider. Det handler, som Gjørv-kommisjonen så godt har sagt det, først og fremst om ­ledelse, ­kultur, holdninger, verdier og innovasjon. En pragmatisk kombinasjon av ulike styrings­instrumenter hvor det må legges spesiell vekt på å få menneskene og profesjonene med seg. 

Min grunnleggende overbevisning er at vi må jobbe for at de svakeste blant oss skal få det bedre. Samtidig må vi arbeide for et mest mulig effektivt samfunn. Målene må ligge fast, men virkemidlene må tilpasses tiden vi lever i. Jeg er nok fortsatt sosialist i hjertet, men blir ofte beskyldt for å ha en kapitalistisk hjerne! Det å være så opptatt av å effektivisere virksomheter er ikke alltid like populært blant fagforeninger og profesjoner, men det er like fullt nødvendig.

- Hva tror du skjer i Helse-Norge med et regjeringsskifte etter valget?

- Jeg tror ikke det blir så store endringer med en borgerlig regjering. De grunnleggende trekkene i det norske samfunnet og i norsk helse­politikk er det tverrpolitisk enighet om. Min konklusjon etter mange års arbeid med disse spørsmålene, er at alle må slåss for sine. Nå har jeg tatt på meg å slåss for revmatikerne.