Trening etter hjertetransplantasjon

Nytransplanterte hjerter mangler nerveforsyning, og pasientene har derfor høyere hvilepuls, langsommere stigning av pulsen under belastning, lavere maksimal puls og langsommere normalisering etter endt belastning. Man har trodd at dette er en av hovedårsakene til den reduserte fysiske kapasiteten hos pasientgruppen, der de fleste studier viser et maksimalt oksygenopptak på 50 – 70 % av hva som er forventet hos friske. Årsaken til det reduserte oksygenopptaket kan, i følge en artikkel i Legetidsskriftet, ha sammenheng med en rekke andre faktorer og skyldes sannsynligvis en kombinasjon av både sentrale (hjertet) og perifere (muskler og vev) begrensninger. Intervalltrening med høy intensitet har vist seg å gi overlegne resultater sammenliknet med mer moderat trening hos pasienter med generell hjertesykdom, men hjertetransplanterte har vært skjermet for denne type trening som innebærer relativt raske skiftninger i hjertefrekvens. På grunn av manglende nerveforsyning og redusert hjertefrekvensrespons har man, i følge den samme artikkelen, antatt at de hjertetransplanterte har liten toleranse for intervalltrening og at treningsformen som sådan ville være uegnet.

Norsk studie

Artikkelen i Legetidsskriftet viser til flere studier, blant annet en ny publikasjon fra en forskergruppe ved Rikshospitalet, der 52 hjertetransplanterte pasienter fra hele landet ble inkludert i forbindelse med ordinær årskontroll. Deltakerne ble randomisert til intervalltrening eller kontrollgruppe. Kontrollgruppen forpliktet seg ikke til noen spesifikk treningsintervensjon, men skulle fortsette «som vanlig». Intervallgruppen forpliktet seg til trening sammen med fysioterapeut etter et fast program (3 × 8 uker) som var fordelt over ett år fra oppstart. Deltakerne i begge grupper var relativt spreke hjertetransplanterte (oksygenopptak på ca. 80 % av forventet hos friske) med et velfungerende transplantat og god livskvalitet. Intervalltreningen besto av økter med ti minutters oppvarming etterfulgt av fire fire minutters intervalldrag med en gjennomsnittlig gjennomført intensitet på 91,5 % av maksimalpuls. I løpet av året gjennomførte deltakerne gjennomsnittlig 69 intervalløkter hver, pluss en del egentrening.

Oppsiktsvekkende resultater

Etter endt treningsintervensjon kunne forskerne dokumentere signifikante forbedringer i intervallgruppen sammenliknet med kontrollgruppen: Bedre oksygenopptak/bedre kondisjon, økt utholdende muskelstyrke, bedre skåring på livskvalitet og redusert progresjon av vaskulopati (en spesiell form for arteriosklerose i kransarteriene hos hjertetransplanterte pasienter).

Resultatene er svært lovende, men artikkelforfatterne understreker viktigheten av at de hjertetransplanterte pasientene ser ut til å respondere noe forskjellig på intervalltrening sammenliknet med ikke-transplanterte pasienter, hovedsakelig med større treningseffekter perifert enn sentralt . Det er behov for flere og større studier der man undersøker disse mekanismene, ser på når i forløpet det er gunstig å introdusere intervalltrening og vurderer langtidseffekt av trening. På Rikshospitalet er man nå i gang med en skandinavisk multisenterstudie der de sammenlikner effekt av intervalltrening med moderat trening blant helt nytransplanterte pasienter. Inntil resultater fra denne studien foreligger, kan helsepersonell kun anbefale intervallbasert trening for friske, stabile hjertetransplanterte > 1 år etter hjertetransplantasjon.

Les mer i Tidsskrift for Den norske legeforening.