Hold tett og stå støtt

Skrevet av Nina-Margrethe Theodorsen, førsteamanuensis, gruppeleder klinisk masterutdanning i manuellterapi, Institutt for global helse og samfunnsmedisin, Universitetet i Bergen. Nestleder Faggruppen for kvinnehelse i Norsk Fysioterapeutforbund. 

I dag markeres den nasjonale dagen for fallforebygging. Hvert år rammes tusenvis av eldre av fallskader, ofte med alvorlige konsekvenser som brudd, redusert funksjon og tap av selvstendighet. Vi vet mye om hva som virker: styrketrening, balansetrening og tilrettelegging av omgivelser. Men vi styrer fortsatt unna et tema som bokstavelig talt kan få folk til å miste fotfestet: urininkontinens.

WHO: Uavhengig fallrisikofaktor

For hva skjer når kroppen plutselig gir beskjed om at dette haster? Man skynder seg. Tar sjanser. Glemmer terskler, tepper og dårlig lys. Resultatet? Økt fallrisiko. Eldre med urininkontinens har faktisk 50 % høyere risiko for å falle. WHO anerkjenner urininkontinens som en uavhengig fallrisikofaktor. Likevel glimrer bekkenbunnen med sitt fravær i mange fallforebyggende treningsprogrammer.

Det er et lite paradoks.

Urininkontinens rammer omtrent hver fjerde kvinne, og opp mot 40 % av kvinner over 80 år. Også menn lider av urininkontinens, men har generelt lavere forekomst enn kvinner. Dette endrer seg derimot fra 60-65års alder; eldre menn har tilsvarende forekomst som eldre kvinner. Urininkontinens handler ikke bare om kvinnehelse, men bør beskrives som et samfunnsproblem.

Årsakene til inkontinens er mange: svekket bekkenbunnsmuskulatur, fødselsskader, prostata, nevrologiske lidelser, nedsatt bevegelse og funksjon, smerter, Alzheimers, og ikke minst noe så enkelt som begrenset tilgang til toalett.

Bekkenbunnstrening forebygger og behandler

Bekkenbunnstrening virker. Det er godt dokumentert, med høyeste evidensnivå (Nivå 1, anbefalingsgrad A). Bekkenbunnstrening både forebygger og behandler urininkontinens, og bør derfor være førstevalg i behandlingen. Et hvert fallforebyggende treningsprogram som ikke inneholder god og veiledet bekkenbunnstrening, er ikke godt nok. Vi fysioterapeuter påberoper oss å være eksperter på muskel og skjelett, og at trening er vår medisin. Hvorfor forholder vi oss ikke da til evidensbasert kunnskap? Hvorfor er ikke bekkenbunnstrening en naturlig del av fallforebyggende tiltak?

For å forebygge fall holder det ikke bare å stå støtt. Vi må også holde tett.