Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatters mening.
Hvem ivaretar kropp og funksjon i voksenhabiliteringen?
En ny kompetansebeskrivelse synliggjør fysioterapeutens bidrag i spesialisert habilitering for voksne.
Skrevet av Annett Henriksen, fysioterapeut.
Habiliteringstjenesten for voksne er, og skal være, tverrfaglig. Pasientenes behov spenner over medisinske, psykologiske, pedagogiske og sosiale områder, og ingen profesjon kan ivareta hele dette bildet alene. Nettopp derfor er det viktig at hver profesjon bidrar med sin særskilte kompetanse. Tverrfaglighet fungerer bedre når de ulike profesjonenes bidrag er tydelige.
Voksne med medfødte eller tidlig ervervede funksjonsnedsettelser lever stadig lengre liv. Samtidig møter de helseutfordringer som krever både breddekompetanse og spesialisert kunnskap om kropp, funksjon og aldring. Likevel er fysioterapeutens rolle i habiliteringstjenesten for voksne ofte lite synlig – både for beslutningstakere, samarbeidspartnere og til dels for fysioterapeuter selv.
Dette er paradoksalt. For når voksne med utviklingshemming, cerebral parese, nevromuskulære sykdommer eller andre habiliteringsdiagnoser opplever smerter, redusert funksjon, fatigue, kontrakturer, respirasjonsvansker eller utfordringer knyttet til fysisk aktivitet og deltakelse, er det nettopp fysioterapeutisk kompetanse som er relevant.
De siste årene har det vært økende oppmerksomhet rundt helsetjenestene til personer med utviklingshemming. En fagfellevurdert studie om fysioterapeuters arbeid i bofellesskap beskriver blant annet hvordan rollen som kunnskapsformidler og veileder fremstår som etterspurt (1). Kommunale tjenester står ofte i komplekse situasjoner der de trenger støtte til vurderinger av kroppslige funksjoner, smerter, bevegelse, hjelpemidler og tilrettelegging.
Her har habiliteringstjenesten for voksne en viktig funksjon.
I løpet av det siste året har fysioterapeuter fra habiliteringstjenester over hele landet, gjennom sitt nasjonale fagnettverk, utarbeidet en felles beskrivelse av fysioterapeutens kompetanseområde i voksenhabilitering. Dokumentet er foreløpig ikke endelig behandlet av ledernettverket i habiliteringstjenestene, men representerer likevel et viktig faglig arbeid: For første gang har fagmiljøet beskrevet hva som er fysioterapeutens særlige bidrag i spesialisert habilitering.
Arbeidet var verken enkelt eller fort gjort.
Det skyldes ikke minst at habilitering er et komplekst fagfelt. Gjennom mange år har fysioterapeuter tatt på seg et bredt spekter av oppgaver, ofte som følge av lokale behov og organisatoriske forhold. Mange har bidratt innen områder som tradisjonelt ikke har vært definert som fysioterapeutiske kjerneoppgaver. Det har vært verdifulle bidrag, men samtidig har det til tider gjort det vanskelig å beskrive hva som faktisk utgjør fysioterapeutens særlige kompetanse.
Når alt blir fysioterapi, blir ingenting fysioterapi.
Derfor har det vært nødvendig å stille noen grunnleggende spørsmål: Hva er det fysioterapeuter i voksenhabilitering skal kunne som andre profesjoner ikke kan? Hvilken kompetanse skal pasienter, kommuner og ledere kunne forvente at en fysioterapeut bidrar med?
Svarene peker mot kropp og funksjon.
Fysioterapeuter i voksenhabilitering har spesialisert kompetanse på sammenhengen mellom diagnose, kroppslige funksjoner, aktivitet og deltakelse gjennom hele livsløpet. De vurderer motorikk, smerter, fatigue, respirasjon, leddbevegelighet, feilstillinger og behov for tekniske og ortopediske hjelpemidler. De bidrar til å forebygge funksjonsfall, opprettholde aktivitet og identifisere endringer som kan være uttrykk for sykdom eller aldring. Like viktig er rollen som veileder overfor kommunale tjenester, pårørende og andre samarbeidspartnere.
Dette er viktig kompetanse.
Mange personer i habiliteringstjenestens målgrupper har høy risiko for uoppdagede somatiske helseutfordringer. Smerter kan være vanskelige å uttrykke. Funksjonsfall kan bli forklart med diagnosen fremfor å utløse videre utredning. Aldringsprosesser kan arte seg annerledes enn hos befolkningen for øvrig. I slike situasjoner kan fysioterapeuten bidra med observasjoner og vurderinger som får betydning langt utover det rent motoriske.
Samtidig er virkeligheten at habiliteringstjenestene organiseres ulikt i ulike deler av landet. Noen steder er fysioterapeuter en integrert og synlig del av tjenesten. Andre steder er fysioterapifaglig kompetanse ikke tilgjengelig. Konsekvensen er geografiske forskjeller i hvilke tjenester pasienter får tilgang til.
Det bør utfordre både ledere og beslutningstakere.
Hvis kropp, bevegelse og funksjon er viktige områder i habilitering, må også fysioterapeutisk kompetanse være tilgjengelig der habilitering ytes. Pasienter og samarbeidspartnere bør kunne forvente å møte fysioterapeuter i habiliteringstjenesten for voksne – ikke fordi fysioterapeuter skal gjøre mer, men fordi de skal gjøre det de er spesielt kvalifisert til.
Den nye kompetansebeskrivelsen løser ikke alle utfordringer. Den er heller ikke et endelig svar på hvordan fysioterapitjenestene bør organiseres. Men den representerer et viktig faglig veivalg. Den tydeliggjør at fysioterapeuter i voksenhabilitering har en egen kompetanse som fortjener både synlighet og plass.
Til syvende og sist handler dette om at voksne med komplekse funksjonsnedsettelser skal få tilgang til den kompetansen de trenger – også når utfordringene sitter i kroppen.
Referanse:
