Refleksjoner fra en barselkvinne som ikke ble tatt på alvor

Skrevet av Mette Borgen, pasient og skribent. Ingen interessekonflikter oppgitt. 

På tide å ta barselkvinnen på alvor, skriver Stafne og Lindstrøm.

De beskriver at mors helse i barseltiden har stort forbedringspotensial.

Dette kjenner jeg meg godt igjen i. Her er min historie og mine refleksjoner om løsninger for fremtiden.

Fokus på reproduksjon fremfor livskvalitet

Året var 2014. «Du har veldig flotte eggstokker,» sa gynekologen. Jeg lå med spredte bein under en ultralydundersøkelse etter at jeg hadde bestilt timen fordi jeg visste at noe var helt feil nedentil «Jeg bestilte denne timen for min helse, ikke for å høre om reproduksjon», sa jeg. Jeg betalte rundt en tusenlapp i luken og gikk hjem.

Seksukerkontroll hjalp ikke

To år tidligere ristet fastlegen på hodet da jeg ba om hans hjelp på seksukerskontroll. «Kroppen forandrer seg når du får barn, vet du», sa han. Konen hans hadde født fire barn, kunne han fortelle. Så jeg knasket paracet, unngikk å gå på asfalt, kunne ikke hoppe på trampoliner eller lekeland, og toalettbesøk fungerte kort sagt dårlig i årene som fulgte. Jeg gikk til fysioterapeuter, urolog og prøvde ting som ikke virket i det hele tatt.

Raseri fra en rosa gynekologstol

I 2019 nærmest spratt jeg ut av den rosa gynekologstolen i plast på Haukeland sykehus, og ropte at “Stopp, nå holder det!”. Legen hadde nettopp sagt “det er ikke så ille!». Jeg hadde fått nok av å bli avvist enda en gang, nå som jeg endelig hadde kommet til spesialisthelsetjenesten. Jeg spurte ham hvorfor i himmelens navn han undersøkte meg liggende, når en undersøkelse i liggende stilling ikke viser alle typer prolaps? Jeg overleverte den medbrakte listen over symptomer og plager. Han sa «oj», og beroliget meg med at han satte meg på en venteliste med uviss varighet.

Samtalen med sykepleier på sengepost

Jeg ble operert i 2020. Kirurgen fortalte at operasjonen hadde tatt to timer lenger enn de hadde tenkt. Det som skulle rettes opp i, ble rettet opp. Det ble satt inn støttende nett, og livmoren ble fjernet.

Jeg var innlagt noen dager på et firemannsrom og smilte stort etter et vellykket toalettbesøk.

Sykepleierstudenten som var innom for å høre hvordan det gikk, spurte hvor gammel babyen min var. «Hun er åtte år», svarte jeg.

Fastlegens unnskyldning

Da jeg var hos fastlegen for kontroll hadde han lest epikrisen. Han innrømmet at han var sjokkert, og la hånden på brystet og sa først “unnskyld på vegne av det norske helsevesenet”. Han sa også at det ikke var noen vits i å søke pasientskadeerstatning. Jeg hadde jo stått i jobb hele tiden. «Du har ikke blitt en del av uførestatistikken,» sa han, og mente det var noe jeg kunne være stolt av. Med min erfaringsbaserte kunnskap foreslår jeg følgende to tiltak:

Digitale løsninger gjennom HelseNorge

Kvinner bør etter fødsel, screenes digitalt gjennom å få tilsendt skjema til utfylling gjennom Helsenorge. For eksempel spørsmål som:

- Hvordan har du det?

- Går det greit å gå på toalettet?

- Kan du hoppe?

Disse tingene bør også være mulig å få til: Gjennom påminnelser og oppfordringer guide barselkvinner til informasjonskilder som Bekkenbunnsportalen og nyttige apper for systematisk bekkenbunnstrening.

Skal vi ta barselkvinners helse på alvor, og mene noe med å skulle redusere sykefravær i Norge, så må vi bli langt bedre til å fange opp disse plagene tidlig.

Sett vanlige ord på plagene

Jeg mener vi bør aktivt redusere skam ved at alle som kan - snakker åpent om plager og hvordan man kan få det bedre. Ord som «underlivsplager» eller «bekkenbunnsproblematikk» er ikke det folk sier selv. Den siste mammaen jeg snakket med, stilte meg disse spørsmålene på tomannshånd. Dette er spørsmål hun ikke har stilt helsepersonell.

"Når kan jeg tisse normalt igjen?" og: "Er det vanlig å lekke så mye når det har gått ett helt år?"