Når fysioterapi betyr mest

Skrevet av John Henry Strupstad, ansvarlig redaktør. 

I Tidsskriftet Fysioterapeuten nr. 1/2026 møter vi faget der det virkelig settes på prøve. I kompleksitet, i sårbarhet og i langsiktig ansvar. 

Fysioterapeuter i kommune- og spesialisthelsetjenesten vil før eller siden møte pasienter med diagnoser de har liten erfaring med. Da er det avgjørende at det finnes nasjonale fagmiljøer som kan støtte, veilede og dele av sin kunnskap. 

Nasjonalt senter for sjeldne diagnoser, med Frambu som en sentral aktør, er et slikt møtepunkt. Her bygges og formidles diagnosespesifikk kunnskap som gjør det mulig å tilby likeverdige og trygge tjenester, uavhengig av hvor i landet pasienten bor. For fysioterapeuter lokalt betyr dette å ha en faglig sparringspartner – ikke med fasitsvar, men med erfaring, oversikt og vilje til samarbeid. 

I en annen ende av faget finner vi enkeltpersonene som gjennom et langt yrkesliv har bidratt til å bygge kunnskapen vi i dag tar i bruk:

Når Britt Stuge nå går av med pensjon, markerer det slutten på et helt spesielt kapittel i norsk og internasjonal fysioterapi, og da spesielt med blikket rettet mot kvinnehelse og bekkenleddsmerter. Arbeidet hennes med bekkenledd-smerter har endret forståelse, språk og praksis. Fra klinikk-rom i Norge til forskningsmiljøer og utdanninger verden over. Historien om Stuge er også en påminnelse om hva som er mulig når klinisk erfaring, forskningsnysgjerrighet og formidling går hånd i hånd, og når man våger å stå i et felt over tid. 

Reportasjen i denne utgaven tar oss tett på fysioterapiens kjerne: Nemlig relasjonen mellom pasient og terapeut. På Sunnaas sykehus møter vi mennesker som har fått livet snudd på hodet etter traumatiske amputasjoner. Her handler fysioterapi ikke bare om styrke, balanse og gange, men om å gjenvinne tillit til egen kropp og tro på et videre liv. Historiene fra treningssalen viser hvor avgjørende fysioterapeutens rolle er. Som fagpersoner, motivatorer og medmennesker. Og ikke minst hvordan små delmål kan bety alt i et langt rehabiliteringsløp. 

Til sammen forteller disse sakene noe viktig om fysioterapi, et fag som rommer både høyspesialisert kunnskap og grunnleggende menneskelige møter. Et fag som er avhengig av fellesskap – mellom fagmiljøer, generasjoner og nivåer i helsetjenesten. 

Nemlig at fysioterapeuter tar samfunnsansvar. 

Det er verdt å minne oss selv på. Både i møte med pasientene, og i møte med framtiden.

Tidsskriftet mottar du som er NFF-medlem i løpet av uke 9. 

God lesing!