Fysioterapi er både helsetjeneste og investering

Skrevet av Stig Fløisand, forbundsleder i Norsk Fysioterapeutforbund

Fysioterapi har vært en lovpålagt helsetjeneste i kommunen i over 40 år, men den samfunnsøkonomiske verdien av fysioterapi er ikke like godt dokumentert. Det er grunnen til at Norsk Fysioterapeutforbund har bedt Samfunnsøkonomisk Analyse om å vurdere den samfunnsøkonomiske verdien av fysioterapi.  

Når en pasient får mindre smerter, bedre funksjon, økt mestring og bedre livskvalitet er det åpenbare helseeffekter. Hvis den samme pasienten samtidig kan unngå langvarig sykefravær og fortsette i arbeid på grunn av fysioterapi, er dette også reell konsekvens av bedre helse.  

Hvorfor skal vi ikke dokumentere hele denne verdien? 

Samfunnsøkonomisk gevinst skal ikke avgjøre hvem som får behandling 

Les også: Fysioterapi som investering eller helsetjeneste?

Fystro peker med rette på at det finnes en viktig etisk diskusjon om hvordan produksjonseffekter, som for eksempel sykefravær og arbeidsevne, skal påvirke prioriteringene i helsetjenesten. Likebehandling ved like helsebehov er et grunnleggende prinsipp, men det følger ikke av dette at samfunnsøkonomiske konsekvenser bør være irrelevante når vi vurderer effekten av fysioterapi.  

Det er en stor forskjell på å si at samfunnsøkonomisk gevinst skal avgjøre hvem som får behandling, og det å mene at samfunnsøkonomisk gevinst er en del av den samlede verdien av behandlingen. Hverken jeg eller Norsk Fysioterapeutforbund mener at det er samfunnsøkonomisk gevinst som skal avgjøre hvem som skal få behandling.  

Det er viktig å synliggjøre den samlede verdien av fysioterapi 

Den nye rapporten fra Samfunnsøkonomisk Analyse forsøker å synliggjøre den samlede verdien av fysioterapi. I to av casene beregnes gevinster knyttet til helse og funksjon, mens i det tredje, og siste, beregnes gevinster knyttet til sykefravær og arbeidsdeltakelse. For alle tre casene er den beregnede nytten større enn kostandene.  

Det viktige her er ikke at vi fysioterapeuter begynner å snakke om kroner, men at vi endelig forsøker å sette tall på noen av konsekvensene av det fysioterapeuter har gjort i tiår etter tiår.  

Når en eldre person unngår fall og beholder funksjon og selvstendighet er det først og fremst en helsegevinst. Samtidig kan det også bety mindre behov for kommunale tjenester som hjemmehjelp. Når en person med muskel- og skjelettplager kommer tilbake i arbeid er det først og fremst en gevinst for personen selv, men det har også stor betydning samfunnsmessig betydning.  

Disse perspektivene konkurrer ikke med hverandre.  

Ikke enten eller  

Fysioterapi bør derfor ikke velge mellom å være «basal og nødvendig helsetjeneste» og å være en samfunnsøkonomisk investering. Vi bør være tydelig på at fysioterapi er begge deler.  

For når vi skal argumentere overfor politikere at fysioterapi må prioriteres høyere i helsebudsjettet, bør vi kunne svare på to ting:  

Hva får pasienten igjen, og hva får samfunnet igjen? 

Dette er ikke å redusere fysioterapi til økonomi. Det er å synliggjøre hele verdien av fysioterapi.