Usikkerhet som kilde til kunnskap og innsikt: Om helsesykepleieres vurdering av barns utvikling og beslutning om henvisning til fysioterapeut

Eir Kolltveit Kvernstuen, MSc, fysioterapeut. Ringerike kommune, Forebyggende helsetjenester barn & unge/Folkehelse og Fakultet for helsevitenskap, avdeling for rehabilitering og helseteknologi, Oslo Storbyuniversitet - OsloMet.

Wenche Bjorbækmo, professor, fysioterapeut. Fakultet for helsevitenskap, avdeling for rehabilitering og helseteknologi, Oslo Storbyuniversitet - OsloMet.

Kine Melfald Tveten, PhD, fysioterapeut. Fakultet for helse og sosialvitskap, Institutt for helse og funksjon, Høgskulen på Vestlandet 4. Barnas Fysioterapisenter og Turbo, Bergen. 

Denne vitenskapelige artikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 7. september 2026. Artikkelen baserer seg på en studie godkjent av SIKT, ref.nr 353925. Ingen interessekonflikter oppgitt. 

Sammendrag

Tidlig identifisering av forsinket eller avvikende utvikling er sentralt i helsestasjonsarbeidet, men nasjonale retningslinjer gir begrenset veiledning for denne vurderingen. Denne studien undersøker, gjennom semistrukturerte intervjuer og tematisk analyse, fem helsesykepleieres erfaringer med å beslutte å henvise til fysioterapeut. Funnene viser at beslutningene preges av usikkerhet, ytre forventninger og manglende retningslinjer, og at tverrfaglig samarbeid med fysioterapeut, særlig gjennom felles journalsystem og samlokalisering, bidrar til økt trygghet i vurderingene. 

Nøkkelord: Tverrfaglig samarbeid, klinisk skjønn, helsestasjon, fysioterapi.

Abstract

Uncertainty as a source of knowledge and insight: on public health nurses' assessment of children's development and the decision to refer to a physiotherapist

Early identification of delayed or atypical development is a core component of child health services, yet national guidelines provide limited guidance for these assessments. This study explores the experiences of five public health nurses in making decisions about referrals to physiotherapists, using semi-structured interviews and thematic analysis. The findings indicate that referral decisions are shaped by uncertainty, external expectations, and a lack of clear guidelines, and that interprofessional collaboration with physiotherapists, particularly through shared electronic health records and co-location, contributes to greater confidence in clinical assessments. 

Keywords: Profession, well baby clinic, early identification, qualitative, decision.  

Innledning

Forsinket eller avvikende motorisk utvikling opptrer hos ca. 5 % av barn under 5 år (1), og er en av de hyppigste årsakene til at barn henvises til fysioterapi i primærhelsetjenesten (2). Identifisering av barn som trenger ekstra oppfølging er første skritt i tidlig intervensjon, men ikke alle barn fanges opp på et tidlig tidspunkt (3). 

Nasjonale retningslinjer anbefaler utredning hos fysioterapeut ved avvik i motorisk utvikling (4) og første kontakt med fysioterapeut skjer ofte etter bekymring og henvisning fra helsesykepleier (5). Studier viser imidlertid varierende erfaringer blant foreldre: noen opplever rask oppfølging, mens andre selv må initiere henvisning (6). Mangelfull eller uklar informasjon om årsaken til henvisning kan gjøre foreldre sårbare og bidra til usikkerhet, samt setter helsesykepleier i et dilemma mellom tidlig avdekking og å unngå unødig bekymring (5). 

Nasjonale faglige retningslinjer skal bidra til å støtte klinisk vurdering og utjevne forskjeller i praksis, men gir ingen føringer for hvordan barns utvikling skal vurderes. Praksis baserer seg i stor grad på helsesykepleiers skjønnsmessige vurderinger og foreldrenes bekymringer, men vi har lite kunnskap om disse beslutningsprosessene. Denne studien har derfor som formål å undersøke:

Hvordan beskriver helsesykepleiere sine erfaringer og vurderinger knyttet til å henvise barn til fysioterapeut ved mistanke om forsinket eller avvikende utvikling?

Forfatterne av denne studien er fysioterapeuter og har erfaring med å samarbeide med helsesykepleiere som nære kollegaer ved helsestasjonen. Interesse og erfaring fra tverrprofesjonelt samarbeid ligger til grunn for valg av tema og problemstilling.

Teori

Profesjonsteori og tverrprofesjonelt arbeid

Profesjonsbegrepet kan deles inn i to aspekter: det organisatoriske og det performative (7). Det organisatoriske aspektet refererer til profesjonens autonomi i arbeidsutførelsen, mens det performative reflekterer nødvendigheten av å kombinere formalisert kunnskap med praktisk skjønn (8). Helsesykepleiere har stor grad av autonomi i sine konsultasjoner og deres kunnskap innlemmer teoretiske elementer fra ulike vitenskaper og praktiske mål om forebygging, diagnostisering, behandling og pleie.

Vurderingen av barns utvikling er kompleks og avhenger ofte av helsesykepleierens erfaring og skjønn som integrerer teoretisk kunnskap med situasjonsbetinget ekspertise og åpenhet for usikkerhet (9). Dette skjønnet er ikke kun basert på regler, men også på etikk, erfaring, og den kontekstuelle fortolkning. Den profesjonelle utøvelsen krever derfor en balansert og reflektert tilnærming (10), hvor innspill fra og samarbeid med nærliggende profesjoner er aktuelt.

Tverrprofesjonelt samarbeid kjennetegnes ved at ulike profesjoner samarbeider tett mot et felles mål (11). For at samarbeidet skal være vellykket er det nødvendig at partene har en sterk fagidentitet, evne til å formidle egen kompetanse og samtidig vise forståelse for andres kompetanse (11, 12). I det tverrprofesjonelle samarbeidet har også brukeren en sentral plass. I denne studiens kontekst vil barnets foreldre eller omsorgspersoner anses som sentrale brukere, og stiller med en unik kompetanse om sitt barn. 

Metode

Studiens design

Individuelle, semistrukturerte intervju ble valgt for å få fram deltakernes erfaringer og opplevelser i denne kvalitative intervjustudien.

Rekruttering, utvalg og datainnsamling

Vi kontaktet kollegaer og ledere ved ulike kommunale helsestasjoner, som igjen videreformidlet informasjonen om studien til sine ansatte. Inklusjonskriteriene var at deltagerne måtte være utdannet helsesykepleier og jobbe på helsestasjonen med barn i alderen 0-5 år. De som ønsket å delta, kontaktet førsteforfatter enten på e-post eller telefon. Fem deltakere med 5-25 års erfaring med helsestasjonsarbeid ble rekruttert. Deltakerne jobbet i ulike kommuner eller bydeler av ulik størrelse.

Fire av fem intervjuer ble gjennomført digitalt, og ett fysisk på deltagerens arbeidsplass. En semistrukturert intervjuguide basert på hovedtemaene; barns utvikling og tverrfaglig samarbeid, ble utviklet og anvendt under intervjuene. Da vi søkte etter innsikt i deltakernes erfaringer og ønsket å få dem til å reflektere over disse, stilte intervjuer spørsmål som: «hva tenker du om..», «hvordan erfarer du..» eller «kan du gi eksempler på..». 

Etiske vurderinger

Det ble gjort lydopptak og lagring av samtlige intervjuer ved bruk Tjenester for sensitive data (TSD) for å sikre en trygg håndtering i sikre omgivelser. Førsteforfatter transkriberte fortløpende lydopptakene verbatimt. For å sikre anonymitet ble transkripsjonene skrevet på bokmål. Informantene fikk fiktive navn, i tillegg ble bydeler, kommuner og byer anonymisert. Deltagerne fikk muntlig og skriftlig informasjon om studien før intervjuene og returnerte signert samtykke på e-post. Studien ble godkjent av SIKT, ref.nr 353925.

Dahl‑Michelsen et al. (13) beskriver hvordan profesjonelle relasjoner kan være asymmetriske, noe som gjør forskerens posisjon i den aktuelle studien særlig viktig å reflektere over. Intervjuer var opptatt av å møte hver deltaker med respekt gjennom hele intervjuprosessen og la vekt på å nedtone egen rolle som fysioterapeut. Det ble også forsøkt å skape en ramme for at hvert intervju skulle oppleves trygt, slik at deltakerne kunne snakke åpent og fritt om sine erfaringer. 

Analyse

Analysen av datamaterialet har vært induktiv og inspirert av Malteruds systematiske tekstkondensering i fire trinn. 1; få oversikt og finne temaer 2; koding i kategorier og subgrupper 3; kondensere innholdet og 4; framskriving av funn i en analytisk tekst med sitater fra transkripsjonen (14) (Tabell 1). 

Funn

Gjennom analysen ble det utviklet tre kategorier. Første kategori fikk navnet «Skal, skal ikke?» med underkategoriene «Henvisningsdilemma» og «Portvokteren». Den andre kategorien fikk navnet «Faktorer som fremmer og hemmer samarbeid» med underkategoriene «Tilgjengelighet» og «mer enn bare motorikk». Den tredje kategorien fikk navnet «Trygghet gjennom erfaring».

Skal, skal ikke?

Deltagerne hadde ulike refleksjoner og tanker rundt det å skulle henvise et barn videre eller ikke. De fortalte om et henvisningsdilemma og en rolle som portvokter.

Henvisningsdilemma

«Jeg kan kjenne på usikkerhet hvis det er noe jeg blir usikker på og hvordan en skal håndtere det, skal jeg se det litt an eller hente inn noen (annen fagperson) med en gang». (Mari)

Helsesykepleiers usikkerhet, som sitatet ovenfor viser til, handler om dilemmaet mellom det å umiddelbart handle, ved f.eks. å henvise til fysioterapeut, dersom en er usikker på om barnet utvikler seg som forventet -eller å se det litt an, som Mari sier. At det å se situasjonen an er et alternativ, synliggjør en kunnskap om at barn ikke nødvendigvis utvikler seg i samme tempo eller på samme måte, og situasjonen dermed kan rette seg av seg selv.

Flere uttrykte at det var nyttig å rådføre seg med fysioterapeuten på helsestasjonen:

«Men det er ikke lett, jeg syns ikke det er noen fasit alltid på hva som kan henvises. Hvis barnet er forsinket i sin utvikling og jeg tror det må henvises videre, starter det ofte med en henvisning til fysioterapeuten sånn at jeg kan få en vurdering på om det jeg tenker er riktig. Mange foreldre vil jo at det blir sjekka ut med en gang… og at det blir henvist en gang for mye enn en gang for lite». (Stine) 

Overordnet hadde helsesykepleierne en lav terskel for å henvise et barn til fysioterapeut, og tenkte det var bedre å henvise en gang for mye enn en gang for lite. Det kan synes som at helsesykepleierne ser fysioterapeuten som en god sparringspartner, slik at de kan undre seg sammen og drøfte faglige problemstillinger innad på helsestasjonen før det eventuelt henvises videre til andre aktører utenfor helsestasjonen. Det å bestemme seg for å henvise til andre deler av helsetjenesten, som spesialisthelsetjenesten, er ikke noe helsesykepleier tar lettvint på. Som utdragene fra materialet viser, søker de å få et så bredt og tverrfaglig vurderings- og kunnskapsgrunnlag som mulig for en slik beslutning. 

Det å ivareta foreldre kunne også by på dilemma, og at fysioterapeuten kunne ha en nøkkelrolle:

«Jeg legger vekt på å forklare foreldre på en god og realistisk måte hvorfor jeg ønsker å henvise barnet til fysioterapeut. Dette for å trygge foreldrene. Likevel er det mange foreldre som uansett blir bekymret». (Hanne) 

«Stine» beskrev det slik: “Det handler om at jeg faktisk må vente ut foreldrene av og til, til de er mottagelige for at å ta inn at barnet mitt ikke er som andre barn”. Hun utdypet; “Jeg opplever også at hvis fysioterapeuten for eksempel sier at fysioterapeuten på sykehuset bør se barnet ditt, er det en veldig fin vei inn. Fysioterapeuten er veldig fagpersoner på det med motorikk og det har foreldrene fått med seg”.

Som sitatene ovenfor viser, er det flere hensyn å ta i forbindelse med å bestemme seg for å henvise et barn til videre vurdering av en annen fagprofesjon. Det Hanne setter ord på er hvordan selve det å henvise til fysioterapeut i seg selv er et signal til foreldrene om at noe er, eller kan være «galt» med barnet deres. Det er dermed først og fremst et spørsmål om helsesykepleier mener det er rett å utsette foreldrene for slik bekymring eller ikke. Stine beskriver at det å gi foreldrene tid for å bli mottakelige også er en måte å ivareta dem på, samt at foreldrene har en forståelse av fysioterapeutens kompetansefelt. 

Portvokteren

«At jeg har den rollen at jeg er den som ser ungen først og mest, i hvert fall de fleste ungene, at det er mitt ansvar å sørge for at de rette folka kommer inn, det syns jeg er et stort ansvar. Jeg syns den rollen som portvokter en kjempeviktig, vi kan jo være dem som oppdager skjevutvikling tidligst». (Lisa)

Informantene beskrev et stort ansvar med å følge opp barn det første leveåret, og at de kunne oppleve en rolle som portvokter for en vei videre inn i det offentlige velferdssystemet. De var opptatt av å være observante og avdekke avvik, og var trygge på hvem de skulle henvende seg til ved behov. Ofte ble fysioterapeuten kontaktet først for å bekrefte deres vurdering. 

«En merker forventningene, for eksempel fra foreldrene, forventningen om å være ekspert og det skjønner en ikke helt selv…men man må jo være ærlig på det da og si at «dette kan jeg ikke» eller «dette må jeg få en annen til å se på». (Mari)

Rollen som portvokter handlet også om samhandling med foreldre, gi forventningsavklaringer og kjenne sine egne grenser for kompetanse, slik «Mari» beskriver. Informantene erfarte at noen foreldre valgte å gå utenom det offentlige systemet og ta kontakt med private klinikker for å få en ekstra vurdering av barnet. I andre tilfeller kunne det ta litt tid før barna ble henvist videre, da de selv ville følge utviklingen gjennom ekstra kontroller. 

Faktorer som hemmer og fremmer samarbeid

I analysen er «tilgjengelighet» og «fysioterapi - mer enn bare motorikk» to sentrale kategorier om hvordan helsesykepleier og fysioterapeut samarbeider på helsestasjonen. 

Tilgjengelighet

«Vi skriver i samme journal. Da kan jeg se hvis fysioterapeuten har gitt noen råd, tips, sett avvik, planlagt ny time. Så kan jeg si «Jeg ser dere har vært hos fysioterapeuten sist, hvordan er det nå?» Og så kan jeg følge opp det hun har startet, og hun kan lese hva jeg har skrevet, mine observasjoner». (Marte)

Tre deltakere brukte samme journalsystem som fysioterapeuten og opplevde dette som sentralt for tilgjengelighet, faglig læring og trygghet for barnets oppfølging. Deltakere uten felles journalsystem beskrev dette som et savn, da manglende informasjonsdeling kunne hindre oversikt over videre oppfølging, forsinke tiltak og skape usikkerhet om barnet hadde mottatt fysioterapi og utfallet av henvisningen. Fysisk samlokalisering ble også trukket frem som positivt.

«At hun er her to dager i uka gjør jo at terskelen er veldig lav da…hvis hun hadde hatt kontor et annet sted og vi måtte ha henvist pr papir eller digitalt da…så ville den terskelen vært helt annerledes.. enn når vi kan gå to dører lenger ned og hente henne». (Hanne)

Flere av deltakerne uttrykte et godt samarbeid med fysioterapeuten og at de forsøkte å få fysioterapeuten inn på kontoret direkte under en konsultasjon, dersom de undret seg over barnets utvikling. I den sammenheng var det en vesentlig fordel om fysioterapeuten var lokalisert i samme bygg og hadde en «åpen dør», slik «Hanne» beskriver. Dersom fysioterapeuten ikke var tilgjengelig, konfererte de med vedkommende over telefon, eller satte barnet opp til en time i fysioterapeutens avtalebok. 

Mer enn bare motorikk

Helsesykepleierne samarbeidet med fysioterapeuten om barnets helhetlige utvikling, ikke bare motorikk. «Marte» forklarer:

«Foreldre som har hatt en dårlig oppvekst selv, eller har angstproblematikk, eller….er litt enkle da… da er terskelen lavere for å starte et samarbeid med fysioterapeuten. Hun kan romme dem (foreldrene), støtte dem, trygge dem, gi dem helt konkrete tips på hva de kan gjøre, hvordan de kan holde, aktivisere – jobbe med barna da, uten at det skal være en treningsøkt, men en del av hverdagen». (Marte) 

Helseykepleierne opplevde at det var uvurderlig å være to fagpersoner som så barnet, spesielt i kompliserte tilfeller, slik «Marte» beskriver. Samarbeidet handlet ofte om familiens situasjon, hjemmeforhold og samspillet mellom barn og foreldre.

De to profesjonene ble likevel oppfattet med ulike roller, slik «Stine» uttrykker det:

«Jeg tror nok at en del foreldre opplever oss som en kontrollinstans, mens fysioterapeuten kan kanskje få en litt annen posisjon til foreldre som er litt reserverte». (Stine)

På spørsmål knyttet til mat, søvn og utvikling erfarte helsesykepleiers at deres rolle ovenfor foreldrene kunne oppfattes som en kontrollinstans, da dette var tema som foreldrene på sett og vis selv måtte stå til rette for. I slike tilfeller ble tverrfaglig samarbeid nyttig dersom helsesykepleier opplevde at det var vanskelig å komme i posisjon, eller i tilfeller hvor foreldrene selv hadde utfordringer. Dette ble begrunnet med at fysioterapeuten kunne gi god veiledning hjemme, og på den måten både trygge og styrke foreldrene i sin rolle.  

Trygghet gjennom erfaring

«Som helsesykepleier skal en kunne veldig mye, om veldig mye, som vi ikke har hatt veldig mye om..så det krever mye erfaring før en blir trygg. Så kommer en som nyutdanna helsesykepleier og skal liksom være ekspert.. og det er litt vanskelig, den rollen som ekspert og så føler en seg ikke som det» (Mari).

En av informantene, Mari hadde kort arbeidserfaring. Hun kjente på at hun ikke hadde jobbet så lenge og at hun opplevde forventninger fra foreldrene om hva hun skulle kunne som utfordrende.  Hun gav også uttrykk for at hun ikke syntes det var så lett å vurdere utvikling, spesielt i starten da fokuset ofte var på mye annet, slik som amming. Hun henviste oftere til fysioterapeuten etter å ha erfart hva fysioterapeuten kunne bidra med, særlig gjaldt dette for eksempel barn som hun ikke forsto hvorfor var urolige.

 «Jeg har etter så mange års erfaring en ganske bred normalskala overfor barn, så jeg tåler å vente litt på barn som er trege motorisk så lenge jeg hører at foreldrene legger til rette. Jeg har flere eksempler på barn som har ligget som en sjøstjerne på gulvet uten å røre på seg i 8 mnd. alder, og tre dager etter så har de begynt å snu seg, krabbe og reise seg i løpet av et døgn eller to» (Stine).

Som det kommer frem av sitatet ovenfor, ble arbeidserfaring og mengdetrening viktig for trygghet i faglige vurderinger. Informantene fortalte at jo flere barn de observerte, jo lettere ble det å se hvem som var «innafor eller utafor», økt arbeidserfaring gav økt trygghet og dertil et bredere blikk på normalvariasjoner. De erfarte at forskjeller ikke trengte å være feil eller avvikende så lenge de så en positiv utvikling og at foreldrene la til rette for dette. 

Diskusjon

Studien undersøker helsesykepleieres erfaringer med vurderinger av om barn bør henvises til fysioterapeut. Hovedfunnet viser at vurderingene i stor grad baseres på skjønn, og at erfaring bidrar til økt trygghet i beslutningene.

Skjønn innebærer å anvende kunnskap fleksibelt, med erkjennelse av usikkerhet og manglende faste kriterier (9, 10). Våre funn viser at helsesykepleierne gjør flere samtidige vurderinger knyttet til tidspunkt og behov for henvisning, noe som kan føre til ulik praksis.

Ved usikkerhet søker helsesykepleierne ofte støtte hos fysioterapeut, som de opplever som et faglig sikkerhetsnett. Dette kan tyde på at de noen ganger ikke stoler på seg selv og egen kompetanse. Usikkerheten kan også tolkes som et uttrykk for kompetanse; evnen til å observere, til å vite hva man ikke kan så mye om, og til å vite når en trenger hjelp fra andre.

Usikkerheten som informantene beskriver er ikke entydig, men trer fram i flere former. En faglig usikkerhet knyttet til egen vurderingsevne er særlig framtredende hos den minst erfarne informanten («jeg tåler ikke å vente like lenge», jvf. «Mari»). Ved siden av denne står en relasjonell usikkerhet knyttet til hvordan og når foreldre bør informeres («Hanne» og «Stine»), og en strukturell usikkerhet som følge av manglende retningslinjer og verktøy for vurderingen. I tillegg beskriver informantene en prognostisk usikkerhet som ligger i selve fenomenet barns utvikling, og som kan endre seg raskt og uforutsigbart, slik «Stine» sitt eksempel med barnet som «lå som en sjøstjerne» illustrerer. Skillet er nyttig fordi de ulike usikkerhetsformene ikke nødvendigvis lar seg redusere på samme måte. Mens faglig usikkerhet kan avta med erfaring, er den prognostiske og strukturelle usikkerheten mer vedvarende, som følge av fenomenets iboende natur og grenser.

Ifølge Dahl-Michelsen et al. (13) viser denne usikkerheten innsikt i egen kompetanse og forståelse av egen, så vel som andres profesjonskompetanse. Sett i sammenheng med skillet ovenfor kan denne innsikten forstås som selve mekanismen bak påstanden om usikkerhet som kilde til kunnskap: det er ikke usikkerheten i seg selv, men den erkjente usikkerheten, bevisstheten om hva en selv ikke vet, som påvirker helsesykepleiernes beslutning. Usikkerhet fungerer dermed ikke bare som noe som begrenser skjønnet, men kan også virke som en drivkraft i en pågående læringsprosess der ansvaret for beslutningen likevel forblir hos helsesykepleier, i kraft av portvokterrollen.

Økt kunnskap om betydningen av tidlig intervensjon, kombinert med politiske føringer, har styrket fokuset på tidlig identifisering av utviklingsavvik (15). Informantene opplevde et stort ansvar i sin portvokterrolle, noe som kunne føre til press om hyppigere henvisninger til fysioterapeut. Dette samsvarer med funn som viser at helsesykepleiere står for majoriteten av henvisninger til kommunale fysioterapeuter (2). Samtidig understrekes behovet for at tiltak skal være til barnets beste og ikke bidra til overbehandling (16, 17). Økt foreldreengasjement, informasjonsmengde og markedsføring fra private aktører stiller høye krav til helsesykepleiernes faglige vurderinger og kommunikasjon, noe som har aktualisert debatten om overdiagnostisering av små barn (18,19).

Funnene samsvarer med tidligere forskning som viser at helsesykepleiere er opptatt av å skjerme foreldre for unødig bekymring (20). Dette kan skape et etisk dilemma mellom å ivareta barnets behov og hensynet til hvordan foreldre vil håndtere informasjon, særlig i en sårbar livsfase. Slike vurderinger krever faglig og etisk situasjonsforståelse.

Tilbakeholdenhet kan imidlertid begrense foreldres brukermedvirkning og deres mulighet til å utforske bekymringer i samarbeid med helsesykepleier. Forskning anbefaler at bekymringer tas opp tidlig for å styrke tillit og felles forståelse (21). Funnene viser at informantene, til tross for usikkerhet, vektlegger dialog og involvering av foreldre, men samtidig opplever dette som krevende i praksis. Dette belyser spenningen mellom idealer om brukermedvirkning og den praktiske gjennomføringen i klinisk arbeid (11).

Sammenhengen mellom informantenes usikkerhet og opplevd økt trygghet gjennom erfaring samsvarer med tidligere funn (22), også blant fysioterapeuter (23). Erfaring alene sikrer imidlertid ikke treffsikre vurderinger, da etablerte praksiser kan være vanskelige å endre og klinisk observasjon alene har sine begrensninger (9, 24). Ulik erfaringsbakgrunn kan dermed bidra til variasjon i praksis og forsinkede henvisninger, særlig blant mindre erfarne helsesykepleiere.

Vår studie viser videre at tverrfaglig samarbeid har en tydelig relasjonell dimensjon, preget av gjensidig tillit og kollegial støtte. Informantene beskriver fysioterapeuten som en nær samarbeidspartner, noe som er i tråd med forskning som fremhever tillit og respekt som grunnleggende for velfungerende tverrprofesjonelt samarbeid (12). Et trygt samarbeidsklima legger til rette for å dele usikkerhet og hente inn supplerende kompetanse, noe som potensielt styrker tjenestetilbudet. Samtidig reiser dette spørsmål om hvordan slike situasjoner oppleves fra familiens perspektiv, som plutselig får to fagpersoner å forholde seg til.

Den lave terskelen for å konsultere fysioterapeut, som i utgangspunktet er positiv, kan likevel ha sider som ikke fanges opp av informantenes egne fortellinger. Når fysioterapeuten oppleves som et lett tilgjengelig sikkerhetsnett, er det mulig at terskelen for henvisning senkes uavhengig av barnets faktiske behov, noe som aktualiserer debatten om kloke valg i helsetjenesten (17) og reiser spørsmål om grenseoppgangen mellom profesjonenes ansvarsområder. En slik arbeidsform kan også innebære en gradvis ansvarsforskyvning, der helsesykepleiers egen vurderingskompetanse i mindre grad utfordres og utvikles over tid, fordi den lett kan «lånes» av fysioterapeuten ved usikkerhet. Videre er fordelene ved samarbeidet nært knyttet til lokale forhold som samlokalisering og felles journalsystem, noe som gjør kvaliteten på den tverrfaglige støtten sårbar for strukturelle forskjeller mellom helsestasjoner. Samlet aktualiserer dette behovet for kunnskapsbaserte retningslinjer og tydelige profesjonsroller i det tverrfaglige samarbeidet. 

Styrker og svakheter

Studien er formidlet transparent og detaljert, og informantenes varierte arbeidserfaring og geografiske spredning styrker datamaterialet. Utvalget på fem informanter må vurderes opp mot studiens formål og analytiske dybde snarere enn et fast metningsprinsipp. I tråd med begrepet «information power» (25) kan et smalt avgrenset formål, kombinert med erfaringsrike informanter og en tett dialogbasert analyse mellom forskerne, gi tilstrekkelig informasjonskraft selv med et begrenset antall deltakere.

Førsteforfatteren har daglig samarbeid med helsesykepleiere og kjenner dermed profesjonen godt, men likevel fra sidelinjen. Ifølge Thornquist (26) gir dette god tilgang til å forstå, men det er samtidig lettere å bli «blind» når forsker og deltaker deler språk, normer og tradisjoner. Alle deltakerne var klar over intervjuerens bakgrunn som fysioterapeut, noe som trolig bidro til at de i stor grad fortalte positive historier og i liten grad delte negative erfaringer med samarbeidet. Rekrutteringen, der ledere og kollegaer videreformidlet informasjon om studien, kan ha forsterket denne skjevheten ved at helsesykepleiere med positive erfaringer i større grad valgte å delta, noe som bør tas med i tolkningen av funnene. 

Implikasjoner

Denne studien kan være nyttig for helsesykepleiere, fysioterapeuter og annet helsepersonell på helsestasjonen, da den identifiserer viktige elementer i tverrprofesjonelt samarbeid. Funnene er også relevante for alle som arbeider med barns utvikling, inkludert barnehageansatte. Etter fylte 1 år er det nettopp i barnehagen at «helsestasjonsbarna» oppholder seg.   

Konklusjon

Helsesykepleiers beslutning om å henvise et barn til fysioterapeut påvirkes av flere faktorer, inkludert usikkerhet i vurderingen av barnets utvikling, samt press fra foreldre, samfunn og politiske retningslinjer. Manglende føringer for hvordan utvikling skal vurderes kan også bidra til denne usikkerheten, og fører til en utstrakt bruk av skjønn. Studien belyser kompleksiteten i helsesykepleiers arbeid med å vurdere utvikling, og fremhever fysioterapeuten som en viktig samarbeidspartner i dette arbeidet. Erfaring gir helsesykepleierne trygghet, men det er viktig å erkjenne at erfaring i seg selv ikke nødvendigvis fører til riktige vurderinger. Studien bidrar dermed til å understreke viktigheten av tverrprofesjonelt samarbeid på helsestasjonen. 

Referanser

 1.         Valla L, Wentzel-Larsen T, Hofoss D, Slinning K. Prevalence of suspected developmental delays in early infancy: results from a regional population-based longitudinal study. BMC Pediatrics. 2015;15(1). https://doi.org/10.1186/s12887-015-0528-z

2.          Evensen KAI, Sellæg S, Stræte A-C, Hansen AE, Meisingset I. Profile of children referred to primary health care physiotherapy: a longitudinal observational study in Norway. BMC Health Services Research. 2021;21(1):16. https://doi.org/10.1186/s12913-020-05988-8

3.          Radecki L, Sand-Loud N, O'Connor KG, Sharp S, Olson LM. Trends in the use of standardized tools for developmental screening in early childhood: 2002-2009. Pediatrics. 2011;128(1):14–9. https://doi.org/10.1542/peds.2010-2180

4.          Helsedirektoratet. Nasjonal faglig retningslinje for det helsefremmende og forebyggende arbeidet i helsestasjon, skolehelsetjeneste og helsestasjon for ungdom. 2017. https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/helsestasjons-og-skolehelsetjenesten

5.          Øien I, Fallang, B. & Torgersen, L. Hverdagslivet, en risikoarena for spedbarn? Fysioterapeuten. 2017;9/17(84):26–30. https://fysioterapeuten-eblad.no/dm/fysioterapeuten-9-17/26/

6.          Østensjø S, Øien, I. & Væhle, R. Hvordan skape helhetlige habiliteringsforløp for førskolebarn med cerebral parese? En fokusgruppestudie. Fysioterapeuten. 2021;6/21(88):82–6. Hvordan skape helhetlige habiliteringsforløp for førskolebarn med cerebral parese? En fokusgruppestudie

7.          Molander A, Terum LI. Profesjonsstudier-en introduksjon. I: Molander A, Terum L, editors. Profesjonsstudier. Oslo: Universitetsforlaget; 2008. p. 13-27

8.          Nortvedt P, Grimen H. Sensibilitet og refleksjon : filosofi og vitenskapsteori for helsefag. Oslo: Gyldendal akademisk; 2004.

9.          Clancy A. Fra helsesøster til helsesykepleier. I: Dahl B (red). Helsesykepleie En grunnbok. Bergen: Fagbokforlaget; 2020.

10.        Grimen H, Molander A. Profesjon og skjønn I: Molander A, Terum L, (red). Profesjonsstudier. Oslo: Universitetsforlaget; 2008. p. 179-197

11.        Willumsen E. Tverrprofesjonelt samarbeid i utdanning og praksis i helse- og velferdssektoren. I: Willumsen E, Ødegård A, (red). Tverrprofesjonelt samarbeid, et samfunnsoppdrag. 2 utg. Oslo: Universitetsforlaget; 2022.

12.        Glavin K & Erdal B. Tverrfaglig samarbeid i praksis : til beste for barn og unge i kommune-Norge. 4 utg. Kommuneforlaget; 2018.

13.        Dahl-Michelsen T, Groven KS, Aadland E. Profesjonsetikk i ergoterapi og fysioterapi. Oslo: Samlaget; 2018.

14.        Malterud K. Systematic text condensation: a strategy for qualitative analysis. Scand J Public Health. 2012;40(8):795–805. https://doi.org/10.1177/1403494812465030

15.        Helse- og omsorgsdepartementet. Meld. St. 26 (2014-2015). Fremtidens primærhelsetjeneste - nærhet og helhet. 2014. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-26-2014-2015/id2409890/?ch=1

16.        Sommerfelt K. Psykomotorisk utvikling. I: Misvær N, Lagerløv P, (red). Håndbok for helsestasjoner. Kommuneforlaget; 2024.

17.        Legeforeningen. Gjør kloke valg: Den norske legeforening; 2024 https://www.legeforeningen.no/kloke-valg/

18.        Skogseth-Stevens I, Håkstad RB. Er du bekymret for bevegelsesutviklingen til barnet ditt? : Adresseavisen.; 2022. Er du bekymret for bevegelsesutviklingen til barnet ditt? - adressa.no

19.        Mårdalen I. Spedbarn har vært vanskelig å vekke etter alternativ behandling, sier barnefysioterapeut. Fysioterapeuten. 2020 27.juli. https://www.fysioterapeuten.no/barnefysioterapi/spedbarn-har-vaert-vanskelig-a-vekke-etter-alternativ-behandling-sier-barnefysioterapeut/102318

20.        Lomell H & Neumann C. Profesjonsblikk som analytisk grep og begrep. Norsk Sosiologisk Tidsskrift. 2017;1(4):279–83. https://doi.org/https://doi.org/10.18261/issn.2535-2512-2017-04-01

21.        Onsøien R & Drugli MB. Samtaler om bekymring på helsestasjonen. I: Holme H, L. Valla, L & Hansen MB, (red). Helsestasjonstjenesten. Barns psykiske helse og utvikling. Oslo; Gyldendal Akademisk. 2016. p. 347–58

22.        Valla L, Olavesen ES. Bruk av kartleggingsmetoder i helsestasjonstjenesten. I: Holme H, Olavesen E, Valla L, Hansen M, (red). Helsestasjonstjenesten: Barns psykiske helse og utvikling. Oslo; Gyldendal Akademisk; 2016. p. 385-400

23.        Melfald Tveten K, Olsen S, Riiser K. Å teste eller ikke teste? - En studie av norske fysioterapeuters praksis for kartlegging av motorisk funksjon. Fysioterapeuten. 2024. Å teste eller ikke teste? - En studie av norske fysioterapeuters praksis for kartlegging av motorisk funksjon

24.        Johansen K, Persson K, Sonnander K, Magnusson M, Sarkadi A, Lucas S. Clinical utility of the Structured Observation of Motor Performance in Infants within the child health services. PLoS One. 2017;12(7):e0181398. https://doi.org/10.1371/journal.pone.0181398

25.        Malterud K, Siersma VD, Guassora AD. Sample Size in Qualitative Interview Studies: Guided by Information Power. Qual Health Res. 2016 Nov;26(13):1753-1760. DOI: 10.1177/1049732315617444

26.        Thornquist E. Vitenskapsfilosofi og vitenskapsteori for helsefag. 2 utg. Bergen; Fagbokforlaget; 2018.

© Author(s) (or their employer(s)) 2026. Re-use permitted under CC BY-NC. No commercial re-use. See rights and permissions (https://creativecommons.org/licenses/by-nc/4.0/). Published by Fysioterapeuten.